Kangerluarsoruseq

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 63°42′N 51°29′V

Nuuk kommune.

Kangerluarsoruseq (dansk: Færingehavn, færøysk: Føroyingahavnin) er ei nedlagt bygd i Nuuk kommune på sydvestkysten av Grønland. Det er tidligere også stavet Kangerdluarssoruseq.

Bygda ligger ca. 50 km syd for hovedstaden Nuuk, i åpent hav syd for Kangerluarsunnguaq (dansk: Buksefjord).

Bygda ble grunnlagt av færøyinger i 1927 som en fiskerihavn, med navnet Færingehavn, dvs. færøyingenes havn. Bakgrunnen var at færøyinger hadde hatt lov til å fiske i sjøterritoriet helt inntil de ytterste skjærene og holmene fra Ravns Storø til Godthåbsfjordens munning, til tross for protester fra grønlenderne. Disse rettighetene omfattet likevel ikke fiske inne i skjærgården og i fjordene, disse var forbeholdt grønlandske fiskere.

Det færøyske fisket ved Grønland startet på 1920-tallet, fordi færøyske fiskere ble fortrengt av engelske og tyske fiskere som fisket med trål i deres hjemlige farvann. Færøyingerne fisket på dette tidspunkt fra små båter med håndsnører og langline, og det var ikke kapital til rådighet for å legge om fisket. De færøiske fiskerne dro derfor til Island og Grønland for å fiske der. Det betød at de i høy grad hadde bruk for stasjoner på land, der fisken kunne ilandføres.

Færøyingene rettet sine krav om fiskerettighegter ved Grønland til den danske regjeringen, og Danmark valgte å støtte færingerne, til tross for at det dermed ble vanskelig å opprettholde avsperringen av Grønland, og dermed opprettholdelsen av monopol på handelen. Dessuten ville en fiskeritillatelse på sjøterritoriet kunne være til gagn for grønlendernes eget fiske.

Færøyske fiskere fikk i 1925 adgang til en havneplass på Ravns Storø, et øde sted i Frederikshåb-området, og fra 1927 i Færingehavn. Grønlands Landsråd ble på daværende tidspunkt ikke spurt, og protesterte voldsomt. Derfor ble rettighetene gjort midlertidige, og ble permanente først fra 1931, da færøyingenes press bar frukter. Deres tillatelse til fiske ble da utvidet nordover til Spanjoløya 15 km syd for Sukkertoppen, i dag Maniitsoq.

Etter grunnleggelsen utviklet Færingehavn seg hurtig fra å være en nødhavn til, fra 1937, å være en internasjonal fiskerihavn. Gjennom årene ble det bygd fyrtårn, reparasjonsverft, oljetanker, saltlager, sykehus, sjømannshjem og en 230 meter lang landgangsbro.

Fra Nuuk er er det ca. 4 timers seiltur til Færingehavn, eller Nordáfar som stedet også kalles.

Da Danmark ble medlem av det daværen Europeiske fellesskapet (EF) i 1972 ble Grønland, som en del av Rigsfællesskabet, også medlem av EF, selv om det ved folkeavstemningen om medlemskap var et klart flertall på 70,8 % som stemte nei. Ved innmeldelsen mistet Færøyene og andre fiskerinasjonene de midlertidige fiskerettighetene i grønlandske farvann, men forhandlet seg senere til særavtaler, men kun i mindre omfang, og Færingehavn mistet langsomt sin betydning.

Inntil 1990 kunne færøyingene fange reker og fryse dem ned i Færingehavn, for videre frakt med skip til Europa. Den siste danske embedsmannen med overordnet myndighet forlot Færingehavn omkring 1990. Fra 1995 ble oljehavnen sør for Færingehavn brukt som lager for den oljen som KNIs Energidivisjon, tidligere Den Kongelige Grønlandske Handel, importerer og distribuerer til byer og bygder overalt i Grønland. Polaroilhavnen ble nedlagt i 2009.

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1977 24
1982 33 +37,5%
1987 16 −51,5%
1992 56 +250,0%
1997 6 −89,3%
2002 5 −16,7%
2007 5 +0,0%
2012 0 −100,0%
Kilde: «Befolkningen i lokaliteterne efter lokalitet og tid». Grønlands Statistik. Besøkt 10. august 2012. 

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • John F. West, Faroe. The Emergence of a Nation. New York 1972
  • Jógvan Arge, Teir tóku land. Føroyingar í Grønlandi, Forlagið Tjarnardeild, Tórshavn. 1996-2003. 8 bind om Færingehavn (færøysk)
  • Poul Lamhauge, Føroyingahavnin. I: Gluggin, oktober 1957.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]