Joséphin Péladan
| Joséphin Péladan | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Joseph-Aimé Péladan 28. mars 1858[1][2][3][4]  2nd arrondissement of Lyon[2] | ||
| Død | 27. juni 1918[1][3][4][5] (60 år) Neuilly-sur-Seine | ||
| Beskjeftigelse | Dramatiker, skribent, kunstkritiker, okkultist, kunstmaler | ||
| Far | Adrien Péladan | ||
| Søsken | Adrien Péladan | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[6] | ||
| Gravlagt | Batignolles Cemetery | ||
| Utmerkelser | Montyon Prizes (1907) Prix Charles Blanc (1909) Prix de Joest (1914) | ||
Joséphin Péladan (født 28. mars 1859 i Lyon i Frankrike, død 27. juni 1918 i Neuilly-sur-Seine) var en fransk forfatter og kunstner.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Péladan begynte i 1881 som kunsthistoriker med en studie over Rembrandt. Han stilte seg etter hjemkomsten fra en reise i Italia 1882 ved Jules Barbey d'Aurevillys side som slagferdig bekjemper av naturalismen, og påbegynte Le Vice suprême (1884) en serie som kom til å omfatte 20 romaner, som sammen med et 30-talls teoretiske skrifter hadde til avsikt å vise på den latinske rases forfall som følge av at man hadde avhendet seg den kirkelige og politiske makten.[trenger referanse] Blant hans teoretiske skrifter kan særlig nevnes L'art idéaliste et mystique (1894, andre opplag i 1911 ble tilegnet Oscar II).[7]
Sammen med Stanislas de Guaita arbeidet Péladan også for gjenopprettelsen av den gamle orientalske magi, i hvilken han så kristendommens direkte forløper. Han stiftet i 1893 Ordre Kabbalistique de la Rose-Croix og titulerte sag fra 1893 og noen år fremover som Le Sâr, som forment etterkommer av de babylonske konger.[trenger referanse] Péladan virket, ved fantastiske kunstsalonger og teaterforestillinger, på en gang for gresk antikk og italiensk renessanse, for den katolske kirke og for Richard Wagner. Péladan utøvde på 1890-tallet en ganske betydelig innflytelse på blant andre August Strindberg.[7]
Péladan grunnla også Ordre Kabbalistique de la Rose-Croix' salong, Salon de la Rose Croix, der blant andre Félicien Rops, Fernand Khnopff og Jean Delville stilte ut.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Le Vice suprême, roman, 1884
- Curieuse, 1885
- L'Initiation sentimentale, 1887
- Isthar, 1888
- Comment on devient mage, 1891
- Babylone, pjäs, 1895
- Le Prince de Byzance, teaterstykke, 1896
- Œdipe et le Sphinx, teaterstykke på prosa, 1903
- Sémiramis, teaterstykke på prosa, 1904
- La Dernière Leçon de Léonard de Vinci, essay, 1904
- La Clé de Rabelais, 1905
- De Parsifal à don Quichotte, essay, 1906
- La Doctrine de Dante, 1908
- La philosophie de Léonard de Vinci d'après ses manuscrits, essay, 1910
- De l'Androgyne. Théorie plastique, essay 1910
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b fødselsattest, www.fondsenligne.archives-lyon.fr, besøkt 16. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b RKDartists, «Josephin Peladan», RKD kunstner-ID 93561[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Peladan [Péladan], Joséphin, Sâr, oppført som Joséphin Peladan [Péladan], Sâr[Hentet fra Wikidata]
- ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 93561, rkd.nl, besøkt 1. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Svensk uppslagsbok, Malmö 1937
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Grete Wehmeyer: Erik Satie. Gustav Bosse Verlag, Regensburg 1974, ISBN 3-7649-2077-7. (Studien zur Musikgeschichte des 19. Jahrhunderts, Band 36)
- Jacques Lethève: Les Salons de la Rose-Croix. In: Gazette des Beaux-Arts, Bd. 56, 1960, S. 363–374.
- Robert Pincus-Witten: Occult Symbolism in France. Joséphin Péladan and the Salons de la Rose-Croix. Garland Publishing, New York 1976, ISBN 0-8240-2003-0.
- Christophe Beaufils: Le Sâr Péladan. Biographie critique. Aux amateurs de livres, Paris 1986, ISBN 2-905053-19-4.
- Rainer Rutkowski: Literatur, Kunst und Religion im Fin de siècle. Untersuchungen über das Werk des „Sâr“ Péladan (1858–1918). Dissertation. Bonn 1989, Mal:DNB.
- Isa Bickmann: Leonardismus und symbolistische Ästhetik. Ein Beitrag zur Wirkungsgeschichte Leonardo da Vincis in Paris und Brüssel. Frankfurt 1999, ISBN 3-631-34146-6.