Kanagawa-avtalen
.png)
Kanagawa-avtalen (japansk: 神奈川条約, Kanagawa jōyaku) ble undertegnet den 31. mars 1854 mellom USA og Japan, som den første avtalen mellom de to land. På den tiden var Japan styrt av Tokugawa-shogunatet. Avtalen ble undertegnet under trussel om vold, og betydde praktisk slutten på Japans 220 år gamle selvvalgte isolasjon. Japan ble tvunget til å åpne havnene Shimoda og Hakodate for amerikanske skip.[1] Den sikret at amerikanske sjøfolk fikk god behandling, og at USA fikk åpne et konsulat i Japan. Japan undertegnet kort tid etterpå tilsvarende avtaler med Storbritannia, Russland og Nederland.
Sakoku - Japans isolasjonspolitikk[rediger | rediger kilde]
For å beskytte landet mot utenlandsk innflytelse hadde Tokugawa-shogunatet bevisst gått inn for en isolasjonspolitikk fra begynnelsen av det 17. århundre. Utenrikshandelen foregikk under streng sentral kontroll kun på øya Dejima, og kun med Nederland og Kina. En av grunnen til denne isolasjonen var at shogunatet fryktet at handel med vestlige land og utbredelsen av kristendommen i Japan ville føre til en invasjon av Japan, på samme måte som det hadde skjedd med andre asiatiske land. En annen grunn var at shogunatet var redd for at utenrikshandelen og den medfølgende rikdommen ville føre til at en eller annen av lensherrene, de såkalte daimyoene, ville bli så sterk at den kunne utfordre Tokugawa-familien.[2]
I begynnelsen av det 19. århundre ble denne isolasjonspolitikken satt på prøve flere ganger. I 1844 sendte kong Vilhelm II av Nederland et brev til shogunatet der han ba Japan åpne landet for utenrikshandel. I 1846 ankom en amerikansk ekspedisjon ledet av flåteadmiral James Biddle til Japan og ba om at landet åpnet havnene sine for utenrikshandel, men det ble avvist.[3]
Perry-ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]
I 1852 sendte USAs president Millard Fillmore flåteadmiral Matthew Perry med en krigsskipsflåte til Japan for å få dem til å åpne noen havner for handel med USA, om nødvendig ved kanonbåtdiplomati.[4] Japan hadde holdt seg informert om de viktigste verdensbegivenhetene via de nederlandske handelsmenn i Dejima, og hadde blitt advart på forhånd av dem om at Perry var på vei mot Japan.[5]
Perry ankom til Urawa, som ligger ved inngangen til Edobukta, den 8. juli 1853. Etter å ha nektet å fortsette til Dejima, som var designert havn for utenladsk handel, slik de ble bedt om av de japanske myndigheter, og etter å ha truet med å seile helt inn til Edo og, om nødvendig, angripe byen, fikk de lov til å sette anker i Kurihama den 14. juli og levere president Fillmores brev til myndighetene.[6]
Til tross for at isolasjonspolitikken hadde blitt flittig debatert over mange år, skapte Perrys brev stor kontrovers på høyeste nivå i Tokugawa-shogunatet. Shogunen selv, Tokugawa Ieyoshi, døde få dager etter at Perry reiste hjem, og ble etterfulgt av sin sykelige sønn Tokugawa Iesada. Dermed var det Eldrerådet (rōjū), de faktiske lederne, ledet av Abe Masahiro, som måtte ta stilling til saken. Abe mente at Japan ikke hadde de nødvendige militære midler til å stå imot USA, men var ikke villig til å ta på seg ansvaret for å akseptere USAs krav. I et forsøk på å legitimisere beslutningen, spurte Abe alle lensherrene om deres mening. Dette var første gang at Tokugawa-shogunatet hadde en offentlig debatt med hensyn til en beslutning som det skulle ta, og etterlot inntrykket at det var svakt og ubesluttsomt.[7] Men rundspørringen ga ikke Abe et klart svar, ettersom 19 var for å akspetere kravene og 19 imot. Av de resterende, ga 14 tvetydige svar, 7 var for midlertidige konsesjoner, mens 2 sa at de ville godta flertallets vedtak.[8]
Perry kom tilbake til Japan den 13. februar 1854 med en enda større flåte, bestående av 8 krigsskip, og gjorde det klart at han ikke kom til å reise før en avtale ble undertegnet. Forhandlingene begynte den 8. mars og fortsatte i om lag en måned. Japanerne gikk med på nesten alle kravene. Det største problemet var hvilke havn Japan skulle åpne, i og med at Perry motsatte seg hardnakket til å akseptere Nagasaki som et alternativ. Avtalen, skrevet på engelsk, hollandsk, kinesisk og japansk, ble undertegnet den 31. mars i Kanagawa, ikke langt fra det som i dag er byen Yokohama.[8]
Freds- og vennskapsavtale (1854)[rediger | rediger kilde]
«Freds-og vennskapsavtalen mellom Japan og USA» har tolv paragrafer:
| Paragraf | Kort beskrivelse |
|---|---|
| § I | Gjennsidig fred mellom Amerikas forente stater og Keiserdømmet Japan |
| § II | Åpne havnene Shimoda og Hakodate |
| § III | Hjelp til amerikanske skipbrudne |
| § IV | De skipbrudne skal ikke fengsles eller mishandles |
| § V | Bevegelsesfrihet for midlertidige utlendiger i avtalehavnene (med noen begrensninger).[9] |
| § VI | Handelstransaksjoner tillates |
| § VII | Pengeveksling til fremming av handelstransaksjoner tillates |
| § VIII | Forsyning av amerikanske skip er et japansk regjeringsmonopol |
| § IX | Hvis Japan skulle gi gunstige vilkår til andre land i fremtidige avtaler, skal USA også få dem |
| § X | Forbyr USA å bruke andre havn enn Shimoda og Hakodate |
| § XI | Åpning av et amerikansk konsulat i Shimoda |
| § XII | Avtalen skal bli ratifisert innen 18 måneder fra undertegnigsdato |
Den siste paragrafen, paragraf tolv, foreskriver at avtalevilkårene skal bli ratifisert av USAs president og ‹‹Japans majestetiske hersker›› innen 18 måneder. På den tiden var shogun Tokugawa Iesada i realiteten den som styrte Japan. Det var utenkelig at keiseren skulle komme i kontakt med utlendinger. Perry sluttet avtalen med shogunens representanter, ledet av fullmaktshavende Hayashi Akira (林韑) (林韑?) og keiser Kōmei ga senere sin tilsutning, om enn noe motvillig.[10] Avtalen ble ratifisert den 21. februar 1855.[11]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Perry, Matthew Calbraith (1856).
- ^ W. G. Beasley, The Meiji Restoration, p.74-77
- ^ W. G. Beasley, The Meiji Restoration, p.78
- ^ J. W. Hall, Japan, p.207.
- ^ W. G. Beasley, The Meiji Restoration, p.88.
- ^ W. G. Beasley, The Meiji Restoration, p.89.
- ^ J. W. Hall, Japan, p.211.
- ^ a b W. G. Beasley, The Meiji Restoration, s.90-95.
- ^ "From Washington; The Japanese Treaty-Its Advantages and Disadvantages-The President and Col.
- ^ Cullen, Louis M. (2003).
- ^ Diplomatic Record Office of the Ministry of Foreign Affairs (Japan) exhibit.