John Profumo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
John Profumo
John Profumo.jpg
FødtJohn Dennis Profumo
30. januar 1915[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
KensingtonRediger på Wikidata
Død9. mars 2006[2][5]Rediger på Wikidata (91 år)
LondonRediger på Wikidata
Ektefelle Valerie Hobson (19541998)Rediger på Wikidata
Far Albert ProfumoRediger på Wikidata
Barn David ProfumoRediger på Wikidata
Utdannet ved Brasenose College, Harrow SchoolRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Parti Det konservative partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet Storbritannia, Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Kommandør i den britiske imperieorden, Bronze Star MedalRediger på Wikidata

John Dennis Profumo (født 30. januar 1915, død 10. mars 2006 i London) var krigsminister for det konservative partiet i Storbritannia fra 1960 til 1963, i Harold Macmillans regjering. En skandale knyttet til ham utløste regjeringens avgang.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

John Profumo var sønn av Albert Profumo, 4. Baron Profumo, som var diplomat og sakfører av italiensk bakgrunn, og som døde i 1940.

Profumo ble utdannet ved Harrow School og Brasenose College ved University of Oxford, og ble valgt inn i parlamentet i 1940. Kort etter stemte han mot statsminister Neville Chamberlains regjering under debatten etter det britiske nederlag ved Narvik i Norge. Denne djerve opposisjon fra Profumo gjorde det konservatibve partis innpisker, David Margesson, rasende:

«I can tell you this, you utterly contemptible little shit. On every morning that you wake up for the rest of your life you will be ashamed of what you did last night.» [Trenger oversettelse]

Profumo sa senere at Margesson

«couldn't have been more wrong.»[6] [Trenger oversettelse]

Han var da parlamentets yngste medlem.

Etter annen verdenskrig var han en kort stund statssjef for den britiske armé i Japan. Etter at han kom tilbake til Storbritannia i 1950 hadde han forskjellige politiske verv, til han i 1960 ble krigsminister (Secretary of State for War) under statsminister Harold Macmillan.

Profumo-skandalen[rediger | rediger kilde]

Profumos navn er knyttet til den såkalte Profumo-skandalen, som innebar et stort prestisjetap for regjeringen, og var en medvirkende årsak til valgnederlaget i 1964. Etter at han i 1960 ble utnevnt til krigsminister, innledet han - som var en gift mann - et kortvarig intimt forhold til en pike ved navn Christine Keeler, som uten at Profumo visste det, samtidig hadde et forhold til en attaché ved Sovjetunionens ambassade, Jevgenij Ivanov.[7] Av den grunn kunne Profumos forhold til Keeler vurderes som en sikkerhetsrisiko.

Den 2. mars 1963 holdt parlamentsmedlemmet George Wigg (Labour Party) en tale i parlamentet der han åpenbarte hva Profumo hadde rotet seg bort i. Innledningsvis løy Profumo overfor parlamentet om sin forbindelse til Keeler, og erklærte at han ville saksøke enhver som fremsatte uriktige opplysninger om ham. Etterhvert innrømmet han bekjentskapet med Keeler, men ikke mer. Selv om det ikke ble bevist at han hadde avslørt eller viderebrakt statshemmeligheter, ble Profumo tvunget til å trekke seg den 5. juni 1963.

Veldedighetsarbeid[rediger | rediger kilde]

Etter avgangen sa John Profumo aldri noe om saken offentlig og jobbet lenge som frivillig i Toynbee Hall på Londons østkant,[8] der han blant annet vasket toaletter. Han var til slutt Toynbee Halls hovedpengeinnsamler, og ble i 1975 utnevnt til kommandør i den britiske imperieorden.[9]

Profumo var gift med skuespilleren Valerie Hobson, og paret holdt sammen og delte engasjementet i veldedig arbeid på Londons østkant.

Profumo opptrådte så bare sjeldent i offentlige sammenhenger, og senere ble han rullestolbruker og da skjedde det enda sjeldnere. Den siste gangen han deltok i et offentlig arrangement var under Sir Edward Heaths begravelse den 8. november 2005.

Barn[rediger | rediger kilde]

Hans sønn er journalisten og forfatteren David Profumo (født 1955).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  2. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120985505
  3. ^ The Peerage, 9. okt. 2017, John Dennis Profumo, p21835.htm#i218345
  4. ^ Find a Grave, 9. okt. 2017, John Profumo, 13577137
  5. ^ http://news.bbc.co.uk/1/hi/uk_politics/4792066.stm
  6. ^ Lynne Olson, Troublesome Young Men: The Rebels Who Brought Churchill to Power and Helped Save England, Macmillan, 2008, s. 305
  7. ^ Public private partnershipThe Economist, 16.mai 2006
  8. ^ 1963: The Profumo scandalThe Guardian, 10.april 2001
  9. ^ «Prince Andrew Could Be ‘Canceled’ Under King Charles». news.yahoo.com (engelsk). Besøkt 20. november 2019. 
  10. ^ Nina Merli: «Jeder Mann, der sie traf, wollte sie haben». n: Tages-Anzeiger 22. februar 2012

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]