Jean-François Marmontel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jean-François Marmontel
Jean-François Marmontel.jpg
Født11. juli 1723
Bort-les-Orgues
Død31. desember 1799 (76 år)
Saint-Aubin-sur-Gaillon
Gravlagt Saint-Aubin-sur-Gaillon
Far Martin Marmontel
Mor Marianne Gourdes
Søsken
6 oppføringer
Jean Marmontel, Antoine Marmontel, Anne Marmontel, Marie-Jeanne Marmontel, Antoinette Marmontel, Jeanne Marmontel
Beskjeftigelse
11 oppføringer
Filosof, politiker, journalist, lyriker, historiker, dramatiker, librettist, skribent, litteraturkritiker, Encyclopédistes, romanforfatter
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Medlem av Académie française (1763–), Académie des sciences, belles-lettres et arts de Rouen

Jean-François Marmontel (født 11. juli 1723 i Bort-les-Orgues i Corrèze i Frankrike, død 31. desember 1799 i Saint-Aubin-sur-Gaillon) var en fransk historiker, encyklopedist og forfatter.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jean-François Marmontel ble født av fattige foreldre. Faren var skreddermesteren (maître tailleur d'habits) Martin Marmontel (født 1690) og moren var hans hustru Marianne Gourdes (født 1700).[1] Han hadde to yngre brødre, Jean (født 1731) og Antoine François Marmontel (født 1735) og de fire søstrene Anne (født 1727), Marie-Jeanne (født 1728), Antoinette (født 1730) og Jeanne (født 1739).[2][3]

Etter å ha lest hos en av jesuitterordenens skoler i Mauriac i Cantal, mottok han som 16-åring tonsur, og underviste han som lærer i filosofi på deres skole i Clermont og ved cisterciensernes seminar i Toulouse.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Etter Voltaires råd reiste han i 1745 til Paris for å prøve lykken som forfatter. Mellom 1748 og 1753 skrev han en lang rwkke tragedier (Denys le Tyran (1748); Aristomene (1749); Cleopâtre (1750); Heraclides (1752); Egyptus (1753)), som imidlertid kun oppnådde moderat suksess på scenen, men som sikret ham opptagelse i Paris' fasjonable litterære kretser.

Marmontel bodde for en tid under Mme Geoffrins tak, og var med på hjennes berømte aftensmåltider for kunsnere; han var velkommen i dhjemmene til de fleste av dem, ikke minst hos den krets som senere ble kjent som encyklopedistene.[4] Han skrev en del artikler til Denis Diderots Encyclopédie som viste stor kritisk innsikt - de omhandlet ikke minst de personligheter han hadde blitt kjent med. Artiklene blev samlet og utgitt i et selvstendig verk med tittelen Eléments de Littérature, som stadig regnes for en klassiker i fransk litteratur. Han skrev også atskillige humoristiske operaer, av hvilke de to beste er Sylvain (1770) og Zémire et Azore (1771).

I kontroversen mellom Christoph Willibald Gluck og Niccolò Piccinni var han en ivrig forkjemper for Piccinni, med hvem han samarbeidet om verkene Didon (1783) og Penelope (1785).

Han ble redusert til armod av den franske revolusjon, og trakk seg under Terrorveldet tilbake til Evreux, og kort etter til et lite hus i Abloville (næar Saint-Aubin-sur-Gaillon) i departementet Eure. Der skrev han Mémoires d'un père pour servir à l'instruction de ses enfants (4 bind, utgitt 1804), om sitt liv, med et pittoreskt overblikk over to viktige kongelige herredømmers litterære historie, et omfattende portrettgalleri som strakk seg fra den erværdige Jean Baptiste Massillon, som han hadde truffet et halvt århundre tidligere i Clermont, og frem til Honoré Mirabeau. Boken var tenkt av korfatteren for sine barns senere formasjon. Den gir et utsøkt innblikk i hans egen barndom i Limousin; dent verdi for litteraturhistorikere er stor.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Dramaer
  • Denys le tyran, tragedie 1748
  • Aristomène, tragedie 1749
  • Cléopâtre, tragedie 1750
  • La Guirlande, acte de ballet, 1751, musikk av Jean-Philippe Rameau
  • Acanthe et Céphise, heroiske pastorale i tre akter, 1751, musikk av Jean-Philippe Rameau
  • Les Héraclides, tragedie 1752
  • Égyptus, tragedie 1753
  • Lysis et Délie, heroisk pastorale i en akt, 1753, musikk av Jean-Philippe Rameau
  • Les Sybarites, ballett 1753, musikk av Jean-Philippe Rameau
  • Hercule mourant, opera 1761
  • Annette et Lubin (1762)
  • La Bergère des Alpes (1766)
  • Le Huron, opéra comique 1768, musikk av André Grétry
  • Lucile, opéra comique 1769, musikk av André Grétry
  • Sylvain, opéra comique 1770, musikk av André Grétry
  • L’Amie de la maison, opéra comique 1771, musikk av André Grétry
  • Zémire et Azor, opéra comique 1771, musikk av André Grétry
  • Céphale et Procris, 1773
  • La Fausse magie, opéra comique 1775, musikk av André Grétry
  • Didon, opéra, 1783, musikk av Niccolò Vito Piccinni
  • La Fausse Pénélope, opéra comique 1785, musikk av Niccolò Vito Piccinni
  • Démophon, 1788
Poesi
  • Polymnie, satire i elleve sanger
  • L’établissement de l’École militaire, 1751
  • Vers sur la convalescence du Dauphin, 1752
  • La naissance du duc d’Aquitaine, 1753
  • Épître aux poètes, 1760
  • La Neuvaine de Cythère, 1820 en tøylesløst dikt
Essays
  • Poétique française, 1763
  • Essai sur les révolutions de la musique en France, 1777
  • De l’Autorité de l’usage sur la langue, 1785
  • Éléments de littérature, 1787
  • Mémoire sur la régence du duc d’Orléans, 1788
  • Apologie de l’Académie française, 1792
  • Mémoires d'un père pour servir à l'instruction de ses enfants, 1805

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Genealogie der Familie
  2. ^ Jean-François Marmontel: Mémoires. Mercure de France, 1999, Einführung und Vorwort von Jean-Pierre Guicciardi und Thierriat, S. 754.
  3. ^ Jean-François Marmontel, Correspondance, tome I, 1974 online.
  4. ^ Frank A. Kafker: Recherches sur Diderot et sur l'Encyclopédie. Année (1990) Volume 8 Numéro 8 p. 102