Kaura fyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kaura fyr
Kaura fyrKaura fyrstasjon med kai og naust av betong.
Fylke Sør-Trøndelag
Kommune Roan
Funksjon ledfyr
Opprettet 1931
Fyrtårn
Høyde 22
Form rødt tårn med hvit belte
Byggemateriale støpejern, betong og naturstein
Fyrlys
Lyskarakter FI(2) 10s
Lysstyrke 3730
Lyshøyde 30,0
Lysvidde 16,0
Status
Eier Kystverket
Avbemannet 1959
Automatisert 1959
Vernestatus fredet

Kaura fyrstasjon er et ledfyr i Kaurafjorden i Roan kommune i Sør-Trøndelag fylke. Fyret ble etablert for å belyse innseilingen gjennom Kauraleia.

Fyrtårnet er et 22 m høyt rødt støpejernstårn hvitt belte. Tårnet er plassert på en sokkel av betong og uthugget naturstein. Inntil tårnet ligger et naust av betong. Fra naustet er det en støpt bro ut til landingen. Kaura fyrstasjon ble bygget i 1931 som det nest siste bemannede fyret i Norge. Stasjonen ble automatisert og avfolket i 1959. I boligdelen er mange av de opprinnelige detaljene intakt. Fyrstasjonen eies i dag av Staten ved Kystverket og er fredet etter lov om kulturminner.

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn for etableringen[rediger | rediger kilde]

I 1930-årene ble det bare oppført to fyr i Norge, i tillegg til Kaura ble Anda fyr bygget. Begge disse var kyst- eller ledfyr, etter dette var det ikke langer så stort behov for å få bygget nye fyr med fast betjening. Istedenfor kunne en etter dette konsentrere seg om å få etablert radiofyr, tåkesignaler, samt oppgraderinger på eksisterende installasjoner.[1]

Planleggingen av Kaura fyr begynte imidlertid tidligere fordi det var behov for et fyr for å belyse leden for innseilingen til Kauraleia. Fiskere hadde beklaget seg over dårlige forhold i dette området, og i 1921 ble Vingleia fyr og Asenvågøy fyrstasjon etablert. Kaura var en opplagt fortsettelse av fyrutbyggingen. Overslaget for byggingen av Kaura fyr var på 225 000 kr som ble gjort på midten av 1920-årene.[2]

Holmen Kaura utenfor Bessaker var lav, noe som gjorde at den var sterkt utsatt for bølger som slo over den. Det ble derfor ikke etablert noe familieboliger, kun boligdel for vokteren, assistent og reserveassistent.[2] Et 22 meter høyt tårn av støpejern på sokkel av betong og naturstein er hoveddelen av fyret, i tillegg til at det helt inntil sokkelen ble bygget et naust av betong. Det ble også støpt en bro med skinnegang ut til bryggen (landing).[3] I perioder var stasjonen isolert på grunn av dårlig vær og vanskelige landingsforhold.[4]

Videre utvikling[rediger | rediger kilde]

Fyrdirektøren hadde over flere år fått opplysninger fra besetningen på skipene om at fyret måtte kunne erstattes av en automatisk fyrlykt. Spørsmålet om nedleggelse ble gjort i 1959 da fyrmesteren skulle slutte i tjenesten. Det ble istedenfor fyrlykt besluttet å erstatte petroleumsbrenneren med gasslys (Daléns automatisk acetylengasslykt). Samtidig ble lysvidden økt fra 14,9 nautiske mil til 16,0. Fyret ble automatisert og avfolket i 1951.[2] I 1984 ble et solcelleanlegg som skaffer strøm til lyset satt i drift.[4]

I riksantikvarens begrunnelse for fredningen av stasjonen heter det at det er den nest siste bemannede fyrstasjonen som ble bygget i landet. Den ble også tidlig avfolket, dermed er det også blant de fyrene med flest detaljer intakt fra boligdelen. Det opprinnelige franske linseapparatet er også bevart og i fortsatt bruk. Fyret gir en monumental virkning på den lave holmen ut mot havet. Anlegget vurderes til å ha stor fyrhistorisk verdi spesielt fordi det er det siste bemannede fyret med tårn av støpejern, men også karakteristisk form og plassering er viktig.[3] For øvrig tredde fredningen i kraft i 2000.[4]

Tekniske fyrdata[rediger | rediger kilde]

Fyrkarakteren er FI(2) 10s, hvilket betyr to lysblink hvert 10. sekund.[5] Lysstyrken er 3730 (2. orden), lysets høyde over havet (høyvann) er 30,0 metter og lysvidden er 16,0 nautiske mil. For øvrig er tårnet rødt med hvitt belte og det står på en hvit sokkel.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rode, C.F.: Norges fyrvesen side 88.
  2. ^ a b c d Bjørkhaug: Norges fyr side 116.
  3. ^ a b Danckert Monrad-Krohn (1997). «Kaura fyrstasjon». Norske fyr - Nasjonal verneplan for fyrstasjoner. Riksantikvaren. ISBN 82-7574-018-5. 
  4. ^ a b c «Forvaltningsplan for Kaura fyrstasjon». Kystverket. Besøkt 17. juli 2016. 
  5. ^ norgeskart.no, Kartverket

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]