John Martyn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
John Martyn
FødtIan David McGeachy
11. sep. 1948[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
New Malden
Død29. jan. 2009[5][2][3][4]Rediger på Wikidata (60 år)
St. Luke's General Hospital[6]
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, gitarist, sanger, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedShawlands Academy[6]
Glasgow School of Art
EktefelleBeverley Martyn (1969–)[6]
NasjonalitetStorbritannia
UtmerkelserOffiser av Den britiske imperieordenen (2009)[6]
Musikalsk karriere
PseudonymJohn Martyn
SjangerFolkemusikk, rock[7]
InstrumentGitar,[8] vokal[9]
Aktive år1967–2009
PlateselskapIsland Records
Nettstedhttp://www.johnmartyn.com/
IMDbIMDb
John Martyn på Commons

John Martyn (født Iain David McGeachy 11. september 1948 i New Malden i London, død 29. januar 2009[10] i Kilkenny i Irland) var en britisk sanger, låtskriver og gitarist.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Musikalsk begynnelse[rediger | rediger kilde]

Foreldrene var artister og ble skilt da Martyn var 5 år, noe som resulterte i at han flyttet mye i mellom England og Skottland.[11] Han fikk sterkest tilknytning til Glasgow, hvor han bodde hos sin bestemor og gikk på skole på Shawlands Academy.[12]

Martyn startet karrieren i en alder av 17, med en stil inspirert av amerikanske bluesartister som Robert Johnson og Skip James, skotsk tradisjonsmusikk og Davey Grahams eklektiske folkemusikk. Han har fortalt at Graham forble en innflytelse og et forbilde for han gjennom hele karrieren. Ved hjelp av sin mentor, Hamish Imlach, begynte Martyn å gjøre seg bemerket i musikkmiljøet. Han flyttet etter hvert til London, hvor han frekventerte klubber som «Les Cousins» og «The Kingston Folk Barge», som også tiltrakk seg artister som Bert Jansch, Ralph McTell og Al Stewart. Island Records' grunnlegger Chris Blackwell, ble oppmerksom på Martyn og ga ham platekontrakt. Martyn ble da den første hvite soloartisten, som sluttet seg til Blackwells reggae-baserte plateselskap.

Debut i 1968[rediger | rediger kilde]

Debutalbumet London Conversation, ble gitt ut i februar 1968. Albumet inneholdt blues og Martyns rytmiske gitarspill og særpregete stemme, men var for det meste en ganske standard britisk folk-utgivelse. Senere samme år ga han ut The Tumbler, som ble produsert av Al Stewart. Stemmen hans fikk også et sterkere jazzvokal-preg. John var blant annet inspirert av saksofonisten Pharoah Sanders, spesielt hans album Karma. «Grunnen til at jeg skaffet meg echoplex var utelukkende fordi jeg ville etterligne Sanders lange saksofon-toner på gitar.»

Selv på turné fortsatte Martyn å eksperimentere med lydbildet og å legge forskjellige effekter på sitt gitarspill, blant annet ved hjelp av fuzzbox og Maestro Echoplex, som gjorde det mulig å spille inn looper av eget gitarspill mens man fortsetter å spille over den innspilte lyden. Dette ble en integrert del av Martyns innspillinger og konserter i 70-årene. I 1969 giftet John seg med Beverley Kutner, soloartist fra Coventry, som han opprinnelig ble engasjert som gitarist for på hennes kommende soloalbum.

1970-tallet[rediger | rediger kilde]

John og Beverly slo seg sammen både privat og musikalsk og duoen ga ut to plater sammen i 1970, Stormbringer og The Road to Ruin, spilt inn i Woodstock, USA, med amerikanske musikere, inkludert medlemmer av The Band. På ett av sporene på deres andre album ble Pentangle-bassisten Danny Thompson hyrt inn, og han ble en fast samarbeidspartner for John gjennom mesteparten av 70-tallet, men også senere i karrieren, både på scenen og i studio. John planla sitt tredje soloalbum da Beverley trakk seg tilbake for å ta seg av parets barn, noe som angivelig også var etter press fra Island Records for å kunne relansere John som soloartist.

De neste par årene videreutvikler Martyn sin unike blanding av folkemusikk, blues, rock og jazz samt musikk fra Midtøsten, Sør-Amerika, og Jamaica. Stemmen hans fortsetter å utvikle seg både med hvert album og i konsertsammenheng; den ble røffere, men uten å miste sin myke side. Bless the Weather (1971) og Solid Air (1973) var med på å danne grunnlaget for Martyns økende anerkjennelse, og inneholder noen av hans mest avholdte sanger: «Solid Air», skrevet om hans nære venn og kollega, sanger og låtskriver Nick Drake, som døde året etter (1974); «May You Never», senere spilt inn av Eric Clapton; «Head and Heart», senere spilt inn av America. Innen neste utgivelse i 1973, Inside Out, hadde Martyns bruk av echoplex tatt stadig mer over, mens hans vokal ble mer av et instrument; dypere og mer bluespreget, med en sløret diksjon hvor ord glir over i hverandre.

På midten av 70-tallet gikk Martyn inn i en mye omtalt periode med alkoholisme som begynte å påvirke karrieren hans. Han ble en uberegnelig og til tider selvdestruktiv artist. Han kunne servere en kveld med elektroniske gitareksperimenter for et folkemusikkinteressert publikum eller et sett av tradisjonelle akustiske ballader når han spilte for et rock-interessert publikum. Hans konsertprestasjoner varierte fra det tragiske hvor han falt beruset av scenen til ren musikalsk briljans, som fanget på den uavhengig utgivelsen Live at Leeds (1975). Konserten fra Leeds University 13. februar 1975 var tenkt som et live album, men Island Records var ikke interessert, så John tok selv ansvar både for produksjon, albumdesign og markedsføring av albumet. Det begrensede opplaget på ti tusen plater ble solgt på postordre fra Johns hjem i Hastings og er nå et samlerobjekt. Hendelsen bekreftet Martyns skepsis til plateindustrien, noe han ga uttrykk for gjennom hele karrieren. Han likte ikke musikkbransjens båssetting av artister, forståelig nok med tanke på det varierte musikalske uttrykket og den genreoverskridende musikken han selv stod som eksponent for.

September og november 1975 var Martyn på turne igjen og ved utgangen av året var han helt utmattet. Han bestemte seg for å ta et sabbatsår og brukte alle sine sparepenger på en tur til Jamaica, hvor han møtte Lee «Scratch» Perry. Oppmuntret av Perry begynte han å spille igjen og dukket opp på Burning Spears Man In The Hills. Sabbatsåret fortsatte gjennom mesteparten av 1976. Etter Sunday's Child (1974), Live At Leeds, og 1977’s best-of samling, forlot Martyn for en stor del sitt akustiske gitaruttrykk til fordel for en slags rock, world og jazz-fusion. One World utgitt i november 1977 ble kritikerrost, hadde kommersiell appell og solgte relativt godt. Stilistisk og stemningsmessig variert, fra «Big Muff» skrevet sammen med Lee Perry, til den romantiske «Couldn't Love You More», som har blitt omarrangert og spilt inn flere ganger siden og fremdeles er en favoritt blant Martyn-tilhengere. Albumet avsluttes med den fortryllende «Small Hours» – en «live» echoplex-utflukt sammen med en flokk kanadiske gås!

1980-tallet[rediger | rediger kilde]

Selv om Martyn stilmessig fjernet seg mer fra sine musikalske røtter, beholdt sangene hans lidenskapen og intensiteten fra hans tidlige periode. Grace and Danger (1980) skildret på pinlig og ærlig vis hvordan John og Beverleys ekteskap smuldrer bort i noen av hans mest følelsesladde sanger på mange år. Det så også ut til at interessen for Martyns karriere steg. Ved hjelp av vennen Phil Collins, signerte Martyn for WEA, hvor han spilte inn to plater, Glorious Fool (1981) og Well Kept Secret (1982). Glorious Fool, en utmerket utgivelse, var produsert av Collins og med Eric Clapton på gitar og Collins på trommer, piano og vokal. Det så ut til å være hans beste sjanse til å oppnå kommersiell suksess, men utgivelsen klarte ikke å utvide hans kultstatus. Martyn ga ut sitt andre uavhengige live-album, praktfulle Philentropy, før han gikk tilbake til Island Records og ga ut to studioalbum, et livealbum og en 12" singel, som inneholdt en versjon av Bob Dylans «Tight Connection to My Heart». Han ble droppet av Island i 1988.

1990-tallet[rediger | rediger kilde]

Martyn fortsetter å kjempe med sin alkoholisme, men gjenopptok karrieren i 1990 med The Apprentice og 1992's Cooltide. Han ga også ut et album med nyinnspillinger av sine klassiske låter med et musikalsk stjernelag som Phil Collins, David Gilmour fra Pink Floyd, og Levon Helm fra The Band, samt ulike samleplater og live-innspillinger. Etter fire år ga Martyn ut And, et album med sterke jazz, trip-hop og funk overtoner, etterfulgt i 1998 av Church with One Bell, en samling coverlåter. I 1999 ga han også ut et dobbelt live-album fra en klassisk konsert fra The Shaw Theatre i 1990 med tittelen Dirty Down & Live.

2000 og fremover[rediger | rediger kilde]

Glasgow Walker fra århundreskiftet ble meget godt mottatt, og sørget for at Island-katalogen ble remastret og gjenutgitt – to av hans album, One World, og Grace and Danger, fikk Universals «deluxe»-behandling med bonusplater. I 2003 sprekker en cyste i John Martyns ene ben som resultat av diabetes. Det ender med amputasjon, men Martyn fortsatte å turnere med samme utrettelige energi og opptre med bandet sitt – i rullestol. Martyn trakk på skuldrene av det hele med utsagnet: «Jeg har blitt ranet i New York og kjempet meg ut av det. Jeg har blitt skutt et par ganger også, men jeg la meg bare ned og lot som om jeg var død.»

I 2007 dukket det opp to DVD-er, Live at the BBC fra 1970, og Voiceprint's dokumentar The Man Upstairs. I 2008 var Martyn ute med nye utgivelser. 4. februar 2008 mottok Martyn utmerkelsen lifetime achievement award av BBC Radio 2 Folk awards. Plateselskapet hans One World stod bak et par live utgivelser, den beste av disse var The Simmer Dim, og i desember ga Universal/Island ut den retrospektive boksen Ain't No Saint. I januar 2009 ble Martyn utnevnt til offiser (OBE) av Order of the British Empire, en ironisk tildeling siden han var en opprører av en skotte. Martyns helse var redusert som følge av et hardt liv med alkohol og rus. I de tidlige morgentimer 29. januar 2009 gikk han bort i en alder av 60 år, etter å ha pådratt seg dobbeltsidig lungebetennelse.

Heaven and Earth er John Martyns siste album, som ble utgitt posthumt i 2010. Sangene ble spilt inn i løpet av de åtte siste årene av John Martyns liv.

Med sitt karakteristiske backslap akustiske gitarspill, hans effektdrevne og eksperimentelle elektriske gitarspill, og hans katalog av gode låter og sjelfulle, jazzinspirerte sangstil, vil John Martyn forbli en viktig og innflytelsesrik artist i britisk musikkhistorie.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

  • London Conversation (1967)
  • The Tumbler (1968)
  • Stormbringer! (1970, med Beverley Martyn)
  • The Road To Ruin (1970, med Beverley Martyn)
  • Bless The Weather (1971)
  • Solid Air (1973)
  • Inside Out (1973)
  • Sunday's Child (1975)
  • Live At Leeds (1975)
  • One World (1977)
  • So Far So Good (1977)
  • Grace And Danger (1980)
  • Glorious Fool (1981)
  • Well Kept Secret (1982)
  • The Electric John Martyn (1982)
  • Philentropy (1983)
  • Sapphire (1984)
  • Piece By Piece (1986)
  • Foundations (1987)
  • The Apprentice (1990)
  • Cooltide (1991)
  • BBC Radio 1 Live In Concert (1992)
  • Couldn't Love You More (1992)
  • No Little Boy (1993)
  • Sweet Little Mysteries (1994)
  • Live (1995)
  • The Hidden Years (1996)
  • And (1996)
  • The Very Best Of (1997)
  • The Church With One Bell (1998)
  • The Rest Of The Best (1998)
  • Live At Bristol 1991 (1998)
  • Serendipity (1998)
  • Another World (1999)
  • Classics (2000)
  • Glasgow Walker (2000)
  • Live '91 (2000)
  • Patterns In The Rain (2001)
  • Germany 1986 (2001)
  • The Brewery Arts Centre, Kendal 1986 (2001)
  • Sweet Certain Surprise (2001)
  • Live At The Bottom Line 1983 (2001)
  • Live In Milan 1979 (2002)
  • And Live (2003)
  • Late Night John (2004)
  • On The Cobbles (2004)
  • Mad Dog Days (2004)
  • Live In Nottingham 1976 (2005)
  • On Air (2006)
  • The New York Session (2000)
  • Live At The Cambridge Folk Festival 1985 (2003)
  • Live At Leeds And More (2006)
  • Solid Air – Classics Revisited (2002)
  • Live At The Town And Country Club 1986 (2001)
  • In Session (2006)
  • The John Martyn Story (2006)
  • The Battle of Medway (2007)
  • BBC Live In Concert (2007)
  • Live At the Roundhouse (2007)
  • The Simmer Dim (2008)
  • The July Wakes (2008)
  • Ain't No Saint (2008)
  • One World Label Sampler (2006)
  • May You Never – The Very Best Of (2009)
  • Heaven and Earth (2011)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Discogs, Discogs artist-ID 8287, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6cs5nx1, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Internet Movie Database, IMDb-ID nm0554415, besøkt 13. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 100767[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  8. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 405, Wikidata Q99181182 
  9. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 2238, Wikidata Q99181182 
  10. ^ «“Solid Air” Singer-Songwriter John Martyn Dead at 60». Arkivert fra originalen 8. februar 2010. Besøkt 21. august 2012. 
  11. ^ John Neil Munro, Some People Are Crazy — the John Martyn Story; ISBN 978-1-84697-058-0, Polygon, 2007
  12. ^ Obituary: "John Martyn: guitarist and singer", The Times, 30 January 2009, pg. 75.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • John Neil Munro: Some People Are Crazy: The John Martyn Story

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_Martyn&oldid=22820566»