Jusuf Habibie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jusuf Habibie
Foto Presiden Habibie 1998.jpg
FødtBacharuddin Jusuf Habibie
25. juni 1936[1][2][3][4]
Pare Pare
Død11. september 2019[5] (83 år)
Gatot Soebroto Army Hospital
Ektefelle Hasri Ainun Habibie (1962–)
Far Alwi Abdul Jalil Habibie
Mor Tuti Marini Puspowardojo
Barn Ilham Akbar Habibie, Thareq Kemal Habibie
Utdannet ved Institut Teknologi Bandung (–1954), RWTH Aachen (–1962)
Beskjeftigelse Politiker, ingeniør
Parti Golkar
Nasjonalitet Indonesia
Utmerkelser Republikken Indonesias stjerne, Bintang Mahaputra
Nettstedhttp://www.habibiecenter.or.id/
Signatur
Jusuf Habibies signatur

Jusuf Habibe (født 25. juni 1936 i Pare Pare i Indonesia, død 11. september 2019 i Jakarta i Indonesia) var Indonesias tredje president. Han var president i ett år, fra 1998 til 1999. Hans presidentskap var det til da korteste i moderne indonesisk historie.[6]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jusuf Habibis foreldre, Alwi Abdul Jalil Habibie,[7][8] en agronom av gorontalalesisk etnisitet[9], og R. A. Tuti Marini Puspowardojo, av javanesisk adel fra Yogjakarta,[10][11] møttes da de studerte i Bogor.[12] Habibies familie kommer fra Kabila, en landsby øst i provinsen Gorontalo. Han var det fjerde av åtte barn.[13] Habibies far døde da han var 14 år gammel.[13]

Habibievar allerede i slutten av ungdomsårene kjent med den senere president Suharto I 1954 fikk han et studiestipend for Tyskland og studerte luft- og romfartsteknikk ved RWTH Aachen; han ble diplomingeniør i 1960, og promoverte til doktorgrad ved samme høyskole i 1965 som «summa cum laude». Han arbeidet i Messerschmitt-Bölkow-Blohm og ble der ledende ansatt.

Politiker, minister,president[rediger | rediger kilde]

Etter hjemkomsten i 1974 ble han i 1978 utnevnt av Suharto til minister for forskning og teknologi, og initierte at en rekke moderne teknologier ble innført i Indonesia. Den 10. mars 1998 ble Habibie visepresident, og 21. mai 1998 ble han etter Suhartos avgang landets tredje president etter at landet fikk sin uavhengighet.[14]

Som president[rediger | rediger kilde]

Jusuf Habibie satte i gang reformer som skulle forandre det tidligere diktatur til et mer demokratisk styre. Han tillot fagforeninger, begynte med demokratiske valg og løslot politiske fanger. Hans beslutning om å tillate en folkeavstemning i Øst-Timor om områdets uavhengighet kom overraskende både på de indoniskske væpnede styrker og på internasjonale kritikere av okkupasjonen av Øst-Timor som hadde pågått siden 1975 og kostet livet til bær en fjerdedel av den tidligere portugisiske koloni

Australias statsminister John Howard hadde foreslått at Øst-Timor il å begynne med burde få en vidtrekkende autonomi innen Indonesia, og senere få anledning til å ha en folkeavstemning om sin fremtidige. Habibie ville imidlertid ikke at en slik fremgangsmåte med sin usikre utgang skulle belaste Indonesia med flere investeringer og kostnader, og bestemte at man raskt måtte velge mellom autonomi og full uavhengighet. I hans kabinett var hersket det tillit til denne gre,hgangsmåte: Man feilvurderte østtimoresernes stemning og preferanse og innbilte seg at de ville gortrekke å forbli understilt Indonesia.

Det indonesisske militære satte i gang skremselstiltak, tildels voldelige, i Øst-Timor forut for avstemningen. Habibie avviste det internasjonale selskaps krav om at en FN-styrke skulle settes inn i Øst-Timor. Sikkerheten skulle tas hånd om av de indonesiske væpnede styrker.

Det det ble klart resultatet av folkeavstemningen 30. august 1999 var klart til fordel for uavhengighet, innledet de militære en ffjengjeldelsesaksjon (Operasjon torden) som ødela meget av landet, fordrev 250.000 østtimoresere fra sine hjem, og kostet mellom 1500 og 2000 mennesker livet. Først da bøyde Jusuf Habibie for det internasjonale påtrykk og tillot en internasjonal fredsskapende styrke (INTERFET) å komme og gjenopprette freden. Generalmajor Peter Cosgrove fra Australia førte kommandoen over INTERFET. INTERFET hadde en styrke på nær 10 000 mann, halvparten av disse var australske. 21 andre land bidro med de resterende troppene. Norge bidro med seks offiserer til INTERFET.[15] Landet var dermed under FN-forvaltning, men fikk sin uavhengighet i 2002.[16]

Habibies demokratiske reformer forøket ikke hans popularitet i befolkningen, og han slet også med problemer vis-à-vis de væpnede styrker. Hærsjefen Wiranto truet to dager før Habibies beslytning om FN-styrker om at han med dette ville miste makten ved det statskupp.[17] Dette førte til at Habibie ikke lenger ville stille til gjenvalg som president. Den 20. oktober ble han etterfulgt av Abdurrahman Wahidvsom president, og han fortsatte og videreutviklet demokratiprosessen.

Jusuf Habibie døde på militærsykehuset Gatot Subroto i Jakarta den 11. september 2019.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, B J Habibie, biography/B-J-Habibie
  2. ^ https://nasional.kompas.com/read/2018/06/22/11462431/infografik-serial-presiden-bj-habibie, 13. nov. 2018
  3. ^ https://www.biografiku.com/biografi-bj-habibie/, 6. nov. 2018
  4. ^ https://www.republika.co.id/berita/senggang/sosok/13/06/25/moyct3-25-juni-kelahiran-bacharuddin-jusuf-habibie, 11. nov. 2018
  5. ^ Former Indonesian President Bacharuddin Jusuf Habibie dies at 83, https://www.devdiscourse.com/article/headlines/666278-former-indonesian-president-bacharuddin-jusuf-habibie-dies-at-83
  6. ^ a b «Former Indonesian President Habibie dies at 83». Mainichi Daily News (engelsk). 11. september 2019. Besøkt 11. september 2019. 
  7. ^ Salam, S., 1986. BJ Habibie, Mutiara dari Timur. Intermasa.
  8. ^ Elson, R.E., 2009. The idea of Indonesia. Penerbit Serambi.
  9. ^ Habibie, B.J., 2010. Habibie & Ainun. THC Mandiri.
  10. ^ Hendrowinoto, N.K.S. ed., 2004. Ibu Indonesia dalam kenangan. Bank Naskah Gramedia bekerja sama dengan Yayasan Biografi Indonesia.
  11. ^ Noer, G.S., 2015. Rudy: Kisah Masa Muda Sang Visioner. Bentang Pustaka.
  12. ^ Makka, A. Makmur (1999). BJH: Bacharuddin Jusuf Habibie, kisah hidup dan kariernya (indonesisk). Pustaka CIDESINDO. s. 13. ISBN 9789799064080. 
  13. ^ a b Muhammad El Brahimy (2012). Biografi Presiden dan Wakil Presiden RI (indonesisk). PT Balai Pustaka (Persero). s. 5. ISBN 9789796904150. 
  14. ^ Mal:Internetquelle
  15. ^ «Tabell 3.1 Oversikt over norske militære bidrag i utenlandsoperasjoner etter 1945 og frem til 2008» i «Fra vernepliktig til veteran» Om ivaretakelse av personell før, under og etter deltakelse i utenlandsoperasjoner, St.meld. nr. 34 (2008–2009), Forsvarsdepartementet, s. 15–16. Besøkt 13. august 2011.
  16. ^ https://www.jstor.org/stable/j.ctt24h2jz.14?seq=2#metadata_info_tab_contents. 
  17. ^ Kevin O’Rourke. Reformasi: The Struggle for Power in Post-Soeharto Indonesia. Crows Nest: Allen & Unwin. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Suharto 
Indonesias president
(1998–1999)
Etterfølger:
 Abdurrahman Wahid