Hopp til innhold

Katharina von Kardoff-Oheimb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Katharina von Kardoff-Oheimb
Født2. jan. 1879[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Neuss (Det tyske riket)[5]
Død22. mars 1962[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Düsseldorf (Vest-Tyskland)[6]
BeskjeftigelsePolitiker, salongvertinne Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken (1920–1924) Rediger på Wikidata
EktefelleFelix Daelen (18981905) (avslutningsårsak: skilsmisse)[7]
Ernst Albert (19071911) (avslutningsårsak: død)[7]
Hans Joachim von Oheimb (19131921) (avslutningsårsak: skilsmisse)[7]
Siegfried von Kardorff (1927–)[7]
SøskenElisabeth van Endert
BarnElisabeth Furtwängler
PartiDeutsche Volkspartei[7]
NasjonalitetTyskland

Katharina Franziska Paula Maria «Kathinka» von Kardorff-Oheimb (1879–1962) var en tysk politiker (DVP). Hun var en av de 36 første kvinnelige medlemmene av den nye Riksdagen, valgt i 1920. Hun var også næringsdrivende, skribent og publisist, og organisator av litterær og politisk salong. Kardoff-Oheimb tilhørte den borgerlige kvinnebevegelsen. Hun hadde erfaring som borgermester i det kommunistiske DDR, men vant ikke frem i sine forsøk på et tettere samarbeid mellom øst og vest i Tyskland.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Som datter av den velstående møbel- og sikevarefabrikanten Rudolf van Endert (død 1883) og hans hustru Elisabeth (1848–1928), fikk Kardoff-Oheimb en solid utdannelse. Hun ble som en av 36 kvinner, valgt til Riksdagen ved valget i 1920, og var medlem der til 1924. Da det i 1925 skulle velges rikspresident gikk hun inn for Otto Geßler. Da Gustav Stresemann fikk DVP til å stemme for Paul von Hindenburg, meldte hun seg ut av DVP og gikk inn i Wirtschaftspartei.[8][9][10]

Kardoff-Oheimb holdt litterær og politisk salong i Berlin. I denne salongen så vel som i hennes hus i Goslar, førte hun sammen ledende industrialister, politikere og høytstående militære. Hun klarte å videreføre og videreutvikle sin avdøde mann Ernst Alberts virksomhet i Klingenberg, Worms og Offstein. Dermed klarte hun også å finansiere sitt politiske arbeid. Ved nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933, mistet hun retten til å drive denne virksomheten, som følge av sine politiske holdninger.[11][8][12]

Hovedvekten av hennes arbeid gjennom livet, ble utført som skribent og tidsskriftutgiver. Hun var lederskribent i Magdeburgische Zeitung, og utga selv en illustrert avis, Allgemeine Bilderzeitung. Kardorff-Oheimb holdt politiske kurs, særlig innrettet mot kvinner, og underviste i samme fag ved Lessing-Hochschule i Berlin. Hun tilhørte den borgerlige kvinnebevegelsen, og engasjerte seg i mødrehjelpen sammen med Helene Stöcker.[8]

Etter avslutningen av andre verdenskrig i 1945 ble hun av den sovjetiske okkupasjonsmakten, innsatt som borgermester i Ahrendsdorf i Uckermark. I 1948 ble hun ansatt ved Hochschule für Politik i Vest-Berlin og gikk inn i den paneuropeiske bevegelsen. Hun var også aktiv i organisasjonene Deutsche Sammlung (tysk samling) og i Bund der Deutschen (tyskernes forbund), begge i de vestlige okkupasjonssonene. Hun trakk seg fra dette arbeidet i 1953, da hun fant at hennes liberale holdning til kommunistene ikke vant tilstrekkelig tilslutning.[8][13]

Mot slutten av livet inntok hun standpunkter for den kvinnelige fredsbevegelsen og mot gjenopprustning av Tyskland.[11]

Kardoff-Oheimb fikk fire barn med Felix Daelen. Deretter forlot hun sin mann og flyttet til Nederland. Etter å ha innledet et forhold til Ernst Albert, mistet hun omsorgsretten til de fire barna hun hadde med Daelen. Hun fikk to barn med Albert. Han døde senere i en ulykke. Et barn fra Ernst Albert var datteren Elisabeth. Hun giftet seg med dirigenten Wilhelm Furtwängler.[8][10][11][14]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Hun regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[15]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001954, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Katharina Kardorff-Oheimb, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kardorff-oheimb-katharina, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 15184, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 21. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e www.deutsche-biographie.de[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e Konrad Reiser (1977). «Kardorff, Katharina von – Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (på tysk). Besøkt 14. desember 2024. 
  9. ^ «frauenorte niedersachsen | Katharina von Kardorff-Oheimb». www.frauenorte-niedersachsen.de. Besøkt 19. desember 2024. 
  10. ^ a b Wilhelmy-Dollinger, Petra; Wilhelmy, Petra (1989). Der Berliner Salon im 19. Jahhundert: 1780–1914 (på tysk). Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11-011891-9. 
  11. ^ a b c «Katharina von Kardorff-Oheimb». demokratie-geschichte.de (på tysk). Besøkt 18. desember 2024. 
  12. ^ «Katharina von Kardorff-Oheimb – Munzinger Biographie». www.munzinger.de. Besøkt 14. desember 2024. 
  13. ^ «frauenORT Katharina von Kardorff-Oheimb in Goslar». www.goslar.de (på tysk). Besøkt 19. desember 2024. 
  14. ^ Baddack, Cornelia (2016). Katharina von Kardorff-Oheimb (1879–1962) in der Weimarer Republik: Unternehmenserbin, Reichstagsabgeordnete, Vereinsgründerin, politische Salonnière und Publizistin. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 978-3-8470-0614-5. 
  15. ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]