Københavns beleiring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Københavns storming
Konflikt: Karl X Gustavs andre danske krig
Københavns storm 1659.jpg
København blir stormet
Dato 11. februar 1659
Sted København, Danmark
Resultat Dansk seier
Stridende parter
Danmark Danmark
De forente Nederlandene De forente Nederlandene
Sverige Sverige
Kommandanter og ledere
Danmark Hans Schack Sverige Karl X Gustav
Sverige Gustav Otto Stenbock
Styrker
10 650 menn 9 050 menn (samt 1 080 i trossen)
Tap
30 døde 1 700 døde og sårede

Københavns beleiring i 165860 var en periode på nesten to år under Karl X Gustavs andre danske krig hvor København var under beleiring av den svenske hæren.

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Etter freden i Roskilde i februar 1658 opphørte krigshandlingene, men den svenske konge Karl X Gustav angret sin tiltredelse og bestemte seg for å innta København en gang for alle.

De første planene gikk ganske enkelt ut på å landsette den svenske hæren på Toldboden i København, men det ble vurdert til å være for risikabelt. Andre landsettinger ble overveid, mend det endte med at man bestemte seg for Korsør. Den 7. august dukket den svenske flåte opp med 4 400 fotsoldater og 1 200 ryttersoldater.

De dro over Sjælland og nådde Valby Bakke den 11. august. På det tidspunktet var byen satt i alarmberedskap, og man arbeidet av all kraft med å forberede seg på angrepet.

Frem til krigsutbruddet hadde det blitt presset på fra det københavnske borgerskaps side for å få forskjellige privilegier som kunne gi mer makt og frihet til byen. Og med et truende angrep ble disse privilegiene nå stadfestet for å sikre borgernes forsvarsvilje. København ble lovet status som stabelstad med tilhørende handelsprivilegier, og det ble lovet noen gunstigere toll- og beskatningsregler.

På det tidspunktet var innbyggertallet omkring 29 000 og det ble vervet frivillige til kamptjeneste. Det ble innrullert blant annet 266 studerende, 115 kremmersvenner og 296 håndverkersvenner. Den profesjonelle hæren talte omkring 3 000 mann sammen med 3 500 mann i borgervæpningen, men hærens treningsstand og sammensetning var ikke spesielt god. Men ettersom gruppen talte mange offiserer var organiseringen allikevel effektiv. Det nyopprettede Kongens Livregiment tilfods, som i dag består som Livgarden, var den eneste fulltallige og gjennomtrente gruppen. Byens kommandant var Hans Schack, og han ble bistått av Ulrik Christian Gyldenløve som kommanderte ryttersoldatene, og Frederik Ahlefeldt som kommanderte fotsoldatene.

Byens voller var ikke i den beste forfatning, men det ble utført raske forsterkninger og avsperringer. Dessuten ble all bebyggelse i byens nærhet brent av for å hindre at svenskene kunne angripe i ly av den. Og dette oppbudet av forsvarsvilje fikk den svenske hærledelsen til å slå leir ved Brønshøj og Utterslev, i den såkalte Carlstad, i stedet for å angripe byen med det samme. I stedet ble de ytre forsvarsverk erobret til tross beskytning fra vollene, og byen ble omringet.

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

Svenskene brøt vannforsyningen som ble ført i rørledninger fra de forskjellige sjøene i området, og de forsøkte å tørrlegge vollgravene. Drikkevannsforsyningen måtte trekkes fra byens brønner, og man etablerte pumper ved Øresund for å gi vann til brannslukning etter svenskenes bombeangrep.

Den 23. august forsøkte man et større utfall fra København mot Vesterbro-siden, ben ble slått tilbake. Siden var det flere andre lignende utfall som led samme skjebne, men som imidlertid bidro til å holde svenskene i sjakk, samt å trene og motivere de københavnske soldatene.

Spionasje var en annen viktig del av krigføringen, og det foregikk i stor stil begge veier. Både københavnerne og svenskene var godt orientert om hverandres planer og troppeforflytninger. Derfor omgikk man hverandre med en viss mistro, og mistenkte spioner ble omgående arrestert eller henrettet.

Etter som tiden gikk ble stemningen i byen mer og mer anstrengt og dalte ytterligere den 12. september, da svenskene erobret Kronborg. Svenskenes bombardement ble intensivert i september, men deres flåte måtte forlate Københavns Red for å imøtegå en nederlandsk unnsetningsflåte som var underveis.

Nederlenderne[rediger | rediger kilde]

Den 8. oktober lykkes det for den svenske kongen å foreta en landsetting på Amager, og de erobret Dragør og Kastrup. Danskene satte selv Sundbyerne i brann for at de ikke skulle falle i svenskenes hender. Svenskene ga imidlertid opp å holde øyen da det kom nyheter om den nederlandske flåtens fremtog. Den 20. oktober rundet nederlenderne Skagen og den 22. var man ved Nordsjælland, og det ble nå gitt ordre i København om å forberede innkvartering av de 2 300 nederlandske soldatene.

Den 29. oktober støtte den nederlandske og svenske flåten sammen i et sjøslag i Øresund og om ettermiddagen måtte svenskene innstille motstanden. De trakk nå også soldater ut av København og ut til leiren i Brønshøj. Her forberedte den svenske kongen seg på et lengre opphold, og leiren var en by, kalt Carlsstad, som var oppstått etter tallrike plyndringer og regulære nedrivninger i området. Jægersborg Slot stod f.eks. nå uten vinduer og kakkelovner og mange andre bygninger var blitt tilsvarende rasert.

Nederlendernes ankomst var meget kjærkomment for byen, siden befolkningen var sterkt medtatt av beleiringen og de mange angrepene. De ble nå litt roligere tider i noen måneder og matforsyningene ble bedre, selv om svenskene stadig forhindret de fleste transporter til lands. Og de nyankomne forsterkningene skulle også forpleies.

Stormen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Stormingen av København

Over jul og nyttår 1658/59 kom det vedvarende informasjoner om et forestående svensk angrep, og det var en hard og kald ventetid med adskillige falske alarmer. I kulden dannet det seg is på vannet i vollgravene og ved strandet. Denne isen måtte hele tiden brytes opp for å forhindre svenskene i å gå over.

I begynnelsen av februar ble svenskenes angrepsplan avslørt av spioner, og man var derfor forberedt på svenskenes første mindre avledningsangrep ved Christianshavn og Slotsholmen om kvelden den 9. februar. Det ble slått tilbake og i tilbaketoget etterlot svenskene en av deres storbroer som københavnerne nå viste var 36 fot lang. Dermed viste man også at hvis råkene i isen var litt bredere enn det, så kun ikke svenskenes storbroer nå over.

Hovedangrepet stod natten etter, den 10.-11. februar, hvor hele den svenske styrke forlot Brønshøj. Det københavnske forsvar var forberedt og våpen, krutt og mannskap var på plass langs hele vollen. Hovedangrepet ble rettet mot Slotsholmen, men de brede råkene var vanskelige å passere. Det ble kjempet over en bred front, og københavnerne slo tilbake flere angrepsbølger.

Ved femtiden om morgenen avblåste svenskene angrepet og trakk seg tilbake. Deres tap var massive fordi kampen nærmest hadde formet seg som en massenedskyting når svenskenes angrepsbølger forsøkte å forsere vollene. De mistet også flere høytstående offiserer. De københavnske tapene var til gjengjeld minimale, rundt 30 døde og sårede, og de tok de etterlatte krigsbyttene som vogner og våpen til seg.

Blokade[rediger | rediger kilde]

Det ble nå inngått en våpenhvile, om ikke annet, så med det praktiske formål å få begravd de døde. Men blokaden var ikke over enda, og de neste månedene forsøkte svenskene å sulte københavnerne ut. Tilstanden i byen nærmet seg hungersnød og samtidig var det vinterkulde. Ved isens oppbrudd i mars, forsøkte man å seile forsyninger inn, men svenskene lykkes i å blokkere innseilingen. Blokaden ble først brutt den 3. juli 1659, da nederlendernes flåte vendte tilbake.

Fredsslutning[rediger | rediger kilde]

Selv om svenskenes leir ved Brønshøj ble opprettholdt flyttet sentrum for kamphandlingene seg til Fyn og Jylland, og samtidig begynte man på noen langvarige forhandlinger om fredsslutning ved nederlendernes mellomkomst. I denne perioden var det relativt fredelig i København, men beleiringen ble opprettholdt og der var stadig spredte trefninger. Den 13. februar 1660 døde den svenske kong Karl X Gustav og det banet vei for en egentlig fred, som ble underskrevet den 27. mai. Først den 11. juli ble Nørreport åpnet og tre dager senere ble det gitt fri adgang til bøndenes markedsvogner.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Carl Bruun: København, 1901
  • Sv. Cedergreen Bech: Københavns historie gennem 800 år, 1967