Johannes Heesters

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johannes Heesters
FødtJohan Marius Nicolaas Heesters
5. des. 1903[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Amersfoort
Død24. des. 2011[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (108 år)
Starnberg[5]
BeskjeftigelseSanger, fjernsynsskuespiller, filmskuespiller, teaterskuespiller, skuespiller Rediger på Wikidata
EktefelleLouisa Ghijs (19301985)
Simone Rethel (19922011)
BarnNicole Heesters
NasjonalitetKongeriket Nederlandene
GravlagtNordfriedhof
UtmerkelserDen bayerske fortjenstorden
Verdienstorden des Landes Berlin
Ehrenring der Stadt Wien
Romy

Johannes Heesters (egentlig Johan Marius Nicolaas Heesters; født 5. desember 1903 i Amersfoort i Nederland, død 24. desember 2011 i Starnberg, Tyskland) var en nederlandsk skuespiller og operette-sanger. Hans nære tilknytning til naziregimet i Tyskland, og store popularitet i etterkrigstiden, har gjort ham til en kontroversiell kunstner. Han ble 108 år gammel, og var regnet som verdens eldste aktive scenekunstner.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var den yngste av de fire sønner av kjøpmannen Jacobus Heesters og hustruen Gertruida, født van der Hoevel. Etter å ha blitt utlært som kjøpmann bestempte han seg på 16-års fødselsdag å bli skuespiller. Han fullførte en sang- og skuespilleruddannelse og fikk en rekke engasjementer.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1921 opptrådte han første gang på en teaterscene. I 1924 spilte han en birolle i sin første film, den nederlandske stumfilm Cirque Hollandais.

I 1930 giftet han seg med den belgiske skuespillerinne Louise H. Ghijs, som han var gift med til hennes død i 1985. Heesters flyttet fra Nederland til Tyskland og bosatte seg permanent sammen med sin kone og døtre i 1935, da han var 31 år gammel. I hans tid i Tyskland, opptrådte Heesters blant annet for Adolf Hitler og Hermann Göring. Heesters besøkte Dachau konsentrasjonsleir, noe som gjorde ham til en svært kontroversiell figur i hjemlandet Nederland. Joseph Goebbels plasserte Heesters på en liste over artister som var avgjørende for nazistenes kultur.

Heesters har vært kjent for å ha finansiert den tyske krigsmaskinen ved å donere penger til nazistenes våpenindustri. Heesters har gjentatte ganger benektet disse anklagene til tross for at gjentatte bevis er blitt fremlagt. Gjennom hele den andre verdenskrig opptrådte Heesters for tyske soldater i militærbaser og brakker. Han har alltid nektet for å ha besøkt konsentrasjonsleirene, selv om han hadde kjennskap til deres eksistens. Ifølge den tyske forfatteren Volker Kühn opptrådte Heesters for SS-soldater som var stasjonert i Dachau konsentrasjonsleir under krigen.

Heesters fortsatte sitt engasjement etter krigen, og opptrådte i en rekke større tyske filmproduksjoner, som Die Jungfrau auf dem Dach (1953) og Viktor und Victoria (1957). På sekstitallet fokuserte han på theaterforestillinger og TV, samt platebransjen. Han er kanskje mest kjent for sin tolkning av rollen som grev Danilo Danilovich i Franz Lehars operette Den glade enke, særlig «Da geh'ich ins Maxim».

Den 5. desember 2003 feiret Heesters sin 100. fødselsdag med en TV-spesial «Eine Legende wird 100» («En legende fyller 100»). Før sin død på julaften 2011, i en alder av 108 år, var Heesters den eldste skuespilleren i verden som fortsatt var aktiv, både på teater-scenen og på TV. Den 5. desember 2006 feiret Heesters sin 103. bursdag med en konsert i Wiener Konzerthaus. Året etter feiret han bursdagen sin med en konsert på Admiralspalast i Berlin.

I februar 2008 opptrådte Heesters i hjemlandet for første gang på fire tiår på tross av protester mot hans nazistiske forbindelser. Heesters var mindre aktiv i sitt siste år, og for det meste spilte han i mindre roller ettersom han ikke kunne være med på teater i en lengre periode på grunn av dårlig helse. På slutten av livet var han nesten helt blind på grunn av grønn stær og makuladegenerasjon. Heesters hadde to døtre med sin første kone Louisa Ghijs, som han giftet seg med i 1930. Etter hennes død i 1985, giftet Heesters seg for andre gang i 1992, med Simone Rethel (født i 1949). Hun er en tysk skuespiller, maler og fotograf. Hans yngste datter Nicole Heesters var også skuespiller. Heesters hadde fem barnebarn, elleve oldebarn og tre tipp-oldebarn.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Album

  • 1965: Jetzt geh' ich ins Maxim
  • 2003: Ich werde 100 Jahre alt

Singler

  • 1937: «Ich werde jede Nacht von ihnen träumen»
  • 1939: «Musik, Musik, Musik» (med Marika Rökk)
  • 1941: «Liebling, was wird nun aus uns beiden»
  • 1941: «Man müßte Klavier spielen können»
  • 1949: «Das kommt mir spanisch vor»
  • 1949: «Tausendmal möchte' ich dich küssen»
  • 1998: «Ich werde 100 Jahre alt»
  • 2007: «Generationen» (med Claus Eisenmann)

Filmer[rediger | rediger kilde]

  • 1924: Cirque hollandais
  • 1934: Bleeke Bet
  • 1935: De Vier Mullers
  • 1936: Die Leuchter des Kaisers
  • 1936: The Beggar Student
  • 1936: Hoffkonserten
  • 1937: Wenn Frauen schweigen
  • 1937: Gasparone
  • 1938: Nanon
  • 1938: Immer wenn ich glücklich bin..!
  • 1939: Hello Janine!
  • 1939: Das Abenteuer geht weiter
  • 1939: Meine Tante – Deine Tante
  • 1940: Liebesschule
  • 1940: Die lustigen Vagabunden
  • 1940: Rosen in Tirol
  • 1941: Immer nur … Du!
  • 1941: Jenny und der Herr im Frack
  • 1941: Illusion
  • 1942: Karneval der Liebe
  • 1943: Melody of a Great City
  • 1944: Es lebe die Liebe
  • 1944: Glück bei Frauen
  • 1944: Es fing so harmlos an
  • 1944: Frech und verliebt (1948)
  • 1946: Die Fledermaus (1946)
  • 1946: Renee XIV
  • 1947: Wiener Melodien
  • 1949: Liebe Freundin
  • 1950: Wenn eine Frau liebt
  • 1950: Hochzeitsnacht im Paradies
  • 1951: Professor Nachtfalter
  • 1951: Tanz ins Glück
  • 1951: Die Csardasfürstin
  • 1952: Im weißen Rößl
  • 1953: Die geschiedene Frau
  • 1953: Die Jungfrau auf dem Dach
  • 1953: Schlagerparade
  • 1953: Hab' ich nur Deine Liebe
  • 1954: Stern von Rio
  • 1955: Bel Ami
  • 1955: Gestatten, mein Name ist Cox (Film)
  • 1956: Ein Herz und eine Seele / …und wer küßt mich
  • 1956: Opernball
  • 1956: Heute heiratet mein Mann
  • 1957: Bel Ami. Der Frauenheld von Paris
  • 1957:Victor and Victoria
  • 1957: Von allen geliebt
  • 1958: Bühne frei für Marika!
  • 1958: Besuch aus heiterem Himmel / Jetzt ist er da aus USA
  • 1958: Frau im besten Mannesalter
  • 1959: Die unvollkommene Ehe
  • 1960: Am grünen Strand der Spree (tv, del 5)
  • 1961: Junge Leute brauchen Liebe
  • 1968: Unsere liebste Freundin (tv)
  • 1973: Hallo, Hotel Sacher…Portier (tv, episode 2)
  • 1974: Hochzeitsnacht im Paradies (tv)
  • 1980: Liebe bleibt nicht ohne Schmerzen (tv)
  • 1982: Sonny Boys (tv) (Carl-Heinz Schroth)
  • 1984: Die schöne Wilhelmine (tv-serie)
  • 1985: Otto – Der Film
  • 1991: Altes Herz wird nochmal jung
  • 1993: Zwei Münchner in Hamburg
  • 1994: Silent Love (Kortfilm)
  • 1995: Grandhotel
  • 1996: Ein gesegnetes Alter (tv)
  • 1999: Theater: Momo (tv)
  • 2001: Otto – Mein Ostfriesland und mehr (tv)
  • 2003: Zurück ins Leben
  • 2008: 1½ Ritter – Auf der Suche nach der hinreißenden Herzelinde
  • 2008: Wege zum Glück
  • 2011: Ten (kortfilm)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003206, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Salzburgwiki, Salzburgwiki ID 96497[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Johannes Heesters (aufgezeichnet von Willibald Eser): Es kommt auf die Sekunde an. Blanvalet-Verlag, München 1978, ISBN 3-442-03879-0.
  • Johannes Heesters (aufgezeichnet von Willibald Eser): Ich bin gottseidank nicht mehr jung. Edition Ferency bei Bruckmann, München 1993, ISBN 3-7654-2705-5.
  • Johannes Heesters, Beatrix Ross: Johannes Heesters. Auch hundert Jahre sind zu kurz. Langen-Müller, München 2003, ISBN 3-7844-2934-3.
  • Ursula Meyer, Marion Schröder, Dieter Reimers: Johannes Heesters. Ursula Meyer, Oberkirchen 2003, ISBN 3-00-010684-7.
  • Ingo Schiweck: Johannes Heesters – Ich bin Holländer! In: Ingo Schiweck: Lass dich überraschen … Niederländische Unterhaltungskünstler in Deutschland. Agenda-Verlag, Münster 2005, S. 15–49, ISBN 3-89688-255-4.
  • Jürgen Trimborn: Der Herr im Frack – Johannes Heesters. Biografie, Vorwort von Hellmuth Karasek. Aufbau-Taschenbuch-Verlag, Band 2153, Berlin 2005, ISBN 978-3-7466-2153-1.
  • Wolfgang Bittner, Mark vom Hofe: Der älteste Schauspieler der Welt. Johannes Heesters. In: Ich bin ein öffentlicher Mensch geworden. Persönlichkeiten aus Film und Fernsehen. Bad Honnef 2009, ISBN 978-3-89502-277-7.
  • Simone Rethel-Heesters, Beatrix Ross: Johannes Heesters. Ein Mensch und ein Jahrhundert. Schwarzkopf und Schwarzkopf, Berlin 2006, ISBN 978-3-89602-731-3.
  • Simone Rethel-Heesters, mit Rei Gesing: Die Weisheit der 100-Jährigen (MonoLit Band 1). Solibro Verlag, Münster 2018, ISBN 978-3-96079-061-7
  • Christine Dössel: Zum Tod von Johannes Heesters. Der Operettenheld. In: Sueddeutsche.de. 27. Dezember 2011, abgerufen am 6. November 2012.
  • Volker Schmidt: Nachruf Johannes Heesters. Der stilvolle Gentleman prägte sein Image. In: Zeit.de., 24. Dezember 2011, abgerufen am 6. November 2012.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]