Joseph Brant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Joseph Brant
Joseph Brant, malt i London av hoffmaleren George Romney i 1776
Født1742[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Ohio Country
Død24. nov. 1807[5][3][6]Rediger på Wikidata
Burlington
BeskjeftigelsePolitiker, høvding, soldat Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleCatharine Brant
SøskenMolly Brant
BarnJohn Brant
Elizabeth Brant
Catherine Brant John
Nasjonalitetirokesere
Signatur
Joseph Brants signatur

Thayendanegea eller Joseph Brant (noen ganger stavet Brandt eller Brand) (født ca. 1742, død 24. november 1807) var en mohawkleder og britisk militæroffiser under den amerikanske uavhengighetskrigen. Brant var kanskje den mest kjente nordamerikanske indianeren i sin generasjon. Han møtte mange av de mest betydningsfulle menneskene i sin tid, inkludert George Washington og kong Georg III. Hans ettermæle i USA preges av krigshandlingene hans styrker utførte mot bosettere i det vestlige pionérområdet.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Brant ble født i Cuyahoga i Ohio Country ved breddene til Cuyahoga River nær dagens Akron i Ohio under jaktsesongen da mohawkene reiste til det området. Han fikk navnet Thayendanegea som kan bety to pinner som er bundet sammen slik at de blir sterkere eller muligens «han som inngår to veddemål».

Dr David Faux sin studie i kirkebøkene til Fort Hunter Church indikerer at hans fars navn kan ha vært Peter Tehonwaghkwangearahkwa som døde før 1753. Andre kilder sier at farens navn var Nickus Kanagaradankwa. Hans mor Margaret, eller Owandah, tok Joseph og hans eldre søster Mary (kjent som Molly) til Canajoharie ved Mohawk River i det østsentrale New York hvor hun hadde levd før hennes familie flyttet til Ohio River.

Hans mor giftet seg på nytt 9. september 1753 i Fort Hunter med enkemannen Brant Canagaraduncka som var stammeleder. Hennes nye manns bestefar var Sagayendwarahton, eller «Gammel Røyk», som besøkte England i 1710. Mens dette bedret hans mors utsikter, fikk det lite å si for statusen til hennes barn siden mohawk-titlene ble arvet gjennom den kvinnelige linjen. Men Brants stefar var også venn av William Johnson som skulle bli general sir William Johnson, overoppsynsmann for de nordlige indianernes saker. Johnson giftet seg med Josephs søster, Molly, og sørget for at Joseph fikk utdannelse ved Eleazar Wheelocks Moor's Indian Charity School i Connecticut, forgjengeren til Dartmouth College, hvor han studerte under pastor Wheelock.

Brant var bare 15 år da han startet å delta i et antall ekspedisjoner i krigen mot franskmenn og indianere. Blant disse var James Abercrombies invasjon av Canada i 1758 via Georgesjøen, William Johnsons ekspedisjon mot Fort Niagara i 1759 og Jefferey Amhersts beleiring av Montréal i 1760 via St. Lawrence River. Han fungerte også som tolk for en anglikansk misjonær som het John Stuart. Sammen med ham oversatte han Markusevangeliet til mohawk. Han ble anglikaner for livet og bygget den første protestantiske kirke i Canada, St. Paul's Her Majesty's Chapel of the Mohawks som nå er en av tolv kongelige kapell støttet av kronen i hele verden.

Den amerikanske uavhengighetskrigen[rediger | rediger kilde]

Joseph Brant, malt i London av Gilbert Stuart i 1786

Den nye britiske overoppsynsmannen for nordlige indianeres saker, Guy Johnson, tok med seg Brant til London i 1775–76 hvor han ble kjendis. Det var under dette besøket at han ble frimurer. Han fikk sitt merke personlig fra Georg III.

Brant returnerte i juli 1776 og ble umiddelbart involvert med Howes styrker da de forberedte seg til å ta tilbake New York. Selv om ingen har nedtegnet detaljer om hans tjenestetid den sommeren og høsten, har Kelsay hevdet at han var med Clinton, Cornwallis og Percy i flankemanøveren ved Jamaica Pass i slaget ved Long Island i august. Det var på denne tiden at han ble en livslang venn med lord Percy, senere hertuf av Northumberland, det eneste varende vennskapet han hadde med en hvit mann.

Han satte kursen hjemover til Mohawk-dalen etter New York, og spilte senere en betydelig rolle ved Oriskany 6. august 1777, og i mange andre slag, enten som leder for sine indianske styrker (Brants frivillige) eller sammen med britiske regulære soldater, Butlers Rangers eller andre lojaliststyrker. Han satte sammen en kombinert styrke av indianerkrigere og hvite lojalister etter nederlaget til Burgoynes felttog og ledet dem i en rekke raid på amerikanske bosetninger i New York og Pennsylvania i 1777 og 78.

Brant ble kaptein i British Army. George Washington sendte en hær for å ta tilbake New York i 1779. I juli beseiret Brant en opprørsstyrke i slaget ved Minisink. Han ble beseiret av general John Sullivan 29. august 1779 i slaget ved Newtown da amerikanerne feide bort all indiansk motstand i New York, brant deres landsbyer og fordrev indianerne inn i Canada.

Etter å ha tilbrakt vinteren ved Niagara i 1779–80, dro Brant vest til Ohio hvor han sluttet seg til Simon Girty for å lede et stort krigsraid av lojalister og vestlige indianere på amerikanske båter som brukte Ohio River. I 178182 fungerte han som diplomat for å forsøke å holde de misfornøydde vestlige stammene lojale ovenfor britene i etterspillet til den britiske overgivelsen ved Yorktown.

Brant ble beryktet for massakren i Wyoming Valley som det var vidt antatt at han ledet, selv om han ikke var til stede i slaget. Han hjalp også til med å lede angrepet i Cherry Valley-massakren. Hans styrker overfalt og ødela ekspedisjonsstyrken til Archibald Lochry som ble sendt ut mot indianernes bosetninger i Ohio-dalen. Under krigen var han kjent som monsteret Brant og fortellinger om hans massakrer og grusomheter skapte et hat mot indianere som forverret forholdet de neste 50 årene. Senere års historikere har hevdet at han faktisk hadde begrenset voldelighetene som karakteriserte mange av handlingene som han var involvert i, de hadde oppdaget tallrike tilfeller hvor han viste medfølelse og menneskelighet, særlig mot kvinner, barn og ikke-stridende.

I forhandlingene om Parisavtalen som gjorde slutt på krigen, ignorerte britene behovene til sine seks nasjoner-allierte og avstod indiansk territorium til USA. På Brants oppfordring sørget den britiske generalen Frederick Haldimand for at det ble gitt land til et mohawkreservat ved Grand River i Ontario. I de neste 20 årene fungerte Brant som en utrettelig forhandler for de seks nasjonene. Hans spilte på britenes frykt for indianske allianser med amerikanerne og/eller franskmennene for å beholde området ved Grand River fra tilgrafsing av land fra hvite i og utenfor den canadiske styresmakten.

Etter uavhengighetskrigen arbeidet Brant også med en føderasjon av seks nasjoner med stammer i det vestlige USA for å motstå amerikansk ekspansjon inn i Nortwest Territory. Hans forsøk på å skape enhet på tvers av stammene mislyktes, men hans forsøk ble gjenopptatt en generasjon senere av shawneenes leder Tecumseh. Da motstanden i nordvest ble krig i full skala (den nordvestlige indianerkrigen), ble Brant bedt om å mekle frem en avtale av administrasjonen til president Washington. Brant var ute av stand til å fremforhandle en våpenstillstand, og krigen fortsatte. Den tok slutt med slaget ved Fallen Timbers i 1794.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Et annet av Stuarts portretter av Brant, 1786

Selv om Brant var en krigshøvding, var han ikke stammeleder av arv. Men hans naturlige evne, hans tidlige utdanning og forbindelsene han klarte å skaffe seg gjorde ham til en av de store lederne av sitt folk og av sin tid. Hans livslange oppgave var å hjelpe indianerne til å overleve overgangen fra en kultur til en annen i politiske, sosiale og økonomiske utfordringer i en av de mest omskiftende periodene i amerikanske historie. En oppsummering av hans liv kan ikke beskrives i begreper som suksess eller nederlag, selv om han opplevde begge deler. Brant sliv var preget av frustrasjon og kamp. I sine forskjellige roller som ungdommelig kriger, student, bonde, ektemann og far, offiser i den britiske hær og konvertert anglikaner og oversetter av Det nye testamentet, han gav alt i alle oppgaver. I sine senere år som politisk forhandler, var frustrasjonen konstant. Hans konflikter med britiske administratorer i Canada med tanke på krav på stammeland ble bare forsterket av hans relasjoner med amerikanske ledere etter krigen. Han var invitert av Washington og Henry Knox i 1792 og 1797 til Philadelphia og forsøkte senere uten suksess å gjenforene de vestlige stammene.

Joseph Brant døde i sitt hus ved Ontariosjøen, på stedet som ville bli Burlington, den 24. november 1807. Hans siste ord til sin nevø John Norton reflekterte hans livslange trofasthet mot sitt folk: «Ha medfølelse med de fattige indianerne. Dersom du har noe innflytelse med de store, bruk den til deres beste.» Huset var i etterkommernes eie til sent i det 19. århundre og er nå Joseph Brant Museum. Hans rester ble i 1850 båret 55 km på skuldrene til unge menn fra Grand River til en grav i Her Majesty's Chapel of the Mohawks i Brantford. Brantford, County of Brant, Tyendinaga og Tyendinaga Mohawk Territoryer oppkalt etter ham.

Alternative skrivemåter[rediger | rediger kilde]

Brant signerte sitt navn på forskjellige måter, inkludert:

  • Tyandaga
  • Thayendanegea
  • Thaienteneka
  • Thayendanega
  • Joseph Thayendanegea
  • Joseph Brant
  • Jos. Brant

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NUKAT, NUKAT autoritetspost n2016149362[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Joseph_Brant[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id brant-joseph, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Faceted Application of Subject Terminology, FAST-ID 54075, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Roglo, Roglo person ID p=joseph;n=brant[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6p272bp, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Abler, Thomas S. "Joseph Brant" in John A. Garraty and Mark C. Carnes, eds., American National Biography. New York: Oxford University Press, 1999. ISBN 0-19-520635-5.
  • Cassar, George. Beyond Courage: the Canadians at the Second Battle of Ypres. Oberon Press, 1985. ISBN 0-88750-601-1.
  • Chalmers, Harvey and Ethel Brant Monture, Joseph Brant: Mohawk. Michigan State University Press, 1955.
  • Graymont, Barbara. The Iroquois in the American Revolution. Syracuse, New York: Syracuse University Press, 1972. ISBN 0-8156-0083-6.
  • Graymont, Barbara. "Joseph Brant" Dictionary of Canadian Biography. 2000. online version
  • Jackson, Ray D. and Susan M. Jackson. America's Youngest Warriors, Volume III. Tempe, AZ, Veterans of Underage Military Service, 2006. pp.579-582. ISBN 0-9656093-3-2.
  • Johnson, Michael. Tribes of the Iroquois Confederacy. Oxford, Osprey Publishing, 2003. ISBN 1-84176-490-6.
  • Kelsay, Isabel Thompson. Joseph Brant, 1743 – 1807, Man of Two Worlds. Syracuse, New York: Syracuse University Press, 1984. ISBN 0-8156-0182-4 (hardback); ISBN 0-8156-0208-1 (1986 paperback).
  • Loyalist Families of the Grand River Branch, United Empire Loyalists' Association of Canada. Toronto, Pro Familia Publishing, 1991. ISBN 0-9692514-5-9.
  • Merrell, James H. Into the American Woods: Negotiators on the Pennsylvania Frontier. New York, W.W. Norton, 1999. ISBN 0-393-31976-8.
  • Nash, Gary B. The Unknown American Revolution: The Unruly Birth of Democracy and the Struggle to Create America. New York, Viking, 2005. ISBN 0-670-03420-7.
  • O'Donnell, James. "Joseph Brant" in R. David Edmunds, ed., American Indian Leaders: Studies in Diversity."" University of Nebraska Press, 1980, pp.21-40. ISBN 0-8032-6705-3.
  • Prevost, Toni Jollay. Indians From New York in Ontario and Quebec, Canada: A Genealogy Reference, Volume Two. Bowie, MD, Heritage Books, 1995. ISBN 0-7884-0257-9.
  • Stone, William L. Life of Joseph Brant – Thayendanegea: Including the Border Wars of the American Revolution, and Sketches of the Indian Campaigns of Generals Harmar, St. Clair, and Wayne, and Other Matters Connected with the Indian Relations of the United States and Great Britain, From the Peace of 1783 to the Indian Peace of 1795. New York, Alexander V. Blake, 1838. Volumes I-II.
  • Taylor, Alan. The Divided Ground: Indians, Settlers, and the Northern Borderland of the American Revolution. New York, Alfred A. Knopf, 2006. ISBN 0-679-45471-3.
  • Volwiler, Albert T. George Croghan and the Westward Movement, 1741-1782. Lewisburg, PA, Wennawoods Publishing, 2000. Originally published 1926. ISBN 1-889037-22-2.
  • Williams, Glenn F. Year of the Hangman: George Washington's Campaign Against the Iroquois. Yardley: Westholme Publishing, 2005. ISBN 1-59416-013-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]