Jean du Bellay
| Jean du Bellay | |||
|---|---|---|---|
 Portrett av Jean du Bellay, ukjent mester, 1500-tallet | |||
| Født | 1492[1][2][3][4] Souday[5] | ||
| Død | 16. feb. 1560[1][2][3] Roma[6] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest, skribent, katolsk biskop (1524–) | ||
| Embete |
| ||
| Far | Louis du Bellay | ||
| Mor | Marguerite de la Tour-Landry | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Jean du Bellay (født 1492 i slottet Glatigny i Souday i Anjou i Frankrike, død 16. februar 1560 i Roma)[7] var en fransk diplomat og en av den katolske kirkes kardinaler. Han var en yngre bror av general Guillaume du Bellay, og en fetter og beskytter av poeten Joachim du Bellay. Han var biskop av Bayonne ved 1526, medlem av Conseil privé (kongelig råd) til kong Frans I fra 1530, og biskop av Paris fra 1532. Han ble biskop av Ostia og dekanus av Kardinalkollegiet i 1555.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Han var først en prest ved bispedømmet i Le Mans til han ble utnevnt til biskop av Bayonne av kong Frans I, en utnevnelse som ble godkjent av pave Klemens VII den 12. februar 1524.[8][9] Han holdt denne posisjonen inntil han ble overført til Paris erkebispedømme i 1532. Den 2. mars 1533 innvilget pave Klement ham privilegiet å kunne ha flere kirkelige posisjoner samtidig, både være biskop av Paris og av andre bispedømmer. Kong Frans bekreftet denne indultum den 1. oktober 1534.[10] Jean du Bellay ble etterfulgt som biskop av Paris av ingen annen enn sin nevø Eustache den 16. mars 1551 etter at han ble avskjediget av kong Henrik II.[11][12]
Diplomat i England[rediger | rediger kilde]
Han var velegnet for en diplomatisk karrière, og utførte flere misjoner i England (1527–1534). Han var ordinær ambassadør fra november 1527 til februar 1529 da hans eldre bror Guillaume erstattet ham. Da hans bror reiste ble han igjen ambassadør fra 15. mai til januar 1530. Han vendte tilbake på en misjon i august–september 1530, og på nytt som ekstraordinær ambassadør i oktober 1531. Etter å ha vendt tilbake til det franske hoffet ble han straks sendt tilbake til England den 6. november 1531.[13] Han ble på nytt sendt til England som ekstraordinær ambassadør i august og september 1532. Et møte mellom de engelske og franske monarker skjedde i Boulogne den 20. oktober 1532,[14] hvor også biskop du Ballay var tilstede,[15] og umiddelbart deretter ble kardinalene Tournon og de Gramont sendt til Roma for å forhandle med pave Paul III. Du Bellay reiste tilbake til England i november 1533 og ble der til januar 1534.[16] Hans plikt som ambassadør var å forklare enigheten som var inngått mellom Frans I og pave Paul III i løpet av deres forhandlinger i Marseille i oktober og november 1533.[17]
Han ble kreert til kardinal den 21. mai 1535, med Santa Cecilia som tittelkirke. I 1547 fikk han som ny tittelkirke San Pietro in Vincoli.
I løpet av hans tid som ambassadør var du Bellay en viktig fransk kilde til informasjon om betydningfulle figurer i den engelske regjeringen, som kardinal Thomas Wolsey. Han fikk et godt forhold til Henrik VIII som han ofte dro på jakt sammen med. Han kom også i nær kontakt med Anne Boleyn, kongens elskerinne, som han utvekslet gaver med. I henhold til du Bellays biograf Robert Knecht var hans fremste mål å forhindre at den engelske kongen brøt med Roma og pavedømmet, og Henrik VIII ba om du Bellays hjelp i overtale pave Klemens VII for å kunne skille seg fra dronning Katarina av Aragón.[18]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118113437, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6mp6h34, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Open Library, oppført som Jean Du Bellay, Open Library-ID OL1640088A, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ man8rove.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Michaud, J. & L., red. (1811): «Bellay (Jean du)» i: Biographie universelle Tome IV, Paris, s. 94.
- ^ Gulik & Eubel, s. 128.
- ^ Saint-Marthe, Denis de (1716): Gallia christiana I, Paris, s. 1320.
- ^ Gallia christiana VIII (Paris 1744), s. 160.
- ^ Gulik & Eubel, s. 270.
- ^ Fisquet, Honoré Jean P. (1864): La France pontificale ... Paris, Tome premier. Paris: E. Repos. s. 364.
- ^ Bourrilly, Victor-Louis (1905): Guillaume du Bellay, s. 77-84.
- ^ Kardinal de Tournon var tilstede i henhold til den venetiansk ambassadør Giovanni Antonio Venier, sammen med kardinalene Du Prat (den franske kansler ), de Bourbon, de Lorraine og de Gramont; jf. Brown, Rawdon, red. (1871): Calendar of State Papers and Manuscripts IV, s. 362; Bourrilly, Victor-Louis (1905): Guillaume du Bellay, s. 136-139.
- ^ Hamy, Alfred (1898): Entrevue de François Premier Avec Henry VIII, s. 64.
- ^ Catalogue des actes de Francois Ier, IX. Paris: Imprimerie nationale. 1907. s. 17, 23, 24, 25, 26, 27.
- ^ Hamy, Alfred (1898): Entrevue de François Premier Avec Henry VIII, À Boulogne-sur Mer, en 1532: Intervention de la France Dans L'affaire Du Divorce, D'après Un Grand Nombre de Documents Inédits, Paris: L. Gougy. s. cccxciii–ccccvi, no. 115.
- ^ «Jean du Bellay», Spartacus Educational
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bourrilly, Victor-Louis (1905): Guillaume du Bellay: seigneur de Langey, 1491-1543, Paris: Société nouvelle de librairie et d'édition.
- Fisquet, Honoré Jean P. (1864): La France pontificale ... Paris, Tome premier. Paris: E. Repos
- Gulik, Guilelmus van; Konrad Eubel (1923): Hierarchia catholica medii aevi, Schmitz-Kallenberg, L., red. Volume III (editio altera ed.). Münster: sumptibus et typis librariae Regensbergianae.
- Hamy, Alfred (1898): Entrevue de François Premier Avec Henry VIII, À Boulogne-sur-Mer, en 1532: Intervention de la France Dans L'affaire Du Divorce, D'après Un Grand Nombre de Documents Inédits, Paris: Lucien Gougy.
- Michaud, J. & L., red. (1811): «Bellay (Jean du)» i: Biographie universelle Tome IV, Paris.
- Saint-Marthe, Denis de (1716): Gallia christiana I, Paris.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Gian Pietro Carafa |
Dekanus for kardinalkollegiet |
Etterfølger: François de Tournon |