Jean de Lorraine
| Jean de Lorraine | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. apr. 1498[1] Bar-le-Duc[2] | ||
| Død | 18. mai 1550[1] (52 år) Neuvy-sur-Loire[2] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Far | René II | ||
| Mor | Philippa of Guelders[2] | ||
| Søsken | Louis de Lorraine[2] Claude av Guise[2] Francois av Lorraine[2] Antoine, Duke of Lorraine[2] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Jean de Lorraine (født 9. april 1498 i Bar-le-Duc i Frankrike, død 18. mai 1550 i Nogent-le-Roi) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var Lorraines første kardinal, kreert i 1518.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Jean var den tredje sønn[3] av René II av Lorraine (1451–1508) og hans annen hustru Philippa av Geldern (1465–1547), og han var bror til Claude, Anton II av Lorraine og Louis, biskop av Verdun (1508–1522).[4]
Han ble utdannet av huslærere. Han var allerede i barnealder, mellom 1501 og 1505 koadjutor til sin onkel Henri de Lorraine-Vaudémont som var biskop av Metz; det gjaldt å holde bispedømmet på familiens hender.[5] I 1505 etterfulgte ham offisielt i dette embede som syvåring - men det var da ikke snakk omnoen bispevilse, og ikke om noen egentlig ledelsesutøvelse - slike utnevnelser var i visse kretser mest interessante på grunn av de inntekter de medførte. Det var først i 1517 han ble biskop der.
Biskop, kardinal[rediger | rediger kilde]
Han ble kreert til kardinal i mai 1518 av pave Leo X, med Sant'Onofrio al Gianicolo som tittelkirke. Det var hans syvende konsistorium.
Han virket for det meste i Lorraine, der han med tiden ble temmelig rik, på grunn av inntektene som medfulgte de mange bispedømmer som han etterhvert kumulativt ble biskop for: Metz, Toul, Verdun, Thérouanne, Luçon, Valence, Lyon, Reims og Narbonne. «Du er enten Kristus eller kardinalen av Lorraine» skal en romersk tigger ha utbrudt etter at han mottok en stor almisse.
Denne opphopning av såpass mange bispeembeder var helt uvanlig; den skyldes den betydning han fikk ved det franske hoff. Det antas at Jean ble introdusert ved det franske hoff og møtte kong Frans første gang i forbindelse med hans brors Antoine ekteskap med Renée de Bourbon den 26. juni 1515.[6] Han ble en innflytelsesrik statsmann under kongene Frans I og senere Henrik II. Han hadde kong Frans' fulle tillit og ble benyttet av ham til en rekke diplomatiske forhandlinger.
Han ble i 1536 sendt av kong Frans I til keiser Karl V som ambassadør for å megle mellom dem, og kunne ved hjemkomsten advare den franske konge om keiserens krigsplaner. Senere, i 1542, falt han i unåde hos kongen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 137977182, besøkt 14. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g genealogy.euweb.cz, besøkt 20. januar 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ Andre Thevet (1584). Les vrais pourtraits et vies des hommes illustres grecz, latins et payens, recueilliz de leur tableaux (etc.) (fransk). Second tome. Paris: Vefue J. Kervert. s. 355b.
- ^ André Podsiadlo (2004). Les ducs de Lorraine de René Ier à François III (fransk). Paris: Editions Publibook. s. 8. ISBN 978-2-7483-8794-0.
- ^ Martin Meurisse. Histoire des évêques de l'Eglise de Metz. s. 597.
- ^ Michon, pp. 35–36.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bellenger, Yvonne, red. (1997). Le mécénat et l'influence des Guises:. Actes du colloque organisé par le Centre de recherche sur la littérature de la Renaissance de l'Université de Reims. Paris: Honoré Champion. ISBN 978-2-85203-689-5.
- Carroll, Stuart (2011). Martyrs and Murderers: The Guise Family and the Making of Europe. Oxford: OUP Oxford. ISBN 978-0-19-161970-0.
- Collignon, Albert (1910). Le mécénat du Cardinal Jean de Lorraine: 1498-1550. Annales de l'Est, 24e année, fasc. 2. (fransk). Paris: Berger-Levrault.
- Freedman, Richard (1997). «Le Cardinal Jean de Lorraine: Un Prélat de la Renaissance mécène de la musique». Le mécénat et l'influence des Guises:. Actes du colloque organisé par le Centre de recherche sur la littérature de la Renaissance de l'Université de Reims. Paris: 161–173.
- Michon, Cédric (2003). «Les richesses de la faveur à la Renaissance: Jean de Lorraine (1498–1550) et François Ier». Revue d'histoire moderne et contemporaine. 50 (3): 35–36, 39. JSTOR 20530983. Parameteren
|registrering=støttes ikke av malen. (hjelp) - Petruccelli della Gattina, Ferdinando (1864). Histoire diplomatique des conclaves (fransk). Tome II. Paris: A. Lacroix, Verboeckhoven et cie. s. 23–64.
- L. Schmitz-Kallenberg, red. (1923). Hierarchia catholica medii aevi (latin). Volume III (editio altera utg.). Münster: sumptibus et typis librariae Regensbergianae.
- Barbiche, Bernard; de Dainville-Barbiche, Ségolène (1985). «Les légats à latere en France et leurs facultés aux XVIe et XVIIe siècles». Archivum Historiae Pontificiae. 23: 93–165. JSTOR 23564223. Parameteren
|registrering=støttes ikke av malen. (hjelp) - Roudaut, François (1997). «Le cardinal de Lorraine, François de Guise et Joachim du Bellay». Le mécénat et l'influence des Guises:. Actes du colloque organisé par le Centre de recherche sur la littérature de la Renaissance de l'Université de Reims. Paris: 425–442.
- Starkey, David. «Representation through intimacy: A study in the symbolism of monarchy and Court office in early modern England».
- Guy, John Alexander, red. (1997). The Tudor Monarchy. London: Arnold. s. 42–78. ISBN 978-0-340-65219-0. [reprint of a 1977 article]
- Gallia Christiana, in provincias ecclesiasticas distributa (latin). Tomus sextus (6): Narbonensis. Paris: ex Typographia Regia. 1739.
- Gallia christiana: in provincias ecclesiasticas distributa : ... opera et studio Domni Dionysii Sammarthani. De provincia Remensi, ejusque suffraganeis Ambianensi, Silvanectensi et Boloniensi ecclesiis, ubi instrumenta omnium ad calcem colliguntur. T. 10 (latin). Tomus decimus (10). Paris: ex Typographia regia. 1751.
- Gallia christiana, in provincias ecclesiasticas distributa (latin). Tomus undecimus (11): Rouen. Paris: excudebat Johannes- Baptista Coignard, regis & Academiae Gallicae Architypographus. 1759.