Jernbane på Madagaskar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jernbanebro over en av landets tallrike elver
Kart over jernbanenettet i Madagaskar

Jernbanen på Madagaskar er fordelt på flere forskjellige baner. Konsesjonene for jernbanedrift er delt mellom to selskaper. De tre nordlige linjene med utgangspunkt i Madagaskars største havneby og endestasjon i hovedstaden Antananarivo blir drevet av Madarail, mens den sørlige linjen (Réseau Suède) blir drevet av selskapet Fianarantsoa Cote Est (FCE).[1]

De fire linjene har en samlet lengde på 670 km (status pr 2008).[2] Madagaskar bruker en sporvidde på 1 000 mm.

Historie[rediger | rediger kilde]

Mallet-lokomotiv fra C.de F.de Madagaskar

Allerede før 1900 ble det bygd en 350 kilometer lang bane mellom innlandshavnebyen Maevatanana ved den seilbare Ikopaelven som forbinder byen med Mahajanga og hovedstaden Antananarivo. Man innså snart at hovedhavnen i Tamatave måtte ha en forbindelse til hovedstaden. I 1896 startet arbeidene med en jernbanetrasé fra Pangalanakanalen til Ampasimanolotra (tidligere navn: Brickaville). Fra 1901 ble utbyggingen videre fra Brickaville påbegynt. Byggingsmaterialer og jernbanemateriell som skinner ble fraktet til Tamatave med større lasteskip og skipet videre derfra med mindre lasteprammer.

Stasjonsbygningen i Fianarantsoa (2007)

Innvielsen av banen mellom Brickaville og Antananarivo ble feiret 1. oktober 1909. Deretter startet anleggsarbeidene på linjen mellom Brickaville til Tamatave. Denne går nesten utelukkende i nordøstlig retning langs kysten. Total lengde på banestrekningen var 369 kilometer.

I årene fra 1914 til 1923 ble sidebanen fra Moramanga til Alaotrasee med en lengde på 168 kilometer bygd. Denne banen var i første rekke laget for å dekke behovet for transport av sukkerrør. I 1924 fulgte en forlengelse av banen fra Antananarivo til Antisirabe, 158 kilometer, og fra 1926 til 1936 ble banenettet utvidet med ytterligere 163 km på strekningen mellom Manakara og Fianarantsoa.

I tillegg er det bygd en del sidebaner; den lengste på 19 kilometer betjener Chromaabau i Morarano.[3]

Den planlagte forbindelsen mellom Antsirabe og Fianarantsoa og en mulig forlengelse sørover til Tulear og Fort-Daupin blir ikke realisert slik at det forblir to uavhengige jernbanesystemer på øya.

Dagens status[rediger | rediger kilde]

Fra Madagaskar ble uavhengig og frem til 2003 ble driften av det statlige jernbaneselskapet fullstendig forsømt. Av de, til sist, syv gjenværende lokomotivene, var bare ett i kjørbar stand og lønnsutbetalingene til de ansatte lå syv måneder på etterskudd.

I denne situasjonen ble selskapet delt i to og privatisert. Den vesentlig større, nordlige delen gikk til selskapet Madarail. Konsesjonsperioden ble fastsatt til 25 år og omfattet en kreditt på US$6 millioner til anskaffelse av fem fabrikknye lokomotiver. Finansieringen fordeler seg med en halvdel i Verdensbanken og den europeiske investeringsbanken. Utover disse nyanskaffelsene støtter Verdensbanken Madarail med totalt US$50 millioner. Disse midlene brukes dels til fornyelse av linjene og til forsterkning av syv broer. I tillegg er det planlagt renovering av jernbanestasjonen i Andasibe. [2]

Verdens eneste: En av jernbanestrekningene som trafikkeres av FCE krysser rullebanen på en operativ flyplass i plan

Frem til januar 2008 var den sydlige banen gjennom ffem år den eneste som var innrettet på persontrafikk. For jernbaneentusiaster er anlegget spesielt interessant med passering av 67 broer og 48 tunneler på 163 km. Linjen krysser dessuten rullebanen på flyplassen i Manakara i plan. [4][1] Riktignok finnes en liknende løsning i Pakistan, men på den jernbanen drives ikke regulær rutetrafikk.

På en delstrekning i nord som drives av Madarail er det nå også persontrafikk. Den 250 km lange strekningen mellom havnebyen Toamasina og stasjonen på sidebanen til Moramanga har tre ukentlige forbindelse i begge retninger. Underveis betjenes 17 stasjoner og ni holdeplasser i 12 forskjellige kommuner. Reisetiden er mellom 13 og 18 timer og tilbudet har 5 600 passasjerer pr. måned.[5]

Sporvei[rediger | rediger kilde]

Fra desember 2008 er en 5 kilometer lang sportvei satt i drift. Materiellet er stilt til disposisjon av det sveitsiske selskapet Fochbahn.[6][7] Seks BDe-4/4-motorvogner og noen styrevogner blir tilpasset formålet ved å bygge dem om og installere dieselmotorer. Linjen betjener aksen Alarobia-Soarano stasjon-Tanjombato-Ambatofotsy, dvs. i nord-/sørretning tvers gjennom bysentrum. Sporveien bruker skinnegangen som tidligere er benyttet til godstog, og traséen er delvis sammenfallende.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b http://www.tt-forums.net/viewtopic.php?f=49&t=31524
  2. ^ a b Bericht der Worldbank
  3. ^ http://www.priori.ch/d_berichte/default2.htm
  4. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 17. februar 2010. 
  5. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. juni 2008. Besøkt 17. februar 2010.  L'Express de Madagascar
  6. ^ Afrik.com: Un tramway suisse à Antananarivo
  7. ^ Bildergalerie zum Transport der Züge von Zürich nach Tana Arkivert 9. april 2009 hos Wayback Machine.