Katakombepakten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fra Domitillas katakomber i Roma.

Katakombepakten er en pakt undertegnet 16. november 1965, under Det andre Vatikankonsil, i basilikaen Santi Nereo e Achilleo over Domitillas katakomber i Roma av en gruppe biskoper til en enkel livsstil og tjeneste for de fattige.

Historie[rediger | rediger kilde]

De viktigste initiativtakerne til gruppen var erkebiskop Hélder Câmara av Olinda og Recife, erkebiskop José Maria Pires av Paraíba, biskop Guy-Marie Riobé av Orléans og kardinal Giacomo Lercaro.[1]

Noen uker før konsilets slutt feiret 40 konsilfedre (eller 42[2]) fra hele verden nattverden sammen, og ved slutten av messefeiringen inngikk de pakten som er oppkalt etter stedet der begivenheten fant sted. To tyskere var blant de første som signerte: Julius Angerhausen (1911–1990), hjelpebiskop i Essen, og Hugo Aufderbeck (1909–1981), hjelpebiskop i Erfurt.[3] Senere sluttet 500 andre biskoper fra hele verden seg til denne pakten.

Ifølge Thomas Fornet-Ponse grep pakten tak i de følgende impulser:[4]

  • Pave Johannes XXIIIs ord om «De fattiges kirke»:[5][6][7] «Kirken, slik den er og ønsker å være, [viser seg å være] alles kirke, først og fremst de fattiges kirke.»[8]
  • Et opprop fra Nasaret av p. Paul Gauthier, en arbeiderprest i Nasaret, og det fellesskap han tilhørte, «Brødreskap av følgesvennene til tømmermannen Jesus fra Nasaret» med overskriften «Jesus, kirken og de fattige». Biskop Maximos V Hakim (erkebiskop fra 1964) av den melkittiske kirke i Nasaret, og den belgiske biskopen Charles-Marie Himmer av Tournai distribuerte denne appellen til en rekke andre biskoper. Fader Gauthier, biskop Maximos og biskop Himmer tok til orde for at «Kristi mysterium i de fattige ... ikke må være ett tema blant andre på Konsilet, men ... bli det sentrale spørsmålet».[9]
  • Pater Yves Congar O.P. for en tjenende og fattig kirke.

I form av jeg-budskap adapterte biskopene Jesu' forbilde og hans oppdrag til disiplene. Underskriverne bemerket at til tross for enkelte suksesser, ville deres forpliktelse til en kirke av de fattige ikke kunne påregnes å bli realisert i kirken som helhet.[10] Så de bestemte seg for å gå foran med et godt eksempel selv.

Ifølge hjelpebiskop Luigi Bettazzi ai Milano, den siste levende førsteunderskriveren av pakten, implementerte pave Frans ideene til katakombepakten gjennom sin livsstil og sin administrasjon.[11]

Hovedpunkter i pakten[rediger | rediger kilde]

  • Vi ønsker å leve som menneskene rundt oss, med tanke på bolig, mat og transport.
  • Vi avstår fra å virke rike, selv når det gjelder våre embedsklær.
  • Vi ønsker ikke å eie immobilia eller mobilia.
  • Vi nekter å bli adressert med titler.
  • Vi vil unngå ethvert inntrykk av å favorisere de rike og mektige.
  • Fremfor alt ønsker vi å nå ut til vanskeligstilte og underutviklede.
  • Vårt sosiale virke, som vi støtter, bør være basert på kjærlighet og rettferdighet og skal ha like fokus på kvinner og menn.
  • Det samme ønsker vi å bevirke hos de ansvarlige i våre regjeringer.

Offentliggjøring[rediger | rediger kilde]

De 13 egenforpliktelser ble offentliggjort for første gang den 9. desember 1965, dagen etter at konsilet var blitt høytidelig avsluttet, av den franske avisen Le Monde. På tysk kom den første gang i 1969 i en biografi om geriljapresten Camilo Torres, utgitt i Øst-Berlin.[12]

Kjente førsteundertegnere[rediger | rediger kilde]

Dokumenter vedrørende de førsteundertegnende er for det meste å finne i biskop Charles-Marie Himmers etterlatte materialer.[13] Blant de første undertegnere er å finne:[14][15][16]

Teksten[rediger | rediger kilde]

Noen oversettelse av paktens tekst til norsk finnes ikke (2022). Her der det som antas å være den fullstendige italienske originaltekst:

Noi, vescovi riuniti nel Concilio Vaticano II, illuminati sulle mancanze della nostra vita di povertà secondo il[Vangelo; sollecitati vicendevolmente ad una iniziativa nella quale ognuno di noi vorrebbe evitare la singolarità e la presunzione; in unione con tutti i nostri Fratelli nell’Episcopato, contando soprattutto sulla grazia e la forza di Nostro Signore Gesù Cristo, sulla preghiera dei fedeli e dei sacerdoti della nostre rispettive diocesi; ponendoci col pensiero e la preghiera davanti alla Trinità, alla Chiesa di Cristo e davanti ai sacerdoti e ai fedeli della nostre diocesi; nell’umiltà e nella coscienza della nostra debolezza, ma anche con tutta la determinazione e tutta la forza di cui Dio vuole farci grazia, ci impegniamo a quanto segue:

- Cercheremo di vivere come vive ordinariamente la nostra popolazione per quanto riguarda l’abitazione, l’alimentazione, i mezzi di locomozione e tutto il resto che da qui discende.[17]
- Rinunciamo per sempre all’apparenza e alla realtà della ricchezza, specialmente negli abiti (stoffe ricche, colori sgargianti), nelle insegne di materia preziosa (questi segni devono essere effettivamente evangelici).[18] Né oro né argento. Non possederemo a nostro nome beni immobili, né mobili, né conto in banca, ecc.; e, se fosse necessario averne il possesso, metteremo tutto a nome della diocesi o di opere sociali o caritative.[19]
- Tutte le volte che sarà possibile, affideremo la gestione finanziaria e materiale nella nostra diocesi ad una commissione di laici competenti e consapevoli del loro ruolo apostolico, al fine di essere, noi, meno amministratori e più pastori e apostoli.[20] - Rifiutiamo di essere chiamati, oralmente o per scritto, con nomi e titoli che significano grandezza e potere (Eminenza, Eccellenza, Monsignore…). Preferiamo essere chiamati con il nome evangelico di Padre.[21]
- Nel nostro comportamento, nelle nostre relazioni sociali, eviteremo quello che può sembrare un conferimento di privilegi, priorità, o anche di una qualsiasi preferenza, ai ricchi e ai potenti (es. banchetti offerti o accettati, nei servizi religiosi).[22]
- Eviteremo ugualmente di incentivare o adulare la vanità di chicchessia, con l’occhio a ricompense o a sollecitare doni o per qualsiasi altra ragione. Inviteremo i nostri fedeli a considerare i loro doni come una partecipazione normale al culto, all’apostolato e all’azione sociale.[23]
- Daremo tutto quanto è necessario del nostro tempo, riflessione, cuore, mezzi, ecc., al servizio apostolico e pastorale delle persone e dei gruppi laboriosi ed economicamente deboli e poco sviluppati, senza che questo pregiudichi le altre persone e gruppi della diocesi. Sosterremo i laici, i religiosi, i diaconi o i sacerdoti che il Signore chiama ad evangelizzare i poveri e gli operai condividendo la vita operaia e il lavoro.[24]
- Consci delle esigenze della giustizia e della carità, e delle loro mutue relazioni, cercheremo di trasformare le opere di “beneficenza” in opere sociali fondate sulla carità e sulla giustizia, che tengano conto di tutti e di tutte le esigenze, come un umile servizio agli organismi pubblici competenti.[25]
- Opereremo in modo che i responsabili del nostro governo e dei nostri servizi pubblici decidano e attuino leggi, strutture e istituzioni sociali necessarie alla giustizia, all’uguaglianza e allo sviluppo armonico e totale dell’uomo tutto in tutti gli uomini, e, da qui, all’avvento di un altro ordine sociale, nuovo, degno dei figli dell’uomo e dei figli di Dio.[26]
- Poiché la collegialità dei vescovi trova la sua più evangelica realizzazione nel farsi carico comune delle moltitudini umane in stato di miseria fisica, culturale e morale – due terzi dell’umanità – ci impegniamo: – a contribuire, nella misura dei nostri mezzi, a investimenti urgenti di episcopati di nazioni povere;
- a richiedere insieme agli organismi internazionali, ma testimoniando il Vangelo come ha fatto Paolo VI all’Onu, l’adozione di strutture economiche e culturali che non fabbrichino più nazioni proletarie in un mondo sempre più ricco che però non permette alle masse povere di uscire dalla loro miseria.
- Ci impegniamo a condividere, nella carità pastorale, la nostra vita con i nostri fratelli in Cristo, sacerdoti, religiosi e laici, perché il nostro ministero costituisca un vero servizio; così: – ci sforzeremo di “rivedere la nostra vita” con loro; – formeremo collaboratori che siano più animatori secondo lo spirito che capi secondo il mondo; – cercheremo di essere il più umanamente presenti, accoglienti…; – saremo aperti a tutti, qualsiasi sia la loro religione.[27]
Tornati alle nostre rispettive diocesi, faremo conoscere ai fedeli delle nostre diocesi la nostra risoluzione, pregandoli di aiutarci con la loro comprensione, il loro aiuto e le loro preghiere.
Aiutaci Dio ad essere fedeli.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Joseph Famarée: Bischöfe und Bistümer. In: Giuseppe Alberigo, Klaus Wittstadt (Hg.): Geschichte des Zweiten Vatikanischen Konzils. Bd. 3: Das mündige Konzil. Zweite Sitzungsperiode und Intersessio (September 1963 bis September 1964). Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 2002. S. 139–222, dort Kap. 6.2: Die Gruppe „Jesus, die Kirche und die Armen“, S. 194–195.
  2. ^ Wooden, Cindy (13. november 2015). «Back to the catacombs: New emphasis placed on bishops' simplicity pact». Catholic News Service. Arkivert fra originalen 3. oktober 2017. Besøkt 4. mai 2022. 
  3. ^ Giancarlo Collet: „Kirche der Armen“ – eine bleibende Herausforderung. In: DRS.GLOBAL - Aus der weltkirchlichen Arbeit der Diözese Rottenburg-Stuttgart, Heft Juli 2013, S. 1–2 (online einzusehen über http://www.drs.de/profil/weltkirchliches-engagement.html).
  4. ^ Joseph Famarée: Bischöfe und Bistümer. In: Giuseppe Alberigo, Klaus Wittstadt (Hg.): Geschichte des Zweiten Vatikanischen Konzils. Bd. 3: Das mündige Konzil. Zweite Sitzungsperiode und Intersessio (September 1963 bis September 1964). Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 2002. S. 139–222, dort Kap. 6.2: Die Gruppe „Jesus, die Kirche und die Armen“, S. 194–195.
  5. ^ Sebastian Pittl: Der Katakombenpakt – das vergessene Erbe des II. Vatikanums, Katholischer Akademikerverband der Erzdiözese Wien, http://www.kav-wien.at/archiv/item/10-sebastian-pittl-der-katakombenpakt-das-vegessene-erbe-des-ii-vatikanischen-konzils, 2012-10-21 https://web.archive.org/web/20130401070200/http://www.kav-wien.at/archiv/item/10-sebastian-pittl-der-katakombenpakt-das-vegessene-erbe-des-ii-vatikanischen-konzils 2013-04-01
  6. ^ Fachstelle Medien und Kommunikation: Fünfzig Jahre Konzil, Erzbistum München und Freising http://www.muk.erzbistum-muenchen.de/cms/images/muk/pdf/mukpublikationen/muk52.pdf https://web.archive.org/web/20130728112756/http://www.muk.erzbistum-muenchen.de/cms/images/muk/pdf/mukpublikationen/muk52.pdf 2013-07-28
  7. ^ Projektgruppe pro-konzil Katakombenpakt: „Für eine dienende und arme Kirche“, Westfälische Wilhelms-Universität 11. oktober 2012 |http://www.pro-konzil.de/?p=140 2012-10-21
  8. ^ Rundfunkansprache vom 11. September 1962, im Volltext in: Herder Korrespondenz, Jg. 17 (1962/1963), S. 43–46.
  9. ^ Hilari Raguer: Das früheste Gepräge der Versammlung. In: Giuseppe Alberigo, Klaus Wittstadt (Hg.): Geschichte des Zweiten Vatikanischen Konzils. Bd. 2: Das Konzil auf dem Weg zu sich selbst. Erste Sitzungsperiode und Intersessio (Oktober 1962 bis September 1963). Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 2000. S. 201–272, dort Kap. 3.2: Die Gruppe „Kirche der Armen“, S. 237–241.
  10. ^ Normann Tanner: Kirche in der Welt: Ecclesia ad extra. In: Giuseppe Alberigo, Günther Wassilowsky (Hg.): Geschichte des Zweiten Vatikanischen Konzils. Bd. 4: Die Kirche als Gemeinschaft. Dritte Sitzungsperiode und Intersessio (September 1964 bis September 1965). Matthias-Grünewald-Verlag, Ostfildern 2006. S. 313–448, dort: Die Gruppe „Kirche der Armen“ und Lercaros Bericht über die Armut, S. 441–448, vor allem S. 445, Anm. 181.
  11. ^ Armer kleiner Bischof, katholisch.de, 16. november 2015
  12. ^ Germán Guzmán Campos: Camilo Torres. Persönlichkeit und Entscheidung. Union Verlag, Berlin 1969. s. 125–128.
  13. ^ Archives de l’Université catholique de Louvain, Fonds Ch.-M. Himmer, der: Concile Vatican II, le groupe « Jésus, l’Église et les pauvres ».
  14. ^ Vera Krause: Kirchliche Basisgemeinden in Lateinamerika. Grundlagenartikel zur Adveniat-Aktion 2012. Essen 2012, s. 15, Fußnote 37.
  15. ^ Katakombenpakt: „Für eine dienende und arme Kirche“ (Einleitung und Übersetzung aus dem Spanischen: Norbert Arntz) auf pro-konzil.de, lest 2. april 2016
  16. ^ Bingemer, Maria Clara (2016). Latin American Theology: Roots and Branches. Orbis Books. ISBN 9781608336517. Besøkt 2. oktober 2017. 
  17. ^ Mt 5,3; 6,33s; 8,20.
  18. ^ Mc 6,9; Mt 10,9s; At 3,6.
  19. ^ Mt 6,19-21; Lc 12,33s.
  20. ^ Mt 10,8; At. 6,1-7.
  21. ^ Mt 20,25-28; 23,6-11; Jo 13,12-15.
  22. ^ Lc 13,12-14; 1Cor 9,14-19.
  23. ^ Mt 6,2-4; Lc 15,9-13; 2Cor 12,4.
  24. ^ Lc 4,18s; Mc 6,4; Mt 11,4s; At 18,3s; 20,33-35; 1 Cor 4,12 e 9,1-27.
  25. ^ Mt 25,31-46; Lc 13,12-14 e 33s.
  26. ^ At. 2,44s; 4,32-35; 5,4; 2Cor 8 e 9 interi; 1Tim 5, 16.
  27. ^ Mc 8,34s; At 6,1-7; 1Tim 3,8-10.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Katakombepakten&oldid=23894583»