Johan Jørgen Holst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johan Jørgen Holst
Johan Jørgen Holst i USA i 1993. Foto: Helene C. Stikkel
Født29. nov. 1937[1][2]Rediger på Wikidata
Oslo (Norge)
Død13. jan. 1994[1][2]Rediger på Wikidata (56 år)
Nesodden (Akershus)
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, statsviter Rediger på Wikidata
Utdannet vedColumbia University
Universitetet i Oslo
Oslo katedralskole
EktefelleMarianne Heiberg (1990–)[3]
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre Aker kirkegård[4]
UtmerkelserÅrets europeer (1994) (sammen med: Marianne Heiberg)
Årets europeer (1993)[5]
Norges utenriksminister
2. april 1993–13. januar 1994
RegjeringBrundtland III
ForgjengerThorvald Stoltenberg
EtterfølgerBjørn Tore Godal
Norges forsvarsminister
3. november 1990–2. april 1993
RegjeringBrundtland III
ForgjengerPer Ditlev-Simonsen
EtterfølgerJørgen Kosmo
9. mai 1986–16. oktober 1989
RegjeringBrundtland II
ForgjengerRolf Presthus
EtterfølgerPer Ditlev-Simonsen
Johan Jørgen Holst på Commons

Johan Jørgen Holst (født 29. november 1937 i Oslo, død 13. januar 1994 på Nesodden) var en norsk statsviter og politiker (Ap). Han var forsvarsminister 1986–1989 og 1990–1993, og deretter utenriksminister fra 1993 til sin død i 1994. Holst er trolig mest kjent for sin medvirkning til Oslo-avtalen som utenriksminister i 1993. Hans stil var intellektuell, men hans forskning var mer preget av interesse for det praktiske, for det som kunne bidra til en fremsynt politikk og især fremme rustningskontroll.[6]

Familie og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Holst hadde examen artium fra Oslo katedralskole fra 1956,[6] gjennomførte Forsvarets russiskkurs 1956–1958, og ble uteksaminert med bachelor (B.A.) i statsvitenskap fra Columbia University i 1960. Holst ble mag.art. i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1965. Han var vitenskapelig assistent ved Forsvarets forskningsinstitutt 1960–1962, forskningsstipendiat ved Center for International Affairs ved Harvard University, 1962–1963, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt 1963–1967, samt ved Hudson Institute i USA 1967–1969. Deretter var han forskningssjef ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) 1969–1976. Holst ble tilbudt stilling som direktør for International Institute of Strategic Studies (IISS) i London i 1970. Han ble da oppfordret av Trygve Bratteli til å bruke sin kompetanse i et norsk miljø.

Holsts kone, Marianne Heiberg, var søster av Karin Stoltenberg, og Holst var dermed svoger med sin forgjenger Thorvald Stoltenberg og onkel til Jens Stoltenberg.[7]

I slutten av november 1993 ble Holst innlagt på sykehus. Kort tid etter utskrivning i desember fikk han hjerneslag. Etter noen ukers opphold på Rikshospitalet ble han overført til rehabilitering på Sunnaas sykehus på Nesodden utenfor Oslo, der han døde plutselig dagen etter ankomsten, mens han enda var i embetet som utenriksminister. Trolig hadde fredsprosessen vært en stor fysisk belastning for ham.[6]

Virke[rediger | rediger kilde]

På 1960-tallet ble Holst brukt som taleskriver og rådgiver for Arbeiderparti-politikere. I 1969 ble han medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg. Han var styremedlem i Europabevegelsen fra 1973, herunder formann 1982–1986. Han ble statssekretær i Forsvarsdepartementet, under Rolf Hansen, fra 1976. Etter at Knut Frydenlund ble utenriksminister i 1974, var Holst, Frydenlund og Thorvald Stoltenberg nøkkelpersoner i utformingen og gjennomføringen av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk. Holst flyttet til Utenriksdepartementet som statssekretær i 1979. Mens Arbeiderpartiet var ute av regjeringskvartalene under Kåre Willochs regjering 1981–1986, var Holst direktør ved NUPI. Han var senere forsvarsminister 1986–1989 og 1990–1993, og utenriksminister fra april 1993 til januar 1994. Han hadde et vidstrakt internasjonalt kontaktnett som inkluderte nøkkelpersoner i utformingen av diplomatiet under den kalde krigen, spesielt innen NATO, men også i nøytrale land og i Warszawapakten.[6]

Holst (t.v.) og William Perry utenfor Pentagon i 1993.
Foto: Helene C. Stikkel

Han var sammen med sin kone, NUPI-forskeren Marianne Heiberg, FAFO-forskeren Terje Rød-Larsen og hans kone, Mona Juul, engasjert i fredsarbeidet i Midtøsten, og ble gitt mye av æren for Oslo-avtalen i 1993. Ved Holsts bortgang skrev Israels utenriksminister Shimon Peres:[8]

I sitt forord til min bok The New Middle East omtalte Johan Jørgen Holst en annen person med følgende ord: «Som menneske er han bemerkelsesverdig energisk, alltid søkende, interessert, entusiastisk og overbevist om at noe kan gjøres med selv den mest gjenstridige realitet». Denne beskrivelsen passer bedre enn noen annen på den som har skrevet disse ordene, for Johan Holst viste virkelig at noe kan gjøres med «selv den mest gjenstridige realitet». Det er ingen tvil om at den palestinsk-israelske konflikten hører inn under kategorien «mest gjenstridige realitet». […] Johan Holst kom med sine mange karakteristika og verdifulle egenskaper som gjorde hans tilstedeværelse og innsats i dette dramaet så avgjørende og positiv: En ekstraordinær, ungdommelig energi; en personlig, utrettelig arbeidsinnsats; en norsk, kompromissløs ansvarsfølelse; alvor, dybde og stor tro. Alle var overrasket over at fredsprosessen fant sted i Norge. Av en eller annen grunn trodde de at Norge var det minst egnede sted for en slik prosess. Disse menneskene gjorde to feil. Det var nettopp Norges fredelige landskap som kunne roe Midtøstens stormfulle hav, og det var nettopp det norske folks oppriktige interesse og vennskap som kunne skape en slik positiv mulighet for en dialog. Også Holst overrasket oss. I utgangspunktet hadde han ennå til gode å etablere seg som fersk utenriksminister. Ny, nesten ukjent – men da denne muligheten dukket opp, hevet han seg med den til å bidra til forhandlingene på en måte som avkrevde respekt.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 1994 ble Holst kåret til Årets europeer, sammen med ektefellen Marianne Heiberg, og ble samme år tildelt Fredsprisen fra Harry S. Truman-instituttet i Jerusalem og Fredsprisen fra den amerikanske veldedighetsorganisasjonen Pax. Få dager før sin død fikk Holst melding om at han var nominert til Nobels fredspris for 1994, men ettersom denne kun kan gis til levende personer, ble Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin, alle kjent fra Oslo-prosessen, tildelt prisen i desember.

En byste av Holst, utført av Per Ung, ble avduket på Akershus festning i mai 1999. I Gaza by er aktivitetssenteret Holst Park, for barn fra 6 til 16 år, oppkalt etter Holst. Johan Jørgen Holsts minnefond, som Marianne Heiberg administrerte inntil sin død, ble opprettet like etter hans død. Venner av Israel i norsk arbeiderbevegelse (VINA), samlet inn penger til en skog som ble plantet i hans minne i Israel.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1967 – Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv I–II
  • 1969 – Why ABM? Policy Issues in the Missile Defence Controversy, med William Schneider
  • 1972 – Security, Order, and the Bomb
  • 1972 – Hvorfor ja til EF
  • 1972 – EF – Norges vei
  • 1973 – Five Roads to Nordic security
  • 1974 – Norge og rustningskontroll i Europa
  • 1977 – New Strategic Factors in the North Atlantic, med Christoph Bertram
  • 1977 – Beyond Nuclear Deterrence: New Arms, New Aims, med Uwe Nerlich
  • 1978 – Vår forsvarspolitikk
  • 1985 – Norsk utenrikspolitikk
  • 1985 – Norwegian foreign policy in the 1980's
  • 1985 – Deterrence and Defence in the North

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Johan Jorgen Holst, Munzinger IBA 00000020823, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Johan_Jørgen_Holst[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.begravdeioslo.no, besøkt 18. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ discours.vie-publique.fr, besøkt 12. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Knudsen, Olav Fagelund (29. juni 2022). «Johan Jørgen Holst». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 14. januar 2023. 
  7. ^ «- Marianne var et veldig flott, varmt og sosialt menneske». VG (norsk). Besøkt 15. april 2018. 
  8. ^ Aftenposten, 22. januar 1994

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Johan_Jørgen_Holst&oldid=23820087»