John Reed (journalist)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
John Reed
Johnreed1.jpg
Født22. oktober 1887
Portland
Død17. oktober 1920 (32 år)
Moskva
Gravlagt Kremlmurens nekropolis
Ektefelle Louise Bryant
Utdannet ved Harvard University
Beskjeftigelse Journalist, lyriker, skribent, manusforfatter, fagforeningsperson
Parti Communist Labor Party of America, Socialist Party of America
Nasjonalitet USA
Signatur
John Reed (journalist)s signatur

John Silas "Jack" Reed (født 22. oktober 1887, død 17. oktober 1920) var en amerikansk journalist, poet, og sosialistisk aktivist best kjent for Ti dager som rystet verden, hans øyevitneberetning om den bolsjevikiske revolusjonen . Han giftet seg med forfatter og feminist Louise Bryant i 1916. Reed døde av tyfus i Russland 1920. Han er en av tre amerikanere som er blitt hedret ved å bli begravet i Kremlmurens nekropolis

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

John Silas Reed ble født den 22. oktober 1887 i herskapshuset til hans besteforeldre på morssiden i Portland, Oregon.[1] Hans mor, Margaret (Green) Reed var datter av industrimannen Henry Dodge Green.[2] Green hadde skapt en formue på å etablere tre bedrifter: det første gass- og lysselskapet, det første jernsmelteverket på vestkysten, og Portland vannverk.[3] SW Green Avenue er oppkalt etter ham.[2] Johns far, Charles Jerome Reed, var født på østkysten og kom til Portland som representant for en landbruksmaskinprodusent. Med sin vidd vant han raskt aksept i Portlands forretningsmiljø.[4] Charles Reed og Margaret Green giftet seg i 1886.

Jack var sykelig som barn, og vokste opp omgitt av sykepleiere. Hans mor valgte nøye ut hans lekekamerater fra overklassen. Han hadde en bror, Harry, som var to år yngre.[5] Jack og hans bror ble sendt til det nylig etablerte privatskolen Portland Academy.[6] Jack var skarp nok til å bestå sine fag, men brydde seg ikke om å oppnå toppkarakterer.[7] Hans far, som ikke hadde universitetsutdannelse, ønsket at sønnene skulle studere på Harvard.[8]

The Harvard Monthly Vol. 44 (1907)

Reed mislyktes i sitt første forsøk på Harvards opptakseksamen, men bestod sitt andre forsøk og ble tatt opp høsten 1906.[9][10] Han var blant annet medlem av svømmelaget, og dramaklubben, og satt i redaksjonen til Lampoon og The Harvard Monthly. I 1910 var han med i en teatergruppe hvor han skrev musikk og tekster for gruppens forestilling, Diana's Debut. Reed klarte ikke komme på fotball- og roinglagene, men utmerket seg i svømming og vannpolo.[11]

Reed deltok på møter i The Socialist Club, ledet av hans venn Walter Lippmann, men tilsluttet seg aldri denne. Gruppen la fram lovgivning til delstatsforsamlingen, angrep universitetet for å unnlate å betale sine tjenere en lønn til å leve av, og ba administrasjonen om å opprette et kurs om sosialismen.[12] Reed bemerket senere:

SitatAll this made no ostensible difference in the look of Harvard society, and probably the club-men and the athletes, who represented us to the world, never even heard of it. But it made me, and many others, realize that there was something going on in the dull outside world more thrilling than college activities, and turned our attention to the writings of men like H.G. Wells and Graham Wallas, wrenching us away from the Oscar Wildian dilettantism which had possessed undergraduate litterateurs for generations.[13]Sitat

Reed ble uteksaminert i 1910. Samme sommer besøkte han England, Frankrike og Spania før han returnerte hjem til våren.[14] Reed arbeidet på båt for å kunne betale for sin reise til Europa. Hans reiseaktivitet ble oppmuntret av favorittprofessoren, Charles Townsend Copeland ("Copey"), som fortalte ham at han må "se livet" hvis han ønsket å kunne skrive om det.[15]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Journalist[rediger | rediger kilde]

Reed bestemte seg for å bli journalist og reiste til New York som var et senter for profesjonen. Reed gjorde bruk av en verdifull kontakt fra Harvard universitet, Lincoln Steffens. Han satte tidlig pris på Reeds intellekt og ferdigheter. Gjennom Steffens fikk Reed arbeid hos The American Magazine, hvor han leste manuskripter, korrekturleste, og senere hjalp til med å sette sammen innholdet. Reed supplerte sin utilstrekkelig lønn ved å arbeide som forretningsfører hos en ny, men kortvarig, kvartalmagasin med navnet Landscape Architecture.[16]

New York var byen hvor den oregon-fødte Reeds drev sin virksomhet fra.

Reed bodde i Greenwich Village, et sentrum av poeter, forfattere, aktivister, kunstnere og artister. Han kom til å elske New York, og utforsket byen og skrev dikt om den. Hans formelle jobber hos magasiner var viktig for økonomien, men Reed ønsket en karriere som frilanser. Han sirkulerte et essay og noveller om hans seks måneder i Europa, og til slutt slo han igjennom hos Saturday Evening Post. I løpet av ett år hadde Reeds andre arbeider blitt akseptert av Collier's, The Forum, og The Century Magazine. Arthur Foote komponerte musikk til et av hans dikt. Redaktørene ved The American Magazine begynte også å publisere hans arbeider.[17]

Steffens og Ida Tarbell vekket Reeds engasjement for sosiale problemer, men han inntok en mer radikal, politisk posisjon enn dem. I 1913 ble han med i staben av The Masses, redigert av Max Eastman. Reed bidro med mer enn 50 artikler, anmeldelser, og kortere stykker til denne sosialistiske publikasjonen.

I 1913 ble Reed arrestert i Paterson for forsøket på å tale på vegne av streikende silkearbeidere. Myndighetenes harde behandling av de streikende, og et kort fengselsopphold for Reed, gjorde Reed mer ytterliggående. Han allierte seg med den syndikalistiske fagforeningen, Industrial Workers of the World (IWW).[18] Reeds beretning om sine opplevelser ble publisert i artikkelen War in Paterson.

Høsten 1913 ble Reed sendt til Mexico av Metropolitan Magazine for å rapportere om den meksikanske revolusjonen.[19] Han var med Pancho Villas hær i fire måneder, og han var med hæren til Venustiano Carranza da den beseiret de føderale styrkene i Torreón – noe som hadde åpnet veien for videre framstøt mot Mexico City.[20]

Reeds rapportering om Villistasene i en rekke fremragende artikler ga han et nasjonalt omdømme som krigskorrespondent. Reed sympatiserte dypt med peonene, og var mot amerikansk intervensjon. Reeds rapporter ble samlet og utgitt som boka Insurgent Mexico i 1914.

Den 30. april 1914 ankom Reed Colorado hvor Ludlowmassakren hadde funnet sted. Han undersøkte hendelsene, talte på vegne av gruvearbeiderne, og publiserte en engasjert artikkel om emnet, The Colorado War, i juli. Hans syn på klassekonflikt ble forsterket.[21]

Reed tilbrakte sommeren 1914 i Provincetown, Massachusetts med Mabel Dodge og hennes sønn. Han fullførte Insurgent Mexico og intervjuet President Wilson om emnet. Den resulterende rapporten, utvannet på Det Hvite Hus sin insistering, ble ikke noe suksess.[22]

Krigskorrespondent[rediger | rediger kilde]

Tyskland erklærte Frankrike krig 3. august 1914. Reed dro til det nøytrale Italia på oppdrag for Metropolitan den 14. august. Han møtte sin kjæreste Mabel Dodge i Napoli, og paret dro videre til Paris. Reed mente at krigen var et resultat av imperialistiske, kommersielle rivaliseringer, og følte ingen sympati for noen av partene.

I et usignert stykke med tittelen "The Traders' War," utgitt i september 1914-utgaven av The Masses, skrev Reed:

SitatThe real War, of which this sudden outburst of death and destruction is only an incident, began long ago. It has been raging for tens of years, but its battles have been so little advertised that they have been hardly noted. It is a clash of Traders...

What has democracy to do in alliance with Nicholas, the Tsar? Is it Liberalism which is marching from the Petersburg of Father Gapon, from the Odessa of the pogroms?...

No. There is a falling out among commercial rivals....

We, who are Socialists, must hope — we may even expect — that out of this horror of bloodshed and dire destruction will come far-reaching social changes — and a long step forward towards our goal of Peace among Men.

But we must not be duped by this editorial buncombe about Liberalism going forth to Holy War against Tyranny.

This is not Our War.[23]
Sitat

I Frankrike ble Reed frustrert av krigssensuren og vanskeligheten med å komme seg til fronten. Reed og Dodge dro til London, men Dodge reiste snart videre til New York til Reeds lettelse. Resten av 1914 brukte han til å drikke med franske prostituerte og startet affære med en tysk kvinne.[24] Paret dro til Berlin i begynnelsen av desember. Reed intervjuet Karl Liebknecht, en av de få sosialister i Tyskland som hadde stemt imot krigsbevilginger. Reed var dypt skuffet over Den andre Internasjonalens fraværende støtte til arbeiderklassesolidaritet, og av militarismen og nasjonalismen som hadde erstattet klassesolidariteten.[25]

Reed ca. 1917

Han returnerte til New York i desember og skrev videre om krigen. I 1915 reiste han til Sentral-Europa, ledsaget av Boardman Robinson, en kanadisk artist og hyppige bidragsyter i The Masses. Fra Thessaloniki dro de til Serbia hvor de observerte store ødeleggelser (inkludert en utbombet Beograd). De reiste gjennom det jødiske bosetningsområdet i Bessarabia. I Chełm ble dem arrestert og fengslet i flere uker. De ble reddet av den amerikanske ambassadøren da de risikerte å bli skutt for mistanke om spionasje. Reed og Robinson ble arrestert igjen når de prøvde å komme seg inn i Romania. Denne gangen var det den britiske ambassadøren som til slutt sikret deres løslatelse, men ikke før alle deres papirer ble beslaglagt i Kiev. I București brukte duoen tid på å planlegge resten av reisen. Reed reiste også til Konstantinopel i håp om å se krigshandlingene på Gallipoli. På bakgrunn av erfaringene skrev han boken, Krigen i Øst-Europa, som ble publisert i april 1916.

Etter returen til New York besøkte Reed sin mor i Portland. Der møtte han Louise Bryant som han falt for. Hun reiste med ham til østkysten i januar 1916. Begge hadde forhold med andre i samsvar med deres bohemkrets levemåte og ideer om seksuell frigjøring. Tidlig i 1916 møtte Reed den unge dramatikeren Eugene O'Neill. De tre leide hytte i Provincetown, Massachusetts, en sommerdestinasjon på Cape Cod for mange kunstnere og forfattere fra Greenwich Village. Ikke lenge etter startet Bryant og O ' Neill en romanse.[26]

Samme sommer dekket Reed primærvalgene. Han støttet Woodrow Wilson i den tro at han ville holde sitt løfte om å holde USA utenfor krigen.[27] I november 1916 giftet han seg med Bryant i Peekskill. Det samme året fjernet han en nyre på Johns Hopkins Hospital, og han ble innlagt på sykehuset til midten av desember.[28] Operasjonen gjorde han uegnet til vernepliktstjeneste og dermed slapp han å registrere seg som totalnekter, som hadde vært hans opprinnelige intensjon. I 1916 ble den selvpubliserte Tamburlaine and Other Verses utgitt i et opplag på 500 eksemplarer.

Da landet var på vei mot krig ble Reed marginalisert, og hans forhold til Metropolitan var over. Han pantsatte sin avdøde fars klokke og solgte sin hytte i Cape Cod til prevensjonsaktivisten og sexpedagogen Margaret Sanger.[29] I et møte hos Folkets Råd i Washington sa Reed følgende: »Dette er ikke min krig, og jeg vil ikke støtte den. Dette er ikke min krig, og jeg vil ikke ha noe med det å gjøre.»[30] I juli og august fortsatte Reed å skrive artikler mot krigen i The Masses, som United States Postal Service nektet å levere, og i Seven Arts. På grunn av antikrigsartiklene til Reed og Randolph Bourne, mistet Seven Arts-magasinet sin finansielle støtte og ble nedlagt.[31] Reed var lamslått av landets krigsglød, og hans karriere lå i ruiner.

Vitne til den russiske revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Den 17. august 1917 dro Reed og Bryant fra New York til Europa etter å ha gitt utenriksdepartementet bindende forsikringer om at ingen av dem ville representere det Sosialistiske Partiet i den kommende konferansen i Stockholm.[32] Paret skulle arbeide som journalister og rapportere om den oppsiktsvekkende utviklingen som fant sted i den unge republikken Russland. Paret ankom hovedstaden Petrograd umiddelbart etter det mislykkede militærkuppet til monarkisten general Lavr Kornilov. Dette var et militært forsøk på å velte den provisoriske regjeringen til Alexander Kerenskij. Den russiske økonomien lå i ruiner. Flere av de underlagte landene i det gamle Tsar-Russland, for eksempel Finland og Ukraina, hadde fått autonomi og søkte en separat militæravtale med Tyskland.

Matmangel gjorde situasjonen uholdbar og akutt i hovedstaden. Reed fortalte senere:

SitatThe last month of the Kerensky regime was marked first by the falling off of the bread supply from 2 pounds a day to 1 pound, to half a pound, to a quarter of a pound, and, the final week, no bread at all. Holdups and crime increased to such an extent that you could hardly walk down the streets. The papers were full of it. Not only had the government broken down, but the municipal government had absolutely broken down. The city militia was quite disorganized and up in the air, and the street-cleaning apparatus and all that sort of thing had broken down — milk and everything of that sort.[33]Sitat

Bolsjevikene, som ønsket en helsosialistisk regjering og umiddelbar slutt på den russiske deltakelsen i krigen, søkte overføring av makt fra Kerenskijregjeringen til den allrussiske sovjetkongressen. Sovjetkongressen bestod av valgte arbeider- og soldatenesrepresentanter, og skulle tre sammen i oktober. Kerenskijregjeringen betraktet dette som et kupp, og stengte bolsjevikpressen. Regjeringen utstedte arrestordre på de sovjetiske lederne og forberedte på å overføre tropper fra Petrogradgarnisonen tilbake til fronten. En sovjetisk militærkomité, dominert av bolsjevikpartiet, bestemte seg å gripe makten på vegne av den kommende sovjetkongressen. Klokken 23. den 7. november 1917 tok den over Vinterpalasset, Kerenskijregjeringens hovedsete.[34] Reed og Bryant var til stede under Vinterpalassets fall, en symbolsk hendelse som startet den bolsjevikiske revolusjonen.[35] Bolsjevikene trodde dette var det første slaget i en verdensomspennende sosialistiske revolusjon.

Reed var en entusiastisk tilhenger av den nye revolusjonære, sosialistiske regjeringen. Han arbeidet for utenriksministeriet. «Jeg har også deltatt i innsamlingen av materiale og data, og distribusjon av aviser til de tyske skyttergravene», fortalte Reed senere.[36]

Reed var nær den indre kretsen til den nye regjeringen. Han møtte Lev Trotskij og ble introdusert for Lenin i løpet av en pause i den konstituerende forsamling 18. januar 1918. I desember var hans midler var nesten oppbrukt og han tok en jobb hos Raymond Robins i Røde Kors. Robins ønsket å opprette en avis som fremmet amerikanske interesser. Reed innsatte derfor følgende advarsel under tittelen på prøvenummeret: «Denne avisen er viet til å fremme interessene til amerikansk kapital.»[37]

Reed var uanfektet da den konstituerende forsamlingenen ble oppløst. To dager senere, og bevæpnet med en rifle, forberedte han som rødgardist forsvaret av utenriksdepartementet mot kontrarevolusjonære angrep.[38] Reed deltok på åpningen av den tredje sovjetkongressen, hvor han ga kort tale og lovet å bringe nyheten om oktoberrevolusjonen til USA. Han håpte at det ville bringe fram «et svar fra amerikas undertrykte og utnyttede masser.» Den amerikanske journalisten Edgar Sisson fortalte Reed at han ble brukt av bolsjevikene for sin propaganda, en anklage han aksepterte.[38]

Bryant returnerte til USA i januar 1918, mens Reed ankom ikke New York før 28. april.[39] På vei tilbake reiste Reed fra Russland til Finland; uten visum eller pass. Reed ble arrestert av finsk politi i et skip i Turku havn. Han ble holdt fanget på Kakola fengsel i Turku før han ble løslatt. Ettersom han var under tiltale i Masses-saken ble Reed møtt av føderale myndigheter da hans skip nådde New York. Han ble holdt om bord i mer enn åtte timer mens de gjennomsøkte hans eiendeler. Reeds papirer, hvis innhold skulle brukes til å skrive bok, ble tatt av politiet. Han ble sluppet løs etter hans advokat, Morris Hillquit, lovet å gjøre ham tilgjengelig for myndighetene neste dag.[39] Papirene fikk han ikke tilbake før november. Bryants Seks røde måneder i Russland ble publisert først, men Reeds 10 Dager som rystet verden (1919) fikk mer oppmerksomhet.

Radikal politisk aktivist[rediger | rediger kilde]

Tilbake i USA forsvarte Reed og Bryant bolsjevikene, og de argumenterte imot amerikansk intervensjon. Reed fikk kjølig mottakesle grunnet bitterheten over at Russland hadde trukket seg fra krigen mot Tyskland. Hans artikler i The Masses var avgjørende for regjeringens oppvigleri-tiltale mot bladet da antikrigsagitasjon ble ansett som oppvigleri og forræderi. Den første rettsaken mot The Masses endte i en fastlåst jury dagen før Reed nådde New York. Den andre rettsaken mot The Masses endte også i en fastlåst jury.

Voice of Labor oktober 1919.

Den 31. mai i Philadelphia agiterte Reed overfor en folkemengde på 1000 personer om rettsaken og krigen, og politiet arresterte han for oppfordring til et opprør. Reed ble mer aggressivt politisk, intolerant, og selvdestruktiv.[40] Den 14. september ble han arrestert for tredje gang siden returen fra Russland. Han ble siktet for oppvigleri, og deretter løslatt mot en kausjon på $5,000. Dette var dagen etter at den (muligens) største demonstrasjonenen til støtte for bolsjevikene fant sted i USA. Reed hadde lidenskapelig forsvart revolusjonen som han trudde var på vei til hjemlandet også.[41] Han prøvde å hindre de alliertes intervensjon i Russland, og hevdet at russerne bidro til krigsinnsatsen ved å holde i sjakk tyske og japanske ambisjoner i henholdsvis Ukraina og Sibir.[42]

Den 21.-22. februar 1919 ble Bryant intenst grillet av en senatskomité som forsøkte å kartlegge bolsjevikiske propagandaaktiviteter i USA. Det samme skjedde med Reed. Ifølge Homberger ble hans vitnesbyrd "brutalt forvrengt" av pressen.[43] Senere på dagen dro Reed til Philadelphia for å møte opp i rettsaken om hans maitale. Til tross for en fiendtlig dommer og presse, og en patriotisk tale fra aktor, klarte Reeds advokat å overbevise juryen om at saken handlet om ytringsfrihet. Reeds ble derfor frikjent.[43] Tilbake i New York fortsatte Reed å uttale seg, og deltok i de ulike vendingene sosialistisk politikk tok det året. Han fungerte som redaktør av The New York Communist, ukeavisen utstedt av Left Wing Section av Stor-New York.

Reed og andre radikalere, som var tilknyttet venstrefløyen i det Sosialistiske Parti, ble ekskludert 30. august 1919. De radikale delte seg i to bitre og fiendtlige grupper. Reed var med på å stifte Communist Labor Party of America (CLP), og neste dag ble USAs kommunistiske parti stiftet. Reed var den internasjonale representanten for den førstnevnte, og skrev partiets manifest og plattform, redigerte partiavisen The Voice of Labor. Reeds skrifter fra 1919 utviser tvil om vestlig demokrati og forsvarer proletariatets diktatur; ifølge Reed et nødvendig skritt som ville bebude den sanne demokrati "basert på likhet og frihet for den enkelte."[44]

Funksjonær i Komitern[rediger | rediger kilde]

Grunnet tiltalen for oppvigleri, og i håp om å sikre Kominterns støtte for CLP, ønsket Reed seg til Russland. I begynnelsen av oktober 1919 dro han til Bergen på en skandinavisk fregatt. Han kom seg til Sverige den 22. oktober, før han ankom Moskva med tog fra Finland. I den kalde vinteren 1919-20 reiste han rundt i Moskvaregionen, og observerte fabrikker, kommuner og landsbyer. Han skrev notatbøker og hadde en affære med en russisk kvinne.[45]

Reed følelser om revolusjonen ble ambivalente. Aktivisten Emma Goldman hadde nylig ankommet sammen med hundrevis av andre som var blitt deportert fra USA. Hun var spesielt bekymret av Tsjekaen. Reed fortalte henne at fiender av revolusjonen fortjente sin skjebne, men foreslo at hun møtte Angelica Balabanoff. Han ønsket Goldman skulle å høre hva motparten hadde å si.[46]

Selv om han risikerte å bli arrestert i Illinois prøvde Reed å komme seg tilbake til USA i februar 1920. Sovjeterne organiserte på denne tiden en konvensjon for å etablere en forent kommunistparti i USA.[47] Reed forsøkte å forlate Russland gjennom Latvia, men hans tog kom aldri. Det tvang han til å reise tilbake Petrograd på godsvognen til et militærtog.[48] I mars krysset han inn i Helsinki, hvor han hadde radikale venner, inkludert Hella Wuolijoki - fremtidig politiker og SDKLs represetant i det finske parlamentet. Med deres hjelp kom han seg på en fraktbåt, hvor han skjulte seg i lasterommet.

13. mars ble Reed oppdaget i kullbeholderen på skipet av tollerne i Finland. Han ble tatt med til politistasjonen, hvor han hevdet at han var sjømann med navnet "Jim Gormley". Juveler, bilder, brev og falske dokumenter som han hadde i sin besittelse tvang ham til å avsløre sin sanne identitet. Selv om han ble slått flere ganger og truet med tortur nektet han å oppgi navnene på hans lokale kontakter. På grunn av sin stillhet kunne han ikke bli dømt for forræderi. Han ble derfor siktet og dømt for smugling og for å ha juveler i sin besittelse (102 små diamanter verdt $14,000, ble konfiskert).

Den amerikanske utenriksministeren var fornøyd med Reeds arrestasjon og presset finnene for å få utlevert hans sine papirer. Derimot forble amerikanske myndigheter likegyldig til Reeds skjebne.[49] Selv om Reed hadde betalt boten for smugling var han fortsatt (ulovlig) fengslet. Hans fysiske tilstand og sinnstilstand forverret seg raskt. Han led av depresjon og søvnløshet, skrev alarmerende brev til Bryant. Den 18. mai truet han med sultestreik.[50] Han ble til slutt løslatt i begynnelsen av juni. Tilbake i Petrograd restituerte han fra underernæring, og skjørbuk forårsaket av å ha blitt foret nesten utelukkende med tørket fisk.[51]

Mot slutten av juni reiste Reed til Moskva. Etter å ha diskutert med Bryant om hennes muligheter for å slå seg sammen med ham, kom hun seg til Gøteborg på en svensk trampbåt den 10. august.[51] På samme tid deltok Reed på Kominterns andre kongress. Reed var like jovial og blid som vanlig men hans fysiske form hadde forverret seg.[52]

Under denne kongressen protesterte Reed bittert mot den aktelse andre revolusjonære viste russerne da sistnevnte mente at bølgen av revolusjonær glød gikk mot slutten, og at de kommunistiske partiene måtte arbeide innenfor eksisterende institusjoner – en politikk Reed følte ville være katastrofalt.[53] Han var foraktet mobbetaktikken til Karl Radek og Grigorij Zinoviev under kongressen. De sistnevnte beordret Reed til å delta på Congress of the Peoples of the East som ble holdt i Baku 15. august.

Reise til Baku betydde fem dager med tog gjennom et landskap som var herjet av borgerkrig og tyfus. Reed var motvillig og ba om tillatelse til å reise senere da han ønsket å møte Bryant i Petrograd etter at hun hadde ankommet dit. Zinoviev insisterte: "Komintern har tatt en avgjørelse. Adlyd."[54] Reed, som trengte sovjetisk goodwill og som var uforberedt på et brudd med Komintern, reiste motvillig.[54] Flere år etter å ha forlatt kommunismen selv, hevdet hans venn, Benjamin Gitlow, at Reed ble bittert desillusjonert med den kommunistiske bevegelsen på grunn av behandlingen han fikk av Zinoviev.[55]

I løpet av hans tid i Baku mottok Reed et telegram som annonserte Bryants ankomst i Moskva. Han ankom Moskva 15. september, og fortalte henne om hendelsene i de foregående åtte månedene. Reed introduserte Bryant for Lenin, Trotskij, Lev Kamenev, og andre ledende bolsjeviker.

Død[rediger | rediger kilde]

Reed var fast bestemt på å returnere til USA, men ble syk på 25. september. Han ble innlagt på sykehus fem dager senere og diagnostisert med tyfus. Bryant brukt all sin tid sammen med ham, men det var ingen medisiner grunnet de alliertes blokade. Tankene hans begynte å vandre. Han ble lam på høyresiden av kroppen, og kunne ikke lenger snakke. Hans kone holdt hans hånd da han døde i Moskva 17. oktober 1920.[56] Han ble begravet i Kreml, og er en av bare tre amerikanere som er blitt hedret ved å bli gravlagt der.

Reed på lit de parade i Moskva.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Tolkningen av Reed i populærkulturen har vært variert. For den kommunistiske bevegelsen som han selv tilhørte ble Reed et symbol på den internasjonale naturen til den bolsjevikiske revolusjon; en martyr gravlagt i Kremlmurens nekropolis.[57] Andre, slik som hans gamle venn og kamerat Benjamin Gitlow, hevdet at Reed hadde begynt å avvise det sovjetiske byråkratiet og sovjetkommunismens vold mot slutten av sitt liv. De forsøkte å bruke Reed i sin egen anti-kommunistiske agenda etter hans død.

I andre medier[rediger | rediger kilde]

  • Den sovjetiske filmregissøren Sergei Eisensteins innflytelsesrike film fra 1927 October: Ten Days That Shook the World var basert på Reeds bok.
  • John Dos Passos inkluderte en svært stilisert og kort biografi av Reed i sin roman fra 1932 kalt 1919, den andre delen av hans USA-trilogi.
  • I den sovjetiske filmen In october Days (russisk: В дни Октября), regissert av Sergei Vasilyev, var Reed og Bryant filmatisert.
  • Skuespiller og filmregissør Warren Beatty produserte filmen Reds (1981), basert på Reeds liv. Beatty, Diane Keaton, og Jack Nicholson spilte henholdsvis Reed, Bryant og O' Neill. Filmen vant tre oscar , og fikk ni andre nominasjoner.

To filmer er basert på Reeds beretninger av den meksikanske revolusjonen. Den meksikanske regissøren Paul Leduc produserte Reed: Insurgent Mexico (1973). En meksikansk, sovjet og italiensk samarbeidsprosjekt har utgitt Red Bells (1982) og Red Bells II (1983), begge regissert av Sergei Bondarchuk, med Franco Nero som Reed.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Diana's Debut. Tekster av J. S. Reed, musikk av Walter S. Langsham. Trykt privat, Cambridge 1910
  • Sangar: Mad Recreant Ridder av Vesten. Dedikert til Lincoln Steffens. Fredrik C. Bursch, Hillacre Riverside, CT 1913
  • The Day in Bohemia, av Life Among the Artists. Trykt privat trykt Riverside, CT 1913.
  • Everymagazine, An Immortality Play. Tekst av John Reed, musikk av Bill Daly. Trykt privat, New York, 1913
  • Insurgent Mexico. D. Appleton & Co., New York 1914.
  • The War in Eastern Europe. Charles Scribner's Sons, New York 1916.
  • Freedom: A Prison Play. 1916
  • Tamburlaine and Other Verses. Fredrik C. Bursch, Hillacre Riverside, CT 1917.
  • The Sisson Documents. Liberator Publishing Co., New York 1918.
  • Ten Days that Shook the World. Boni og Liveright, New York 1919.
  • Red Russia: The Triumph of the Bolsheviki. Workers' Socialist Federation, London 1919.
  • Red Russia : Book II. Workers' Socialist Federation.
  • The Structure of the Soviet State. 1919
  • Daughter of the Revolution and Other Stories. Floyd Dell, redaktør. Vanguard Press, New York 1927.
  • The Education of John Reed: Selected Writings. John Stuart, redaktør. International Publishers, New York 1955.
  • Adventures of a Young Man: Short Stories from Life. Seven Seas, Berlin 1966. City Lights, San Francisco 1975.
  • Collected Poems. Corliss Lamont, redaktør. Lawrence Hill & Co., Westport, Connecticut. 1985.
  • John Reed and the Russian Revolution: Uncollected Articles, Letters and Speeches on Russia, 1917-1920. Eric Homberger, John Biggart, redaktører. St. Martin's Press, New York 1992.
  • Shaking the World: John Reed's Revolutionary Journalism. John Newsinger, redaktør. Bookmarks, London 1998.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Sen Katayama, japansk-amerikaner begravet i Kremlmurens nekropolis.
  • Norman Bethune, kanadisk lege som støttet den kinesiske åttende rutearme under den andre kinesisk-japanske krigen.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Granville Hicks med John Stuart, John Reed: The Making of a Revolutionary. New York: Macmillan, 1936. p. 1
  2. ^ a b "Jon Reed's Portland - Map", Oregon Cartoon Institute
  3. ^ Hicks med Stuart, John Reed, s. 2.
  4. ^ Eric Homberger, John Reed. Manchester: Manchester University Press, 1990. Side 7-8.
  5. ^ Homberger, John Reed, s. 8.
  6. ^ Homberger, John Reed, s. 9
  7. ^ Hicks med Stuart, John Reed, s. 7.
  8. ^ Michael Munk, John Reed, marxists.org.
  9. ^ Homberger, John Reed, s. 15.
  10. ^ Zinn, Howard (1997). The Zinn Reader. Seven Stories Press. s. 587. ISBN 978-1-583229-46-0. 
  11. ^ Homberger, John Reed, s. 16.
  12. ^ Hicks med Stuart, John Reed, side 33.
  13. ^ Quoted in Hicks with Stuart, John Reed, p. 33.
  14. ^ Hicks med Stuart, John Reed, s. 51.
  15. ^ Macmilian, Granville Hicks (1936). «Promethean Playboy». Time. 27 (16). 
  16. ^ Hicks med Stuart, John Reed, s. 65.
  17. ^ Hicks med Stuart, John Reed, s. 66.
  18. ^ Homberger, John Reed, s. 49.
  19. ^ Homberger, John Reed, s. 55.
  20. ^ Homberger, John Reed, s. 69.
  21. ^ Homberger, John Reed, s. 75-76.
  22. ^ Homberger, John Reed, s. 79.
  23. ^ John Reed, "The Trader's War," The Masses, v. 5, no. 12, whole no. 40 (Sept. 1914), pp. 16–17. The article was attributed to "a well-known American author and war correspondent who is compelled by arrangements with another publication to withhold his name."
  24. ^ Homberger, John Reed, s. 87.
  25. ^ Homberger, John Reed, s. 89.
  26. ^ Homberger, John Reed, s. 114.
  27. ^ Homberger, John Reed, side 112-116.
  28. ^ Homberger, John Reed, s. 118.
  29. ^ Homberger, John Reed, s. 120.
  30. ^ Homberger, John Reed, s. 122.
  31. ^ Homberger, John Reed, s. 128-129.
  32. ^ Testimony of John Reed, Brewing and Liquor Interests and German and Bolshevik Propaganda: Report and Hearings of the Subcommittee on the Judiciary, United States Senate..., vol 3. p. 563. Hereafter: Overman Committee Report, v. 3.
  33. ^ Testimony of John Reed, Overman Committee Report, v. 3, p. 575.
  34. ^ Testimony of John Reed, Overman Committee Report, v. 3, p. 569
  35. ^ Testimony of John Reed, Overman Committee Report, v. 3, p. 570.
  36. ^ Testimony of John Reed, Overman Committee Report, v. 3, p. 565.
  37. ^ Homberger, John Reed, s. 159-60
  38. ^ a b Homberger, s. 161
  39. ^ a b Hicks med Stuart, John Reed, s. 303.
  40. ^ Homberger, s. 172
  41. ^ Homberger, s. 174
  42. ^ Homberger, s. 171
  43. ^ a b Homberger, s. 180
  44. ^ Homberger, s. 191-3
  45. ^ Homberger, s. 210
  46. ^ Homberger, s. 202-3
  47. ^ Homberger, s. 203-4
  48. ^ Homberger, s. 204
  49. ^ Homberger, s. 205-6
  50. ^ Homberger, s. 206
  51. ^ a b Homberger, s. 207
  52. ^ Homberger, s. 207-8
  53. ^ Homberger, s. 208
  54. ^ a b Homberger, s. 212-3
  55. ^ Homberger, s. 214
  56. ^ Homberger, s. 215
  57. ^ I 1930-årene eksisterte det litterære, kommunistparti-tilknyttede John Reed-klubber i hans ære i mange store byer i USA.

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Granville Hicks med John Stuart, John Reed: The Making of a Revolutionay. New York: Macmillan, 1936.
  • Eric Homberger, John Reed: Manchester: Manchester University Press, 1990.
  • Eric Homberger og John Biggart (red.), John Reed and the Russian Revolution: Uncollected Articles, Letters and Speeches on Russia, 1917-1920. Basingstoke, England: Macmillan, 1992.
  • Robert A. Rosenstone, Romantic Revolutionary: A biography on John Reed. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1990.
  • Lincoln Steffens, John Reed: Under the Kremlin. Forord av Clarence Darrow. Chicago: Walden Book Shop, 1922.
  • John Newsinger (red.) Shaking the World: John Reed's Revolutionary Journalism London, England: Bookmars, 1998.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]