Jekaterina Furtseva

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jekaterina Aleksejevna Furtseva (russisk: Екатерина Алексеевна Фурцева; født 24. novemberjul./ 7. desember 1910greg. i Vysjnij Volotsjok, død 24. oktober 1974 i Moskva) var trolig den mest innflytelsesrike kvinnen i sovjetisk politikk og den første kvinnen som ble tatt inn i Politbyrået i Sovjetunionen. (Det var bare to kvinner som ble valgt som fullverdige medlemmer av Politbyrået: Jekaterina Furtseva (1957-1961), og Galina Semyonova (1990-1991) mot slutten av perestrojka.)[1]

Frem til 1940-årene arbeidet Furtseva som en vanlig vever i en av Moskvas tekstilfabrikker. Hun hadde vært en liten partiarbeider i Kursk og på Krim, og ble kalt til Moskva og sendt til Instituttet for kjemisk teknologi der hun ble uteksaminert som en kjemiingeniør i 1941.[2] Furtsevas partikarriere begynte under Stalins styre. Etter hvert ble hun aktiv i Komsomol-sakene og klatret til stillingen som sekretær i Moskvas bystyre i 1950. Hun holdt en tale under den 19. kongressen til Sovjetunionens kommunistiske parti[2], den siste partikongressen i Stalin-perioden. Her ble hun valgt som et kandidatmedlem for partiets sentralkomité.

Under Nikita Khrusjtsjov, som sympatiserte med henne, var Furtseva førstesekretæren i Moskva-komitéen til Sovjetunionens kommunistiske parti i perioden 1954-57.

I 1952 angrep Furtseva den ledende filmstjernen Boris Babochkin, som ble berømt etter rollen som Tsjapajev. Denne gangen så Furtseva skuespilleren og ble rasende på grunn av Babochkins satiriske portrett av den sovjetiske kommunistledelsen. Hennes sinne kom til uttrykk i en artikkel i den sovjetiske avisen Pravda. Hun mente at Babochkin måtte sensures. Med dette fremmet hun sin karriere i den sovjetiske eliten. Så valgte Furtseva personlig å gi ordre om at alle filmstudioer og dramaselskaper i Sovjetunionen skulle nekte Babochkin noe arbeid og la han være arbeidsløs.

I 1956 ble hun utnevnt til sekretær i sentralkomitéen og kandidatmedlem for Politbyrået.[3] Året etter ble hun det første kvinnelige medlemmet av Politbyrået. I denne stillingen støttet hun Khrusjtsjov i avstaliniseringen og sikret nedgangen til Vjatsjeslav Molotov, Georgij Malenkov og Lazar Kaganovitsj da de konspirerte for å avsette henne.

På det tidspunktet ble hun forelsket i Nikolaj Firyubin, den sovjetiske ambassadøren i Jugoslavia. Furtseva skandaliserte den sovjetiske eliten med sine helgereiser til utlandet for å komme i kontakt med hennes elsker. Da han giftet seg med henne og steg til stillingen som viseutenriksminister, slo de seg ned i Moskva og deres relasjoner ble litt avkjølt.

I 1960 tok KGB opp hennes telefonsamtale med en venn, hvor hun hadde fordømt Khrusjtsjovs politikk. Denne saken førte til at hun ble kastet ut av Politbyrået. I forbitrelse gjorde hun sitt første forsøk på selvmord ved å kutte sine blodårer. Furtsevas angivelige omvendelse med benådning og løfte sikret henne i 1960 den ærefulle, men maktesløse stillingen som Sovjetunionens kulturminister.[3]

I de følgende 14 årene som blir kalt «Furtsevas tidsperiode» eller «Furstseva-alderen» fikk hun enorm innflytelse på sovjetisk kultur, både undertrykkende og fordelaktig. Ettersom hun ble stadig mer interessert i manipulering av teater og kino, forsøkte mange kjente skuespillere og regissører å sikre hennes vennskap for å fremme sine egne karrierer. I følge hennes mest intime venner (som sangeren Ljudmila Zykina) ble Furtseva også avhengig av alkohol. I 1974 var hun innblandet i ulovlig kommersiell handel, og hun ønsket å holde seg unna den forestående skandalen og vanæren. Som følge av dette mentale presset begikk hun selvmord i Moskva det samme året.[4] Furtseva er gravlagt på Novodevitsjijkirkegården.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Joel C. Moses. The Communist Era and Women: Image and Reality. Russian Women in Politics and Society, Vol. 157. Wilma Rule, Norma Noonan (Editors), s. 31–39. Greenwood Publishing Group, 1996. ISBN 978-0-313-29363-4; s. 33.
  2. ^ a b O, Ekaterina. Time, 12. mars 1956. Besøkt 4. januar 2009.
  3. ^ a b Soviet Official Ekaterina Furtseva Dies. The Washington Post, 26. oktober 1974, s. D8.
  4. ^ Vladimir Shlapentokh og Joshua Woods. Contemporary Russia as a Feudal Society: A New Perspective on the Post-Soviet Era. Palgrave Macmillan, 2007. ISBN 978-0-230-60096-6; s. 59

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]