Joséphin Péladan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Joséphin Péladan
FødtJoseph-Aimé Péladan
28. mars 1858[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
2nd arrondissement of Lyon[2]
Død27. juni 1918[1][3][4][5]Rediger på Wikidata (60 år)
Neuilly-sur-Seine
BeskjeftigelseDramatiker, skribent, kunstkritiker, okkultist, kunstmaler Rediger på Wikidata
FarAdrien Péladan
SøskenAdrien Péladan
NasjonalitetFrankrike[6]
GravlagtBatignolles Cemetery
UtmerkelserMontyon Prizes (1907)
Prix Charles Blanc (1909)
Prix de Joest (1914)

Joséphin Péladan. Tegning av Eli Brazillier.
Joséphin Péladan (til høyre) under et besøk i București, sammen med Alexandru Bogdan-Pitești.

Joséphin Péladan (født 28. mars 1859 i Lyon i Frankrike, død 27. juni 1918 i Neuilly-sur-Seine) var en fransk forfatter og kunstner.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Péladan begynte i 1881 som kunsthistoriker med en studie over Rembrandt. Han stilte seg etter hjemkomsten fra en reise i Italia 1882 ved Jules Barbey d'Aurevillys side som slagferdig bekjemper av naturalismen, og påbegynte Le Vice suprême (1884) en serie som kom til å omfatte 20 romaner, som sammen med et 30-talls teoretiske skrifter hadde til avsikt å vise på den latinske rases forfall som følge av at man hadde avhendet seg den kirkelige og politiske makten.[trenger referanse] Blant hans teoretiske skrifter kan særlig nevnes L'art idéaliste et mystique (1894, andre opplag i 1911 ble tilegnet Oscar II).[7]

Sammen med Stanislas de Guaita arbeidet Péladan også for gjenopprettelsen av den gamle orientalske magi, i hvilken han så kristendommens direkte forløper. Han stiftet i 1893 Ordre Kabbalistique de la Rose-Croix og titulerte sag fra 1893 og noen år fremover som Le Sâr, som forment etterkommer av de babylonske konger.[trenger referanse] Péladan virket, ved fantastiske kunstsalonger og teaterforestillinger, på en gang for gresk antikk og italiensk renessanse, for den katolske kirke og for Richard Wagner. Péladan utøvde på 1890-tallet en ganske betydelig innflytelse på blant andre August Strindberg.[7]

Péladan grunnla også Ordre Kabbalistique de la Rose-Croix' salong, Salon de la Rose Croix, der blant andre Félicien Rops, Fernand Khnopff og Jean Delville stilte ut.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Le Vice suprême, roman, 1884
  • Curieuse, 1885
  • L'Initiation sentimentale, 1887
  • Isthar, 1888
  • Comment on devient mage, 1891
  • Babylone, pjäs, 1895
  • Le Prince de Byzance, teaterstykke, 1896
  • Œdipe et le Sphinx, teaterstykke på prosa, 1903
  • Sémiramis, teaterstykke på prosa, 1904
  • La Dernière Leçon de Léonard de Vinci, essay, 1904
  • La Clé de Rabelais, 1905
  • De Parsifal à don Quichotte, essay, 1906
  • La Doctrine de Dante, 1908
  • La philosophie de Léonard de Vinci d'après ses manuscrits, essay, 1910
  • De l'Androgyne. Théorie plastique, essay 1910

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b fødselsattest, www.fondsenligne.archives-lyon.fr, besøkt 16. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b RKDartists, «Josephin Peladan», RKD kunstner-ID 93561[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Peladan [Péladan], Joséphin, Sâr, oppført som Joséphin Peladan [Péladan], Sâr[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 93561, rkd.nl, besøkt 1. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Svensk uppslagsbok, Malmö 1937

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grete Wehmeyer: Erik Satie. Gustav Bosse Verlag, Regensburg 1974, ISBN 3-7649-2077-7. (Studien zur Musikgeschichte des 19. Jahrhunderts, Band 36)
  • Jacques Lethève: Les Salons de la Rose-Croix. In: Gazette des Beaux-Arts, Bd. 56, 1960, S. 363–374.
  • Robert Pincus-Witten: Occult Symbolism in France. Joséphin Péladan and the Salons de la Rose-Croix. Garland Publishing, New York 1976, ISBN 0-8240-2003-0.
  • Christophe Beaufils: Le Sâr Péladan. Biographie critique. Aux amateurs de livres, Paris 1986, ISBN 2-905053-19-4.
  • Rainer Rutkowski: Literatur, Kunst und Religion im Fin de siècle. Untersuchungen über das Werk des „Sâr“ Péladan (1858–1918). Dissertation. Bonn 1989, Mal:DNB.
  • Isa Bickmann: Leonardismus und symbolistische Ästhetik. Ein Beitrag zur Wirkungsgeschichte Leonardo da Vincis in Paris und Brüssel. Frankfurt 1999, ISBN 3-631-34146-6.