KNM «Hitra»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «KNM Hitra»)
KNM «Hitra»
KNM «Hitra» i Scalloway havn, Shetland, 20. juni 2003
Karriere
LandNorge
FlaggstatNorge
SkipstypeUbåtjager
Oppkalt etterHitra
MMSI257039200
Bygget1943 ved 
Sjøsatt1870
OperativHøsten 1943
Ut av tjeneste1953
SkjebneMuseumsskip
SøsterskipKNM «Vigra», KNM «Hessa»
HjemmehavnHaakonsvern orlogsstasjon
NoteTilhører Marinemuseet
Tekniske data
Deplasement125 tonn (d.w.)
Lengde111 fot 6 3/4 tommer
Bredde18 fot 8 tommer
Dypgående6 fot
FramdriftTil og med 1999: 2 stk. 16 sylindret diesel stjernemotorer på 1250 bhk med vertikalstående veivaksel, type GM Detroit
Fra 1999: 2 stk. MTU 8V 183 TE 72 på 550 HK hver.
HastighetTil og med 1999: 22 knop
Etter 1999: 15,2 knop (marsjfart)
Rekkevidde2 500 nm ved 10 knop
Bestykning1 stk 6 punder (57 mm) Hotchkiss MK VII sjømålskanon (mangler i dag).
1 stk Bofors L/60, 40 mm luftvernkanon.
2 x 2 stk 20 mm Oerlicon maskinkanoner.
2 stk 0.5’’ (12,7 mm) vannkjølte Colt mitraljøser.
Mannskap20 - 25 (i dag 10)

KNM «Hitra», (tidligere USN SC-718[1]) er en av tre ubåtjagere som den norske marinen fikk av USA i 1943. Skipet ble bygget i 1943.[2] Det ble totalt bygget 878 slike ubåtjagere, og flere allierte land gjorde bruk av båttypen. I den norske marinen ble de benyttet av shetlandsgjengen fra høsten 1943. Skipssjef på KNM «Hitra» var Ingvald Eidsheim.[3] Etter krigen ble KNM «Hitra» satt inn i tjeneste som kystvakt og kystoppsyn frem til 1953 da hun ble lagt i opplag. I 1959 ble skipet solgt, men ble i 1981 gjenoppdaget halvt nedsunket i Sverige. En pengeinnsamling for å berge henne ble startet, og i 1983 ble skipet hevet og slept til Oma BaatbyggeriStord, Norge.[4]

På dagen 42 år etter den tyske kapitulasjonen i 1945 (8. mai 1987) ble det nyrestaurerte skipet overlevert Generalinspektøren for Sjøforsvaret.[5] Hun var igjen et marinefartøy med prefikset KNM (Kongelig Norsk Marine), men oppgavene var nå av fredelig karakter – som seilende museumsskip. I 1999 totalhavarerte skipets to hovedmotorer, og KNM «Hitra» sto i fare for å bli satt på land. Sjøforsvaret hadde ikke midler til reparasjonen, og en innsamling fra private og bedrifter startet.

Motorfabrikanten Motoren- und Turbinen Union i Friedrichshafen, Tyskland ble hovedsponsor og forærte to nye motorer. Pengegaver fra andre givere var tilstrekkelig til å dekke innkjøp av gir og montering og tilpassing av de nye hovedmotorene. Skipet var dermed sikret en videre karriere som seilende museum. KNM «Hitra» er det siste fartøy av sitt slag som finnes i (nesten) opprinnelig stand, og det eneste norske marinefartøyet fra andre verdenskrig som fremdeles er i drift. En del slike båter ble bygget om til lystbåter etter krigen. KNM «Hitra» eies i dag av Marinemuseet i Horten, men er stasjonert på Haakonsvern i Bergen. Skipet blir per 2022 brukt som flytende museum og seiler langs kysten av Norge i sommermånedene. Hun har også tre ganger besøkt sin tidligere base i ScallowayShetland.

Skipet[rediger | rediger kilde]

Skipstypen ble første gang bygget i 1917, og i 1918 hadde den amerikanske marinen 440 skip av denne typen i tjeneste (under første verdenskrig). De fikk prefikset SC som er en forkortelse for Submarine Chaser (ubåtjager). Under andre verdenskrig ble en litt modifisert utgave av skipstypen bygget i 438 eksemplarer, og tre av disse ble gitt til Norge. Skrogene ble bygd av kanadisk furu (pitchpine) på eikespant, med hovedskott og forsterkninger av stål. Byggingen ble utført på amerikanske sivile båtbyggerier som ikke allerede var opptatt med forsvarskontrakter.

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «SC-718». www.navsource.org. Besøkt 29. april 2022. 
  2. ^ «Nordsjøfarten - KNM Hitra og Sogn og Fjordane». leksikon.fylkesarkivet.no (norsk). Besøkt 29. april 2022. 
  3. ^ «Ingvald Eidsheim - vestafjells.no». www.scandion.no. Besøkt 29. april 2022. 
  4. ^ Krigsseilerregisteret.no. «Shetlandsbuss Hitra». krigsseilerregisteret.no (norsk). Besøkt 29. april 2022. 
  5. ^ Sander (8. mars 2013). «KNM Hitra». fjordsteam.no. Besøkt 29. april 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]