Kanaler og vannkraft i Augsburg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 48°21′35,701″N 10°54′4,6004″Ø

UNESCOs verdensarv
Water Management System of Augsburg
Water Management System of Augsburg
Tysklands eldste vanntårn i vannverket Am roten Tor. I forgrunnen Große Wasserturm (store vanntårn), til venstre Rotes Tor (røde port), til høyre Kastenturm (kassetårnet).
LandTyskland Tyskland
UNESCOInnskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 43. sesjon i 2019. Referansenr. 1580.
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker

Kanaler og vannkraft i Augsburg (tysk: Das Augsburger Wassermanagement-System, engelsk: Water Management System of Augsburg) kalles et nettverkav vannveier bestående av kanaler, pumpehus, vannavkjølingssystemer, brønner, fontener og vannkraftverk oppført fra 1300-tallet til vår tid, beliggende i byen Augsburg i Bayern. Til disse anleggene hører tre monumentale fontener, og dessuten Tysklands eldste vannverk og eldste vanntårn. Utviklingen av systemet opp gjennom hundreårene, gjorde at Augsburg ble en pionerby i vannkraftteknologi.

Nettverket av kanaler og vannkraftsinnretninger har utviklet seg over hundreårene, og ble i 2019 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Verdensarvområdet omfatter byskogen med sine drikkevannskilder i sør, og avgrenses i vest av elven Wertach og i øst av Lech. Det avsluttes mot nord ved sammeløpet av Wertach og Lech ved Wolfzahnau.

Historie[rediger | rediger kilde]

Elvene Wertach (vest) og Lech (øst) er oppdemmet sør i byen, og blir delvis fordelt gjennom et stort system av kanaler, inntil elvene renner sammen nord i byen.

I år 15 før Kristus anla feldherrene Drusus og Tiberius en leir ved sammenløpet av Lech og Wertach. Romerne brukte elvene som transportveier og som beskyttelse. Fra denne militærleiren utviklet byen Augusta Vindelicum seg, oppkalt etter keiser Augustus. Allerede romerne skal ha lagt kanaler fra Lech inn til bydelen som i dag kalles Lechviertel.[1]

Elvene Lech, Wertach og Singold ble også siden en viktig del av grunnlaget for utviklingen av byen som fri riksstad (Reichsstadt), og senere som industriby i Bayern på 1800-tallet. Behovet for stadig vedlikehold og fornying av vannreguleringssystemet medførte at Augsburg ble en pionerby i vannkraftteknologi.[2][3]

Verdensarvområdet[rediger | rediger kilde]

Verdensarvområdet omfatter byskogen (Stadtwald) sør for sentrum. Grunnvannet i byskogen utgjør det vesentligste av byens drikkevannsreservoar. Drikkevannet ledes fra skogen gjennom kanaler inn til bebyggelsen. Der bekkene og grunnvannet (drikkevannet) krysset hverandre, ble bekken ført under drikkevannet i en kulvert, for eksempel ved det såkalte Galgenablass.[4][5][6]

De store elvene Wertach og Lech utgjør verdensarvområdets vestlige og østlige grense. Wertachs vannmasser er demmet opp ved Wertachwehr i vest, men den største dammen er det store Lechwehr i øst, kalt Hochablass. Fra disse demningene spres deler av vannet gjennom sluser og kanaler som stadig deler seg inne i byen.[3]

Lech strekker seg 19 kilometer gjennom byen, Wertach 13,1 kilometer, elven Singold 6,2 kilometer, og med de 19 naturlige bekkene blir det tilsammen 45,6 kilometer naturlige elver og bekker i byen. I tillegg til disse naturlige vannveiene finnes det 29 kanaler fra Lech på tilsammen 77,7 kilometer og fra Wertach kanaler i en samlet lengde på 11,6 kilometer. Lech faller ca. 26 meter fra Hochablass til den nordlige Wolfzahnau.[1]

Like etter dammen kalt Hochablass, deler Hauptstadtbach seg i Eiskanal og Neubach. Eiskanal var under Olympiske sommerleker i 1972 i bruk som arena for kanopadling. Neubach renner gjennom vannverksbygningen fra 1879.[3]

Augsburgs brønner[rediger | rediger kilde]

Augsburg har mer enn 100 brønner mellom Wertach og Lech. De tre mest monumentale av dem, ofte kalt «praktbrønner» (tysk: Prachtbrunnen) er Augustusbrønnen på rådhusplassen (1594), Merkurbrønnen på Moritzplatz (1599) og endelig Herkulesbrønnen fra 1602. Samtlige brønner ligger i Maximilianstrasse. Praktbrønnene hadde også et praktisk formål, nemlig å forsørge byens voksende befolkning med rent drikkevann. Vannet ble bragt i rør laget av tre, fra drikkevannskildene like utenfor byen. Drikkevannet ble drevet frem ved hjelp av stempelpumper, drevet av vannkraft.[7][8]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Reaktivierung von stillgelegten und defekten Wasserkraftanlagen» (PDF). Hochschule Augsburg. 2003. Besøkt 31. juli 2019. 
  2. ^ Centre, UNESCO World Heritage. «Water Management System of Augsburg». UNESCO World Heritage Centre (engelsk). Besøkt 29. juli 2019. 
  3. ^ a b c «Wie läuft`s Augsburger Wasser» (PDF). Stadt Augsburg. Besøkt 30. juli 2019. 
  4. ^ Centre, UNESCO World Heritage. «Water Management System of Augsburg, Executive Summary». UNESCO World Heritage Centre (engelsk). Besøkt 1. august 2019. 
  5. ^ «Galgenablass culvert | The Water Management System of Augsburg». wassersystem-augsburg.de. Besøkt 5. august 2019. 
  6. ^ «UNESCO-Bewerbung: Das naturbelassene Trinkwasser in Augsburg» (tysk). Besøkt 5. august 2019. 
  7. ^ «Augsburger Brunnen». www.augsburger-brunnen.de. Besøkt 1. august 2019. 
  8. ^ «Geschichte | Das Augsburger Wassermanagement-System». wassersystem-augsburg.de. Besøkt 5. august 2019. 
  9. ^ Ebe, Gustav (13. august 2013). Die Spät-Renaissance. Kunstgeschichte der europäischen Länder von der Mitte des 16. bis zum Ende des 18. Jahrhunderts: Erster Band (tysk). Springer-Verlag. ISBN 9783642943546. 
  10. ^ Ebe, Gustav (13. august 2013). Die Spät-Renaissance. Kunstgeschichte der europäischen Länder von der Mitte des 16. bis zum Ende des 18. Jahrhunderts: Erster Band (tysk). Springer-Verlag. ISBN 9783642943546.