Kay Starr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kay Starr
FødtCatherine Laverne Starks
21. juli 1922[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Dougherty[5]
Død3. nov. 2016[2]Rediger på Wikidata (94 år)
Beverly Hills[6]
BeskjeftigelseSanger, jazzmusiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedMemphis Technical High School
NasjonalitetUSA
GravlagtWestwood Village Memorial Park Cemetery
UtmerkelserStjerne på Hollywood Walk of Fame (1960)[7]
Oklahoma Music Hall of Fame (2002)[8]

Kay Starr med Andy Mansfield (1968)

Kay Starr (født 21. juli 1922 i Dougherty i Oklahoma i USA, død 3. november 2016 i Beverly Hills i California[9]), opprinnelig Katherine Laverne Starks, var en amerikansk jazz- og pop-sanger.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Starrs far var irokeser, moren var av halvt irsk og halvt indiansk bakgrunn. Da familien flyttet til Dallas i Texas, ble man der oppmerksom på den lille Katherines sangstemme. Allerede i en alder av syv år vant hun en talentkonkurranse arrangert av en radiostasjon, og fikk sitt eget 15-minutters radioshow. Der sang hun pop- og Old-Time music-slagere med klaverakkompagnement. Da hun var ti år gammel tjente hun tre dollar kvelden; det var gode penger under den økonomiske krisen landet var i da.

Faren, som var sanitærinstallatør, skiftet ofte arbeidssted. Slik havnet familien i Memphis i Tennessee, der Kay Starr begynte å synge på radioen mer i retningen Country og Swing. Under hennes tid i kanalen WMPS i Memphis bestemte hun og familien at det på grunn av alle feilstavingene av navnet hennes i fan-posten hun fikk, skulle ta kunstnernavnet Kay Starr.

Karriere i tenårene[rediger | rediger kilde]

Som 15-åring ble hun engasjert av Joe Venuti for hans orkester. Dette orkesteret spilte i et hotell nær hjemmet. Ettersom Kay Starr da fortsatt gikk på Junior High School, fikk hennes foreldre orkesterlederen Venuti til å love å bringe henne hjem senest ved midnatt.

I 1939 anbefalte Venuti henne til Bob Crosby, og hun opptrådte i hans orkester i Camel Caravan Show og presenterte sangen Memphis Blues. Deretter hadde hun et kort gjestespill i Glenn Millers orkester, og det ble det grammofonopptak av.

Voksenkarriere[rediger | rediger kilde]

Etter eksamen fra highschool arbeidet Starr atter for Venuti. Men hans band opphørte i 1941.

I 1939 kom hennes første opptak for Bluebird Records (Babe Me og Love with a Capital You); i 1943 sang hun i Wingy Manone’s New Orleans Jazz Band, og spilte da inn If I Could Be with You. Senere overtok hun etter Lena Horne i Charlie Barnets orkester. Men dette var tiden med grammofonplatestreik, så det var ikke før i mars 1944 at hun igjen spilte inn noen titler for Decca Records (deriblant Share Croppin’ Blues).

I 1945 fikk hun en stemmesykdom og måtte ta en pause på flere måneder. Men sent på året kunne hun forsiktig begynne igjen som solist. Gun opptrådte i Strees of Paris, en jazzclub i Los Angeles. Det ble også noen plateopptak, som Honeysuckle Rose, All of Me eller There’s a Lull in My Life for mindre merker med viktige jazzmusikere som Joe Venuti, Barney Bigard, Willie Smith, Vic Dickenson og Zutty Singleton.

I 1947 var stemmen atter helt tilbake, men med en varmere klang. Hun tegnet kontrakt med Capitol Records; så fulgte hits som I’m the Lonesomest Girl in Town og So Tired. Med Red Nichols kom også jazzstykker som Too Busy eller Irving Berlins spiritual Waiting at the End of the Road. I begynnelsen av 1948 var hennes popularitet stor nok til at hun fikk engasjement ved Sherman Hotel i Chicago, fra mai til juni opptrådte hun i New Yorks Café Society, og deretter i Paramount.

Hennes repertoar fikk nå mer og mer innslag av Country-musikk. I 1950 hadde hun fremgang med Pee-Wee-King-nummeret Bonaparte’s Retreat med en blanding av Dixieland og Western Music. Deretter kom Capitol på den idé å gi henne gags som doo-wop-aktige bakgrunnskor, som i singelen I Waited a Little Too Long, og i hele albumer, selv i jazz-LP-ene Rockin’ with Kay, Blue Starr og The Jazz Singer. Med Wheel Of Fortune (1952), som Johnny Hartman før hadde spilt inn for Victor, og The Rock And Roll Waltz (1956, på RCA Victor) dikk hun to nummer-én-hits, og fikk to gullplater.

Sangerinnen var mellom 1948 og 1962 representert på hitlistene med hele 40 bestselgende singler.

I 1955 gikk hun til RCA-Victor, hvor hun hadde en hit med The Rock’n'Roll Waltz; i 1957 stod hun med My Heart Reminds Me nok en gang blant topp-ti. I 1959 vendte hun tilbake til Capitol og utgav fire utmerkede[10] jazzalbum, Movin’, Movin’ on Broadway (med veteranen Van Alexander), The Jazz Singer og I Cry by Night, der Starr sang under ledsagelse av Ben Webster klassikere som Baby Won’t You Please Come Home, More Than You Know og Lover Man.

Etter 1962 gikk hennes stil litt om litt av moten. Capitol Records lot henne fare, og som så mange andre gamle storstjerner fant Kay Starr et takknemlig poublikum i fornøyelsestemplene i Las Vegas.

I 1968 gikk hun tilbake til jazzen, og var med på et album med Count Basie. Selv inn i 1990-årene var hun aktiv på scenen og spilte av og til inn grammofonplater.

Kay-Starr-single Frying Pan

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Album under eget navn:

  • In a Blue Mood (Capitol, 1955)
  • Blue Starr (Victor, 1955)
  • Rockin’ with Kay (RCA)
  • Kay Starr with the Hal Mooney Orchestra: The One and Only Kay Starr (RCA/Fresh Sound, ca. 1956)
  • Movin’ (Capitol, 1959)
  • Moonbeams and Steady Dreams (Stash, kompilasjon av radioopptak)
  • The Uncollected, Vol. 1 & 2 (Hindsight)

Album som bandsangerinne:

  • Bob Crosby: Suddenly It’s 1939 (Giants of Jazz)
  • Charlie Barnet: Big Band Bounce & Boogie (Affinity, 1944)
  • Nat King Cole: Jazz Encounters (Capitol, 1947–50; Classics, 1944–1945)
  • Red Norvo: The Complete Keynote Recordings and More (Definitive, 1944–45)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 172180556, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6r33c9d, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0823545, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0823545, besøkt 3. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.noise11.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ walkoffame.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ omhof.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «oldiesmusic.com». Arkivert fra originalen 21. oktober 2018. Besøkt 4. november 2016. 
  10. ^ zit. nach Friedwald, s. 156.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ken Bloom: The American Songbook – The Singers, the Songwriters and the Songs. Black Dog & Leventhal, New York City 2005 ISBN 1-57912-448-8.
  • Richard Cook / Brian Morton: The Penguin Guide To Jazz on CD. 6. opplag. Penguin, London 2002, ISBN 0-14-051521-6.
  • Bielefelder Katalog Jazz, 1988 og 2002.
  • Will Friedwald: Swinging Voices of America – Ein Kompendium großer Stimmen. Hannibal, St. Andrä-Wördern 1992, ISBN 3-85445-075-3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]