Jean-Pierre Melville

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jean-Pierre Melville
FødtJean-Pierre Grumbach
20. okt. 1917[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
9. arrondissement[4]
Død2. aug. 1973[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (55 år)
13. arrondissement[4]
BeskjeftigelseSkuespiller, filmregissør, manusforfatter, filmprodusent, regissør Rediger på Wikidata
Utdannet vedLycée Michelet, Vanves
SøskenJacques Grumbach
NasjonalitetFrankrike
GravlagtCimetière de Pantin
UtmerkelserRidder av Æreslegionen[6]

Jean-Pierre Melville (født Grumbach; 20. oktober 1917 i Paris, død 2. august 1973 samme sted) var en fransk filmregissør. Melville er blant annet kjent for gangsterfilmen Le Cercle Rouge (1970 - Den røde sirkel), som har inspirert instruktører som Quentin Tarantino, John Woo og Jim Jarmusch.[7]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jean-Pierre Grumbachs foreldre, Berthe og Jules Grumbach, var av jødisk avstamming.[trenger referanse] De kom fra Alsace.

Da andre verdenskrig brøt ut hadde Grumbach akkurat fullført førstegangstjenesten, og deltok i den franske armeen under den tyske invasjonen av Frankrike. Ved evakueringen fra Dunkerque, under slaget om Dunkerque i 1940, fulgte han med allierte styrker over til Storbritannia.

Etter den franske kapitulasjonen gikk han inn i den franske motstandsbevegelsen. Dekknavnet hans, «Mellville», var ment som en hyllest til den amerikanske forfatteren Herman Melville, og han beholdt det som kunstnernavn etter krigens slutt.[8] Motstandsbevegelsen og franskmennenes forhold til de tyske okkupantene skildret han i filmer som L'Armée des ombres (1969) og Le Silence de la mer (1949).

Filmkarriere[rediger | rediger kilde]

Melville var allerede fra ung alder influert av amerikansk film fra 1930- og 1940-årene.[trenger referanse] I sin tur påvirket han selv en hel generasjon europeiske, asiatiske og amerikanske filmskapere.[trenger referanse] Han var en del av den nye franske bølgen og kan sies å ha gjenoppfunnet film noir, som han utvidet med et unikt grep om tid og stillhet.[trenger referanse] Melville var en unik historieforteller som tok mål av seg til å være et tidsvitne, han skapte et univers av menn, vennskap, lojalitet og svik, der kjærlighet og kvinner hadde problemer med å få fotfeste.[trenger referanse]

Melville døde av slag i 1973 under et måltid med forfatteren Philippe Labro på Hôtel PLM Saint-Jacques’ restaurant i Paris. Han var 55 år gammel. Melville skrev da på sin neste film, Contre-enquête, en spionthriller for produsenten Jacques-Éric Strauss med Yves Montand i hovedrollen. Melville hadde kommet hele 200 scener inn i filmen.

Dokumentarfilmen Sous le nom de Melville (2008), regissert av Olivier Bohler, viser ved hjelp av intervjuer, arkivmateriale og filmklipp hvordan Melvilles filmer både tematisk og estetisk er påvirket av erfaringene under krigen.[9]

Filmografi som regissør[rediger | rediger kilde]

Spillefilm[rediger | rediger kilde]

Kortfilm[rediger | rediger kilde]

  • 1945: Vingt-quatre heures de la vie d'un clown

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jean-Pierre-Melville, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c fichier des personnes décédées, deces.matchid.io[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000013693, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Léonore database[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Le Cercle Rouge (1970)». information.dk. 31. juli 2009. Besøkt 15. august 2016. 
  8. ^ Jean-Pierre Melville Foundation, jeanpierremelvillefoundation.com
  9. ^ Code Name: Melville (2008), imdb.com
  10. ^ The Silence of the Sea (Le Silence de la Mer) (1949), rottentomatoes.com
  11. ^ Le Silence de la Mer (1949), imdb.com

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eric Breitbart: Call Me Melville, New England Review 2006. 27:3. s. 174–183

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]