Josyp Slipyj
| Josyp Slipyj | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. feb. 1892[1][2][3][4] Zazdrist | ||
| Død | 7. sep. 1984[5][2][3][4] (92 år) Roma[6] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1917–), diakon (1917–), katolsk biskop (1939–) | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Teologisk doktorgrad | ||
| Utdannet ved | Gregoriana Det pavelige orientalske institutt Universitetet i Lviv Universität Innsbruck Collegium Canisianum | ||
| Nasjonalitet | Østerrike-Ungarn (1892–1917) Den ukrainske folkerepublikk (1917–1921) Andre polske republikk (1922–1922) Sovjetunionen (1922–1984) | ||
| Gravlagt | Saint George's Cathedral[7] | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Josyp Ivanovytsj Slipyj (ukrainsk: Йосип Сліпий, russisk: Иосиф Слипый, fornavnet også gjengitt som Jossyf; født 17. februar 1892 i Zazdrist ved Ternopil i Galicia som da var østerriksk kronland i Østerrike-Ungarn men nå er i Ukraina, død 7. september 1984 i Roma) var stor-erkeepark av den ukrainsk-katolske kirke og en av Den katolske kirkes kardinaler.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Slipyj fikk sin teologiske presteutdannelse ved Canisianum i Innsbruck i Østerrike-Ungarn, ved kollegiet i Ternopil og ved Universitetet i Lemberg (= Lviv).
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble presteviet den 30. september 1917. Fra 1920 til 1922 studerte han i Roma ved Det pavelige orientalske institutt, ved Collegio Angelico,[8] og ved Det pavelige universitet Gregoriana. Han returnerte til Lviv, som nå var del av den annen polske republikk.
Han virket deretter som sjelesørger, publisist og dosent i Lviv.
Erkebiskop[rediger | rediger kilde]
Første sovjetiske okkupasjon[rediger | rediger kilde]
I 1939 utnevnte Pave Pius XII ham til titularerkebiskop av Serrae og til koadjutor for Lwów. Bispevielsen fant sted den 22. desember 1939 med erkebiskop Andrej Sjeptytskyj som hovedkonsekrator, og som medkonsekrerende assisterte Mykolai Tsjarnezkyj. Bispevielsen måtte skje i det skjulte; hemmeligholdelsen skyldtes at sovjeterne nå var nye makthavere og søkte å undertrykke den ukrainsk-katolske kirke.
Den tyske okkupasjon[rediger | rediger kilde]
Senere, da Ukraina var tyskokkupert under annen verdenskrig, ble han overvåket av politiet; han ble forhørt flere ganger av Gestapo.[9]
Annen sovjetiske okkupasjon[rediger | rediger kilde]
Henimot slutten av krigen døde erkebiskop Andrej Sjeptytskyj. Slipyj ble da i november 1944 erkebiskop av det ukrainsk-katolske erkebispesetet i Lvov/Lviv, et verv han hadde frem til sin død, men så godt som hele tiden ble forhindret fra å utøve.
Helt i begynnelsen ble han imidlertid latt i fred av det sovjetiske hemmelige politi NKVD. Som KGB-general Pavel Sudoplatov har fortalt et halvt hundreår senere, ville ikke sovjetledelsen belaste klimaet forut for Jaltakonferansen, for ikke å gi næring til kritiske vestlige røster om at Sovjetunionen kom til å forfølge de ukrainske katolske troende.[10]
Arrestasjon, fangenskap: To måneder etter Jaltakonferansens avslutning, da de vestallierte hadde akseptert at den sovjetrussiske anneksjon av det vestlige Ukraina høsten 1939 (på et tidspunkt at Hitler og Stalin samarbeidet) skulle stå ved lag, ble imidlertid Slipyj arrestert den 11. april 1945, satt fengslet i Lviv, Kyiv og Moskva, dømt til seks års strengt tvangsarbeid og så deportert til fangeleir i Sibir.[11] Dette var ett blant mange tiltak for å undertrykke den ukrainske katolske kirke.[12][13][14]
På samme tid sammenkalte de sovjetiske myndigheter under tvang en forsamling med 216 prester den 9. mars 1946. Dagen etter, på det man kalte «Lviv-synoden», avholdt i St. Georgs-katedralen i Lviv, ble Brest-unionen formelt omgjort. Denne unionen var den gang mange århundre tidligere da den ukratinske gresk-katolske kirke hadde formelt inngått i kirkelig kommunion med Pavestolen. Kirken ble nå ved tvang «gjenforent» med den russisk-ortodokse kirke.
Slipyj avviste alle fremstøt om å få ham til å konvertere til ortodoksien. Han ble domfelt igjen og igjen, i 1953, 1957, og i 1962, og slik ble det at han måtte tilbringe atten år i fangeleirer i Sibir og i Mordovia (Dubravlag i Potma).
Ifølge Mykola Posivnych betraktet Josyf Slipyj disse fangenskapens tid som tapte år. Han sørget tungt over at han i sine presumptivt ellers mest produktive år måtte tilbringe sin tid i selskap med kriminelle, etterforskere og leirvakter. Han gikk gjennom mange sykdomsperioder, og hans hender og føtter ble brukket og frostskadet. Han klarte å skrive noe, og noe av det ble sirkulert rundt.
I 1957 sendte pave Pius XII ham en lykkønskningshilsen til hans 40-års prestejubilem. Det ble konfiskert, og på grunnlag av dette og på grunn av de skrifter han klarte å bringe i omløp, fikk han en tilleggsdom på syv års fangenskap.
Løslatelse, til Roma[rediger | rediger kilde]
Han ble satt fri i 1963. Løslatelsen var blitt utvirket av pave Johannes XXIII; han hadde tatt opp tilfellet Slipyj i en privataudiens for Aleksej Ivanovitsj Adsjubei, svigersønn til den sovjetiske partisjef Nikita Khrustsjov.[15]
Erkebiskop Slipyj ble løslatt og utvist til Roma, og der levde han i eksil resten av livet. Han ble promotert til storerkebiskop i 1963.
Kardinal[rediger | rediger kilde]
Josyp Slipyj ble kreert til kardinal i 1965, med Sant'Atanasio dei Greci som tittelkirke.
Fra sin løslatelse arbeidet han for den ukrainske katolske kirkes skulle makte å styre seg selv, under ledelse av en egen patriark. Det siste var Pavestolen ikke tilganger av. I 1968, 1970, 1973 og 1976 besøkte kardinal Slipyj mange land i Europa, Amerika, Asia og Australia for å styrke båndene til en oversjøiske ukrainske diaspora, og gjenopplive den ukrainsk-katolske kirke utenlands. Han tok også del i tre internasjonale eukaristiske kongresser (Bombay, Bogotá, Melbourne).
I 1977 bispeviet Slipyj Ivan Choma, Stefan Czmil og Lubomyr Husar uten Romas forutgående approbasjon, og understreket dermed kirkens siktemål å styres av et eget patriarkat.[16] Som Stor-erkebiskop med patriarkale fullmaker innkalte Slipyj en rekke synoder. De viktigste fant sted i 1969, 1971 og 1973.
I Romea kjøpte og ombygde han kirken San Sergius og Bacchus for ukrainske katolikker, og på kirkens grunn opprettet han både et muesum og et hospits. Årene 1967-1968 bygde han katedralen Santa Sofia på Via Boccea i Roma.
I 1963 organiserte Slipyj det ukrainske katolske universitet St. Clemens med eget akademisk forlag; han revitaliserte det ukrainske teologivitenskapelige selskap i eksil, og gjenstartet utfivelsen av skriftserien «Bohoslovia» (Teologi) i 1963 og tidsskriftet «Dzvony» (Klokker) i 1976.
Han deltok på de siste sesjonene under Annet Vatikankonsil. Han ble kreert til kardinal av pave Paul VI i 1965. Han deltok ikke ved de to pavevalgene i 1978; han var da over 80 år og for gammel til det.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Erkebiskop Mykhajlo Rohoza (1540-1599) *bispeviet 1589 av (den ortodokse) patriark Jeremias II av Konstantinopel
- Erkebiskop Hipacy (Ipatij) Pociej (Potij) (1541-1613) *1593
- Erkebiskop Josyf Veliamyn Rutski (1574-1637) *1613
- Erkebiskop Anastazy Antoni Seljava (Sielawa) (1583-1655) *1624
- Erkebiskop Gabriel (Havrylo) Kolenda (1606-1674) *1652
- Erkebiskop Kyprian Żochowski (Zhokhovskyj) (1635-1693) *1671
- Erkebiskop Lew Ślubičz Załęnski (1648-1708) *1678
- Erkebiskop Jurij Havryjil (Jerzy) Vynnyc’kyj (Winnicki) (1660-1713) *1700
- Erkebiskop Lev (Luka) Kiszka (Kyška) (1663-1728) *1711
- Erkebiskop György (Hennadiy) Bizánczy (Bizantsiy) (1657-1733) *1716
- Erkebiskop Ioan Inocențiu Klein (Micu) (1692-1768) *1730
- Biskop Mihály Emánuel Olsavszky (1697-1767) *1743
- Biskop Vasilije Božičković (Bosicskovich), (1719-1785) *1759
- Biskop Grigore Maior (1714-1785) *1773
- Biskop Ioan (Janos) Bob (Babb) (1739-1830) *1784
- Biskop Samuel Vulcan (1760-1839) *1807
- Biskop Ioan Lemeni (1780-1861) *1833
- Erkebiskop Spyrydon Lytvynovyč (Litwinowicz) (1810-1869) *1857
- Erkebiskop Josyf Sembratowicz (Sembratovyc) (1821-1900) *1865
- Erkebiskop Sylwester Sembratowicz (Sembratovyc) (1836-1898) *1879
- Erkebiskop Julian Kuiłovskyi (1826-1900) *1890
- Erkebiskop Andrij Aleksander Šeptycki (Sjeptyskyi) (1865-1944) *1899
- Kardinal Josyf Slipyj (1892-1984) *1939[17]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ www.biografiasyvidas.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Josef Kardinal Slipyj, Munzinger IBA 00000010958, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Internetowy Polski Słownik Biograficzny, Internetowy Polski Słownik Biograficzny ID josyf-slipyj, oppført som Josyf Slipyj[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Josyf Slipy, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id slipy-josyf, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sejm-Wielki.pl profil-ID psb.30368.1[Hentet fra Wikidata]
- ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://archive.khpg.org/en/index.php?id=1113997592 Accessed 21. juli 2013
- ^ Russischer Kolonialismus in der Ukraine. Berichte und Dokumente. Ukrainischer Verlag, München 1962, s. 118.
- ^ Pavel Sudoplatov: Specoperacii. Lubjanka i Kreml‘ 1930-1950 gody. Moskva 1997, s. 377.
- ^ Russischer Kolonialismus in der Ukraine. Berichte und Dokumente. Ukrainischer Verlag, München 1962, s. 117.
- ^ Bociurkiw, B.R., The Ukrainian Greek Catholic Church and the Soviet State (1939–1950). CIUS Press, 1996.
- ^ Pelikan, Jaroslav, Confessor Between East and West. W.B. Eerdmans Publishing. 1990.
- ^ Religious Information Service of Ukraine: Patriarch Josyf Slipiy hos Library of Congress Web Archives (arkivert 2005-04-20)
- ^ Vatikan intim Der Spiegel, 4. November 1974.
- ^ Apostolische Nachfolge: Ukraine. Arkivert 14. september 2017 hos Wayback Machine. German site of CSSp Province
- ^ www.catholic-hierarchy.org bslipiy.html, lest 17. november 2020
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Andrej Sjeptytskyj |
(Stor)erkeepark av Lviv |
Etterfølger: Myroslav Ivan Ljubatsjivskyj |