Johann Gottlieb Naumann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Johann Gottlieb Naumann
Johann Gottlieb Naumann.jpg
Født17. april 1741
Blasewitz
Død23. oktober 1801 (60 år)
Dresden
Barn Carl Friedrich Naumann, Moritz Naumann
Utdannet ved Kreuzschule
Beskjeftigelse Komponist, dirigent
Nasjonalitet Tyskland
Sjangeropera, symfoni, klassisk musikk
Aktive år
Notable verk
Q10511085

Johann Gottlieb Naumann (født 17. april 1741 i Blasewitz, i dag en bydel av Dresden; død 23. oktober 1801 i Dresden) var en tysk klassisistisk komponist, dirigent og kapellmester.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Johann Gottlieb Naumann var eldste sønn av leilendingen Johann Georg Naumann og Anna Rosina Ebert. Det musikalske grunnlaget fikk han av en skolelærer som underviste ham i klaver- og orgelspill. I trettenårsalderen forsøkte Naumann seg som læregutt i metallarbeid, men brøt av og begynte på en av Dresdens tre latinskoler. Her fikk han anledning til å fortsette musikkutdannelsen. Det har vært spekulert i om det kunne dreie seg om Kreuzschule og musikkstudier hos Gottfried August Homilius, men det er usikkert.[1]

Sammen med den svenske fiolinisten Anders Wesström reiste Naumann til Italia i 1757. Fra 1759 til 1763 fikk han undervisning av Giuseppe Tartini i Padova, hos Giovanni Battista Martini i Bologna og hos Johann Adolf Hasse i Venezia. De første komposisjonene kom til i denne tiden. I 1763 fikk han oppført sin første opera, Oper Il tesoro insidiato, på Teatro San Samuele i Venezia. Samme år vendte han tilbake til Dresden.

I 1764 fikk Naumann på Hasse og Giovanni Battista Ferrandinis anbefaling stilling som Kirchencompositeur ved hoffet i Dresden. De følgende årene var han igjen på studieturer til Italia. Våren 1768 skrev han det italienske oratoriet La passione di Gesù Cristo for den stille uke og ble tatt opp i Accademia Filarmonica di Bologna. Samme år ble han tilbakekalt til Dresden for å skrive musikk til Metastasios libretto La clemenza di Tito. Operaen skulle oppføres under kurfyrst Friedrich August IIIs bryllup året etter.

En ytterligere reise i årene 1772 til 1774 brakte Naumann over München til Italia. Her skrev han i alt fem operaer for Venezia og Padova. Med et stigende ry hadde han råd til å avvise en oppfordring om å komme til Berlin, og valgte i 1776 å bli hoffkapellmester ved Dresdner Hofkapelle. Året etter aksepterte han en invitasjon fra kong Gustav III av Sverige om å komme til Stockholm. Her var Naumann med å planlegge oppbyggingen av Kungliga Teatern, og reformerte samtidig Kungliga Hovkapellet. I 1786 gjorde operaen Gustav Wasa stor suksess, og ble i de påfølgende tiårene regnet som Sveriges nasjonalopera.

Naumann var gjestedirigent i København fra 1785 til 1786 og i Berlin fra 1788 til 1789. Etter oppholdet i Berlin vendte han tilbake til Dresden, der han tidligere hadde fått en svært gunstig livstidskontrakt. I 1792 giftet han seg med Catharina von Grodtschilling, datter av en dansk viseadmiral. Sammen fikk de fire barn. På grunn av tiltakende tunghørthet og andre sykdommer, trakk han seg tilbake fra operascenen på omtrent denne tiden.

Virke[rediger | rediger kilde]

Johann Gottlieb Naumann var en svært produktiv komponist som skrev flere hundre verk, først og fremst operaer, oratorier, kirkemusikk på latin og tysk, lieder og kammermusikk. I sin egen levetid var han svært høyt skattet, men falt stort sett i glemsel etter sin død. På 1900-tallet opplevde verkene hans en fornyet interesse.

Naumann regnes som en av de siste representantene for italiensk opera i Tyskland. I tiden etter 1763 – da Hasse forlot det saksiske hoffet – var Naumann Dresdens mest betydelige musikkpersonlighet. Hans latinske kirkemusikk ble uavbrutt oppført i byen fram til 1930-årene. I Sverige og Danmark regnes han som en reformator av musikklivet, og i disse landene er han langt mer kjent enn i Tyskland.

Johann Gottlieb Naumann var far til Carl Friedrich Naumann og medisineren Moritz Naumann, og bestefar til komponisten og musikkskribenten Emil Naumann.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ref Bemmann (2008), s. 55.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]