John Spencer, 5. jarl Spencer
| John Spencer, 5. jarl Spencer | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 27. okt. 1835[1][2][3][4] London | ||
| Død | 13. aug. 1910[2][3][4] (74 år) Althorp | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, kunstsamler | ||
| Utdannet ved | Trinity College Harrow School | ||
| Ektefelle | Charlotte Spencer, Countess Spencer (1858–)[5] | ||
| Far | Frederick Spencer, 4. jarl Spencer | ||
| Mor | Georgiana Poyntz[6] | ||
| Søsken | Charles Spencer, 6. jarl Spencer | ||
| Parti | Det liberale parti | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | Church of St Mary the Virgin, Great Brington | ||
| Utmerkelser | Hosebåndsordenen | ||
| Irlands stattholder | |||
| 18. desember 1868–17. februar 1874 | |||
| Forgjenger | Hertugen av Abercorn | ||
| Etterfølger | Hertugen av Abercorn | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
John Poyntz Spencer, 5. jarl Spencer (født 27. oktober 1835, død 13. august 1910), kjent som Viscount Althorp fra 1845 til 1857 (også kjent som «den røde jarlen» på grunn av sitt lett gjenkjennelige lange røde skjegg), var en britisk liberal politiker under, og en nær venn av den britiske statsministeren William Ewart Gladstone. Han var to ganger Irlands stattholder.
Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]
Spencer var sønn av Frederick Spencer, 4. jarl Spencer, og hans første kone Georgiana, datter av William Poyntz. Den fremtredende whig-politikeren John Spencer, 3. jarl Spencer, var hans onkel og Charles Spencer, 6. jarl Spencer, hans halvbror. Han var utdannet ved Harrow og Trinity College, Cambridge, fra hvor han tok eksamen i 1857.[7]
Politisk karriere, 1857-1885[rediger | rediger kilde]
Omtrent rett etter at Spencer forlot Cambridge ble han valgt til parlamentet fra South Northamptonshire som liberal, før hans avreise for en rundtur i Nord-Amerika. Han returnerte i desember 1857, noen få dager innen hans fars død, som gjorde han til den nye jarlen av Spencer. Han ble tatt i ed i Privy Council i 1858 og ble slått til Knight of the Garter i 1864. Spencer skilte lag med andre whig-aristokrater blant liberalene i 1866 på grunn av Russells reformforslag, som han støttet, og hans lojalitet ble belønnet med utnevnelsen til stattholder i Irland da Gladstone kom tilbake til makten i 1868. Irland kom til å bli en viktig oppgave for resten av Spencers lange politiske karriere. I denne første perioden som stattholder, måtte han håndtere gjennomføringen av den irske kirkeloven av 1869 og av den irske jordloven i 1870, som han begge støttet sterkt. Spencer gikk faktisk lenger enn de fleste av sine ministerkolleger, inkludert Gladstone selv, i å argumentere for etablering av statlige domstoler til å håndheve rettferdige leier på irske landeiere.
Spencer, sammen med de påfølgende Chief Secretary for Irland, Chichester Fortescue og Spencers egen fetter, Lord Hartington, støttet tvangslovgivning for å håndtere økningen i jordbrukskriminalitet, men støttet samtidig en politikk om å løslate feniske fanger (irsk brorskap) når det var mulig. Spencer måtte også ta tak i Gladstones irske universitetslov i denne perioden. På tross av Spencers innsats for å sikre støtte fra det katolske hierarkiet for loven, resulterte det i nederlag i underhuset i mars 1873 fordi de motsatte seg det. Regjeringen fortsatte ytterligere ett år, frem til valgnederlaget i februar 1874, da Spencer også mistet sin post. Da Gladstone kom tilbake til makten med sin andre regjering i 1880, gikk Spencer med i regjeringen som Lord President of the Council, som har ansvaret for utdanningspolitikk, og var delvis ansvarlig for flere store utdanningsreformer i den perioden. Den stadig mer spente situasjonen i Irland, krevde en økende del av Spencers tid. Gladstones beslutning i mai 1882 om å slippe den irske nasjonalistpartilederen Charles Stewart Parnell fra fengsel, førte til at den hardere Chief Secretary for Irland, W. E. Forster, sa opp sin post. Som et resultat av dette, ble Spencer Lord President mens han fortsatt beholdt sin ministerpost, og ble igjen utnevnt til stattholder for å overta ansvaret for regjeringens irske politikk.
Politisk karriere, 1885-1905[rediger | rediger kilde]
I 1885 var Gladstones andre regjering i en svært svak posisjon, hovedsakelig som følge av Charles Gordons dødsfall, og Spencers innsats for å fornye den irske kriminalloven og sikre vedtakelse av et lovforslag om kjøp av jord, fikk sterk motstand fra radikale personer i regjeringen – Joseph Chamberlain og Sir Charles Dilke – som håpet å benytte den anledningen som lovgivningen ga, en mulighet for å få igjennom en større grad av lokalt selvstyre for Irland. Saken var fortsatt uavklart da Gladstones regjeringen falt i begynnelsen av juni. I løpet av intervallet mellom fallet av Gladstones andre regjering, og begynnelsen av hans tredje i februar 1886, ble Spencer en konvertitt til irsk hjemmestyre, i motsetning til de fleste andre ledende whiggene som deserterte til Liberal unionistene. Spencer tjenestegjorde som Lord President i Gladstones tredje regjering, og hadde en viktig funksjon i utformingen av Gladstones lovgivning for hjemmestyre. Etter regningens nederlag i forbindelse med denne loven, sluttet Spencer seg til opposisjonen. Spencers posisjon på hjemmestyre førte til hans sosiale utfrysing fra andre medlemmer av hans klasse, inkludert dronningen selv, og brukte mye av tiden sin i opposisjon for å få sin personlige økonomi i orden. Han fungerte også fra 1888 som leder av Northamptonshire fylkeskommune, og fortsatte å jobbe med Gladstone og andre liberale ledere i å bestemme formen av en lovgivning for hjemmestyre i den neste liberale regjeringen.
Da de liberale kom tilbake til makten i august 1892, ble Spencer utnevnt til First Lord of the Admiralty*. Gladstones motstand mot Spencers politikk av marinens ekspansjon, etter anbefaling fra sjølordene, førte til Gladstones endelige avgang mars 1894. Gladstone selv håpet likevel at Spencer skulle bli hans etterfølger, men dronningen søkte ikke hans råd og valgte Lord Rosebery i stedet. Spencer fortsatte å tjenestegjøre under Rosebery og gikk ut da den liberale regjeringen falt i juni 1895. I sine senere år var Spencer aktiv i politikken. Spencer var en viktig støtte for de liberales leder i underhuset, Henry Campbell-Bannerman, (som tidligere hadde vært Spencers sjefsekretær på slutten av hans andre viseregent-periode) under boerkrigen, og holdt fast ved den liberale lederens middelvei mellom den aktive krigsmotstandsposisjonen til de radikale, og den pro-krigsstillingen til Roseberys liberale imperialister. Etter Lord Kimberleys død i 1902, ble Spencer valgt til de liberales leder i overhuset. Til tross for helseproblemer, gikk det rykter om ham så sent som i februar 1905, at han kunne være en potensiell kandidat for de liberales statsminister. Det var hvis de snarlig skulle komme tilbake til makten, som da virket sannsynlig som følge av unionistenes splittelse over tariffreformen. Men den 11. oktober samme år led han et større slag som endte hans politiske karriere, bare to måneder før de liberale kom tilbake til makten.
Andre offentlige verv[rediger | rediger kilde]
I 1865 ledet Spencer en kongelig kommisjon på storfepest, sammen med Lord Cranborne, Robert Lowe og Lyon Playfair, og tjenestegjorde i 1867 i en spesiell komité etablert av War Office for å undersøke bakladende rifler.
Hoffmann[rediger | rediger kilde]
Spencer tjenestegjorde for det meste av perioden 1859 til 1866, i kongehuset, som Groom til prins Albert først, og deretter til Prinsen av Wales. I 1876 var han vert for Østerrikes keiserinne Elisabeth som hadde kommet til Northamptonshire for å drive jakt. Keiserinnen bodde på Easton Neston som hun leide gjennom sin søster, eks-dronning Maria av De to sicilier.
Personlige liv[rediger | rediger kilde]
_by_Louis_William_Desanges.jpg)
Lord Spencer giftet seg med Charlotte Seymour, datter av Frederick Charles William Seymour og barnebarn av Lord Hugh Seymour, den 8. juli 1858. Ekteskapet var barnløst. Lady Spencer døde i oktober 1903 i en alder av 68. Spencer døde på Althorp i august 1910 i en alder av 74, og ble etterfulgt av sin halvbror, Charles.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Dictionary of Irish Biography, oppført som John Poyntz Spencer, Dictionary of Irish Biography-ID 008205[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Dreadnought Project, oppført som John Poyntz Spencer, Fifth Earl Spencer, Dreadnought Project page John_Poyntz_Spencer,_Fifth_Earl_Spencer[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage, oppført som John Poyntz Spencer, 5th Earl Spencer, The Peerage person ID p10238.htm#i102373, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som John Spencer, 5th Earl Spencer, SNAC Ark-ID w6n31d94, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p10238.htm#i102373, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Spencer, John Poyntz, Viscount Althorp i Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 vols, 1922–1958.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Gordon, Peter, "Spencer, John Poyntz, fifth Earl Spencer (1835–1910)," Oxford Dictionary of National Biography, 2004-2007.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) John Spencer, 5th Earl Spencer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) John Spencer, 5. jarl Spencer hos Hansards parlamentsdebatter
- (en) John Spencer, 5. jarl Spencer hos The Peerage