Kaukasuskrigene
Kaukasuskrigene er et navn på Russlands invasjon og påfølgende erobring av Tsjetsjenia, Dagestan og det nordvestre Kaukasus mellom 1817 og 1864. Mange konflikter i denne regionen i nyere tid har sin bakgrunn i denne krigen på 1800-tallet.
Krigene ble utkjempet av tre russiske tsarer: Aleksander I, Nikolaj I og Aleksander II. De fremste russiske militære lederne var Aleksej Jermolov mellom 1816–1827, Mikhail Vorontsov mellom 1844–1853 og Aleksandr Barjatinskij mellom 1853–1856.
Den russiske invasjonen ble møtt av frenetisk motstand. Den første perioden i krigen, som sluttet samtidig med Aleksander Is død og med dekabristopprøret i 1825, oppnådde forbausende få framganger mot «en håndfull villmenn», sammenlignet med den da ferske seieren over Napoleon.
I perioden 1825-1830 var det lite aktivitet ettersom Russland samtidig utkjempet en krig mot Det osmanske rike og Persia. Etter betydelige framganger i begge disse krigene gjenopptok Russland sin kampanje i Kaukasus og ble igjen møtt av motstand, anført av Ghazi Mollah, Gamzat-bek og Hadzji Murat. De ble etterfulgt av imamen Sjamil, som ledet fjellfolkene fra 1834 til han ble tatt til fange av Dmitrij Miljutin i 1859. I 1845 oppnådde Sjamils styrker sin mest dramatiske suksess da de sto i mot en stor russisk offensiv ledet av fyrst Vorontsov.
I mars 1855, under Krimkrigen, fikk russerne til en våpenhvile med Sjamil, men våpenhvilen var imidlertid kortvarig og kampene ble gjenopptatt senere samme år. Mellom 1856 og 1859 angrep general Barjatinskij med en hær på 250 000 mann, og fjellfolkenes motstand ble til slutt knust, og krigen sluttet med at Russland erobret hele det nordlige Kaukasus. Sjamil svor troskap til tsaren og flyttet til det sentrale Russland. Slutten på krigen ble erklært den 2. juni 1864, gjennom et dekret fra tsaren.
En av følgene av krigen var muhajir, en utvandring av en stor del av den muslimske urbefolkningen til Det osmanske riket på siste del av 1800-tallet.
Forfatterne Mikhail Lermontov og Leo Tolstoj deltok i kampene og poeten Aleksandr Pusjkin skrev om det i diktet «Fangen i Kaukasus» i 1821.