Johannes’ hemmelige bok

Jesus og Johannes. Valentin de Boulogne (1594–1632)

Johannes' hemmelige bok eller Johannes-apokryfeen er et gnostisk skrift fra 100-tallet.

Skriftet skildrer en dialog mellom Jesus og apostelen Johannes etter oppstandelsen. Johannes spør, og Jesus forklarer skapelsen, syndefallet, menneskets plass i skaperverket, mulighetene for frelse og sjelenes plass etter døden. Teksten regnes som «et særlig viktig skrift. Det er blitt kalt «den gnostiske bibelen par excellence», og gir en utførlig fremstilling av den setianske grunnmyten». Setianisme er en moderne samlebetegnelse på en gruppe gnostiske skrifter fordi «Adam og Evas sønn Set der regnes som stamfar til gnostikernes åndelige slekt, og også opptrer som frelser. Et annet fellestrekk er at mange av tekstene gir alternative tolkninger til Første Mosebok.»

I Johannes' hemmelige bok skildres et dualistisk gudehierarki hvor Faderen er den høyeste. Han skaper, gjennom sin Tanke (Moderen/Barbelo) en verden av guddommelige vesener, eoner. Av disse er Sønnen den fremste, og Sofia (Visdommen) den laveste. Det er Sofia som, uten Faderens samtykke og uten den høyere mannlige medvirkning, skaper et misfoster kalt Jaldabaoth, en karikatur av Jahve. Jaldabaoth blir deretter verdens skaper, og fanger sjelelige mennesker i jordiske kropper.

Et skrift med samme navn blir omtalt i Irenaeus' verk Adversus Haereses – «Mot kjetterne» – fra 185, og dersom det er det samme skriftet må det altså være eldre enn dette. Det er kjent i fire ulike varianter, to korte og to lange, deriblant tre versjoner blant Nag Hammadi-skriftene. Alle disse versjonene er fra 300-tallet, og er koptiske oversettelser av en opprinnelig gresk tekst. At det fantes hele tre eksemplarer i Nag Hammadi-samlingen er et indisium på tekstens betydning. Teksten er gjengitt på norsk i samlingen Gnostiske skrifter, 2002.