Jean Victor de Constant Rebecque

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jean Victor de Constant Rebecque
Jean-Victor de Constant-Rebecque IMG 3222.JPG
Født 22. september 1773
Genève
Død 12. juni 1850 (76 år)
Żarów
Yrke Militærperson
Nasjonalitet Nederland
Utmerkelser Kommandør av Æreslegionen, Commandeur of the Royal and Military Order of Saint Louis, Commander of the Military Order of William
Militær grad general

Jean Victor de Constant Rebecque (født 22. september 1773 i Genève, død 12. juni 1850 i Schönfeld (Schlesien) var en sveitsisk offiser i nederlandsk tjeneste under revolusjonskrigene, napoleonskrigene og slaget ved Waterloo. Han avsluttet sin militære karrière som generalløytnant.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Rebecque var sønn av François Marie Samuël de Constant d'Hermenches, seigneur d'Hermenches (1729-1800) og hans andre ektefelle, Louise Cathérine Gallatin (1736-1814). Hans far var, som farfaren Samuel Constant de Rebecque (1676-1782), sveitsisk offiser i tjeneste for De forente Nederlandene. En av hans nevøer (ikke bror som det noen ganger feilaktig har blitt hevdet) var Benjamin Constant. Jean Victor de Constant Rebecque giftet seg med Isabella Catharina Anna Jacoba baronesse van Lynden (1768-1836) i Braunschweig den 29. april 1798.

Tidlig karrière[rediger | rediger kilde]

Rebecque begynte sin tjeneste i Frankrike som fenrik (fransk: sous-lieutenant i et regiment sveitsiske gardister i 1788. Samme året begynte han å skrive en dagbok som han trofast bidro til resten av livet og etterlot derved nyttig kildemateriale for historikere. Den 10. august 1792 ble mesteparten av hans regiment massakrert av franske revolusjonære ved palasset Tuileriene, men han unnslapp.[1] Han vendte tilbake til Sveits hvor han var i militær tjeneste inntil han (som flere av hans forfedre) begynte i tjeneste for De forente Nederlandene i 1793 i prins Frederiks regiment (en yngre sønn av stattholder Vilhelm V av Oranien). Etter De forente Nederlandenes oppløsning, og opprettelsen av lydriket Den bataviske republikk i 1795 gikk han først i britisk tjeneste og fra 1798 i tjeneste for Preussen. Under tjenesten for Preussen underviste han den fremtidige kong Vilhelm II av Nederland i militær kunnskap og bisto han i eksamener som prøyssisk offiser. Da Vilhelm begynte sine studier ved University of Oxford fulgte Rebecque med den unge prinsen og fikk selv et doktorat honoris causa (æresdoktorat) fra Oxford i 1811.[2]

Vilhelm ble deretter utnevnt til aide-de-camp til general (etterhvert feltmarskalk) Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) i hans felttog på Den iberiske halvøy under den spanske selvstendighetskrigen og Rebecque begynte igjen i britisk tjeneste den 12. mai 1811 med grad av major. Han deltok i de slag som Wellington (og prins Vilhelm) utkjempet der og utmerket seg i slaget ved Vitoria.[2]

Da Vilhelm og hans far, Vilhelm I av Nederland, vendte tilbake til Nederland i november 1813 ble Rebecque utnevnt til oberstløytnant i Orange-Nassau Legion. Etter det ble han rask forfremmet, oberst og aide-de-camp for kronprinsen den 31. desember 1813. Den 15. januar 1814 ble han utnevnt til generalkvartermester. Han deltok i beleiringen av Bergen op Zoom våren 1814 og ble forfremmet til generalmajor den 30. november 1814.[2]

Rebecque hadde en sentral posisjon i organiseringen av forsvaret til Det forente kongeriket Nederlandene i 1813-1815. Den 11. april 1814 ble han utnevnt til stabssjef for den nye nederlandske mobile arméen som ble dannet for å beleire de franske styrkene som fremdeles kontrollerte Antwerpen. I juli 1814 ble han utnevnt til medlem av og gjorde en viktig innsats i en kommisjon som fikk i oppgave å etablere en felles nederlandsk-belgisk armé. Han bisto deretter prins Fredrik av Nederland i å etablere hovedkvarter for den nederlandske mobile arméen, som kom til å spille en viktig rolle ved koalisjonens felttog under de hundre dagene.[2]

Sannsynligvis fordi mange nederlandske offiserer (som generalene David Hendrik Chassé og Albert Dominicus Trip van Zoudtlandt) hadde tjenestegjort i den franske Grande Armée ble den nye nederlandske arméen organisert som den franske. Generalstaben benyttet marskalk Louis-Alexandre Berthiers kjente état-major-général som modell og ikke det britiske systemet. Da Rebecque hadde lang tjeneste som stabsoffiser i Wellingtons armé, var han godt kjent med britiske prosedyrer og kjente de ledende britiske offiserene.

Slagene ved Quatre Bras og Waterloo[rediger | rediger kilde]

Kartskisse over felttoget som endte med slaget ved Waterloo. De franske styrkene (blått) har posisjonert seg midt mellom koalisjonsstyrkene, britisk-alliert til venstre (rødt) og prøyssisk til høyre (svart). Heltrukken pil er fremrykking, skravert er retrett.

Etter Napoléon Bonapartes flukt fra Elba og gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 ble han erklært fredløs av stormaktene samlet ved Wienerkongressen. Det forente kongeriket Nederlandene deltok i koalisjonen mot Napoléon og prinsen av Oranien (kronprinsen) ble utnevnt til øverstkommanderende for den nederlandske mobile arméen. Samtidig ble Wellington utnevnt til feltmarskalk i den nederlandske arméen og fikk kommando over hele den anglo-allierte styrken som ble samlet i den belgiske delen av Det forente kongeriket Nederlandene.

I tillegg til den britisk-allierte arméen besto koalisjonsstyrkene også av en prøyssisk armé under feltmarskalk Gebhard Leberecht von Blücher. De to styrkene forsøkte å beskytte hele det som i dag er Belgia mot angrep fra Frankrike, med den prøyssiske styrken i sørøst og den britisk-allierte i nordvest. Napoléons strategi var å forflytte sine tropper raskt og slå hver av de to styrkene for seg, da hans armé var større enn hver av de to andre. Terrenget i det sørøstlige Belgia åpnet bare for noen få mulige invasjonsruter, i tillegg var det få veier.

Underveis til Paris i 1814 hadde Wellington reist gjennom området sør av Waterloo og var derfor klar over mulighetene det gav dersom Brussel måtte forsvares mot en invasjon fra sør. Viktige veier i området var den fra Charleroi nordover til Brussel og den fra Nivelles østover mot Namur, krysset hvor de to møttes het Quatre Bras. Veien fra Charleroi var naturlig invasjonsrute og veien mellom Nivelles og Namur var viktig for kommunikasjon mellom de to koalisjonsstyrkene. Veikrysset ved Quatre Bras hadde derfor strategisk betydning og Rebecque som stabssjef i den nederlandske arméen beordret den 6. mai general Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky med kommando over 2. nederlandske divisjon å sikre kontrollen over det.[2]

Napoléons angrep mot den belgiske delen av Nederland kom overraskende på koalisjonen. En viktig grunn for overraskelsen var at Napoléon var erklært fredløs, koalisjonen hadde ikke erklært krig mot Frankrike og sendte derfor ikke kavaleri over grensen for å rekognosere. Da Napoléon begynte sin raske offensiv ble det derfor ikke oppdaget av koalisjonsstyrkene før det nesten var for sent. Napoléons styrker var allerede i Charleroi før koalisjonen ble klar over den franske offensiven og da nyheten nådde Wellington var han bekymret for at det bare var en skinnmanøver og at hovedstyrken ville rykke frem gjennom Mons. På grunn av trusselen om å bli avskjært fra rømningsvei mot kysten bestemte Wellington på kvelden den 15. juni 1815 at hans styrke skulle konsentreres ved Nivelles.

Den 2. brigaden av 2. nederlandske divisjon under generalmajor Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach var ved Quatre Bras og da Sachsen-Weimar-Eisenach var klar over det franske angrepet varslet han divisjonskommandanten, general De Perponcher. Han satte den andre brigaden i divisjonen (da ved Nivelles) i beredskap og sendte en stabsoffiser til det nederlandske hovedkvarteret ved Braine-le-Comte.[3] Ved hovedkvarteret bestemte Rebecque, i samråd med De Perponcher seg for å ignorere Wellingtons ordre og beordret i stedet den 1. brigaden under generalmajor Willem Frederik van Bylandt til å forsterke Quatre Bras. Rebecque rapporterte umiddelbart sin avgjørelse til prinsen av Oranien i Brussel, som informerte Wellington under det berømte ballet til hertuginnen av Richmond.[4] En mindre sikker offiser ville muligens sendt et forslag til Wellington og i mellomtiden avventet. Wellington var kjent for å se strengt på at hans ordre ikke ble utført, for ikke å nevne reversert,[5] noe Rebecque må ha kjent vel til, som en av Wellingtons tidligere stabsoffiserer.

Rebecques ordre om å forsvare Quatre Bras var viktig for felttogets videre utvikling. Om veikrysset hadde blitt forlatt kunne de franske styrkene rykket raskt frem og Brussel kunne vært truet.[6] Med de underlegne nederlandske styrkene på plass ble marskalk Neys styrker hindret inntil andre enheter fra koalisjonen kunne forsterke de og de franske styrkene ble slått tilbake, hvorpå de foretok en strategisk retrett til området sør for Waterloo. Rebecque deltok også i slaget ved Waterloo og i tillegg til stabsarbeid bidro han til å få militsbataljonene fra Bijlandts brigade tilbake i kamp etter de hadde trukket seg tilbake. For innsatsen ble Rebecque den 8. juli 1815 utnevnt til kommandørridder av Den militære Wilhelmsordenen.

Den belgiske revolusjonen og tidagers felttoget[rediger | rediger kilde]

Prinsen av Oranien blir truet av folkemengden i Brussel, Rebecque var blant hans følge ved hendelsen

Etter den nederlandske mobile arméen vendte hjem i 1816 etter felttoget i Frankrike ble Rebecque utnevnt til sjef for den nederlandske generalstaben (en stilling han hadde inntil han pensjonerte seg). Han organiserte hæren og vernepliktsystemet i nært samarbeid med prins Fredrik.[7] I 1816 ble han forfremmet til generalløytnant. I 1826 ble han utnevnt til lærer (fransk: gouverneur) til de unge sønnene til prinsen av Oranien, som han hadde vært lærer for fra 1805.[8] Da kong Vilhelm i 1830 ble anmodet om å megle i konflikten over grensene mellom den amerikanske delstaten Maine og New Brunswick i Canada (the Northeastern Boundary Dispute, en sak som ble endelig avgjort med the Webster-Ashburton Treaty i 1842).[9]) Rebecque ledet kommisjonen som la frem meglingsforslaget.[10]

I august 1830 begynte Den belgiske revolusjonen, hvor Rebecque hadde en kontroversiell rolle. Han fulgte prinsen av Oranien til et møte den 1. september 1830 med opprørerne i Brussel, hvor resultatet var negativt og prinsen og hans følge nær ble lynsjet. Rebecque (som var den politiske motsatsen til sin liberale nevø Benjamin Constant, sannsynligvis grunnet hans traumatiske erfaring fra Tuileries i 1792) foreslå bruk av militærmakt etter det mislykkede møtet med opprørerne. Han ble kreditert for (eller klandret) planen for å angripe Brussel den 21. september, et angrep som endte katastrofalt og med store tap. Rebecque ble selv såret i gatekampene. Den nederlandske arméen trakk seg tilbake til Antwerpen hvor den neste katastrofen, general David Hendrik Chassés bombardement av byen fant sted.[11]

Året etter var Rebecque med og organiserte det såkalte tidagersfelttoget. Det nederlandske forsøket på å vinne tapte områder i Belgia var militært sett glimrende, men politisk var det en katastrofe. Den uerfarne belgiske arméen var lett å slå, men det virker lite sannsynlig at nederlenderne ville akseptere undertrykking av en slik art som russerne brukte for å knuse det polske opprøret i 1830-1831. Som historikeren White vurderer offensiven kan det virkelige målet ha vært å styrke den nederlandske forhandlingsposisjonen, noe den militære suksessen utvilsomt gjorde. En gjenforening av de to land, som kong Vilhelm synes å ha håpet på, var aldri en reell mulighet.[12]

Rebecque trakk seg tilbake fra tjenesten i 1837. Den 25. august 1846 ble han utnevnt til baron av sin protégé, nå kong Vilhelm II av Nederland. Han trakk seg tilbake til sine eiendommer i Schlesienen og døde der i 1850, nesten 77 år gammel.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tornare, s. 511
  2. ^ a b c d e Tornare, s. 512
  3. ^ Hamilton-Williams, D. (1993) Waterloo. New Perspectives. The Great Battle Reappraised, John Wiley & Sons, ISBN 0-471-05225-6, p. 177
  4. ^ Hamilton-Williams, op. cit., s. 177; se også De Bas og T'Serclaes, s. 395-411 [1]
  5. ^ General Karl Freiherr von Müffling, den prøyssiske liaisonoffiseren ved Wellingtons hovedkvarter nevner en anekdote hvor to kommandanter for kavaleribrigader under slaget ved Waterloo, generalmajorene Hussey Vivian og John Ormsby Vandeleur, var så redd for å gå mot Wellingtons ordre om å ikke flytte seg at de nektet å hjelpe William Ponsonbys kavalerister da de ble meiet ned under slaget; Müffling, K.F. von (1853) Passages from My Life: Together with Memoirs of the Campaign of 1813 and 1814, s. 245
  6. ^ For en vurdering av betydningen avgjørelsen Rebecque og Perponcher tok før slaget ved Quatre Bras, se: De Bas and 'tSerclaes, s. 440-444
  7. ^ White, s. 133
  8. ^ Nationaal Archief, op. cit.
  9. ^ Hyde, C.H. (1922) International Law Chiefly as Interpreted and Applied by the United States, s. 116-117
  10. ^ Nationaal Archief, op. cit.
  11. ^ White, s. 221ff, 337-359
  12. ^ White, s. 324-325
  13. ^ Nationaal Archief, op. cit.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bas, F. de, T'Serclaes de Wommerson, J.A.J.A.R.L.G de, (1908-1909) La campagne de 1815 aux Pays-Bas d'après les rapports officiels néerlandais, Tome 1 Quatre Bras; Tome 2 Waterloo
  • Tornare, A.-J. (2003) Les Vaudois de Napoléon: des Pyramides à Waterloo 1798-1815, Editions Cabedita, ISBN 2-88295-381-X, 9782882953810, s. 511–512
  • White, C. (1835) The Belgic revolution of 1830

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]