Jean-Antoine Nollet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jean-Antoine Nollet
Jean-Antoine Nollet.jpg
Født19. des. 1700[1]Rediger på Wikidata
PimprezRediger på Wikidata
Død24. apr. 1770[2][3][4]Rediger på Wikidata (69 år)
ParisRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Prest og professor i fysikk
Embete AbbedRediger på Wikidata
Utdannet ved Collège de BeauvaisRediger på Wikidata
Nasjonalitet Fransk
Medlem av Royal Society, Det franske vitenskapsakademiet (1739–)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Fellow of the Royal SocietyRediger på Wikidata
InstitusjonerDet franske vitenskapsakademiet og Royal Society
ForskningElektrisitet

Jean-Antoine Nollet (født 19. november 1700, død 25. april 1770) var en fransk prest og fysiker. Som prest var han også kjent som Abbe Nollet. Han bidro til å spre interesse for fysikk i Frankrike ved demonstrasjoner. Nollet hadde en forutanelse av at Sankt Elms ild og lyn begge hadde en forbindelse til elektrisitet. Han utførte flere eksperimenter rundt blant annet statisk elektrisitet.

Familie og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nollet var sønn av en bønde i Compiègne-området. Han var elev ved Collège de Beauvais, og for å finansiere sine studier i teologi i Paris var han kontorist på Hotel de Ville. I denne tiden lyktes han i å bygge et lite laboratorium. Han møtte blantandre Alexis Claude Clairaut, en ung matematiker som fra tidlig av var erklært som vidunderbarn, samt Charles Marie de La Condamine, Julien Le Roy, Jean-Philippe Rameau, og Bernard Le Bouyer de Fontenelle.

Vitenskapelig arbeid[rediger | rediger kilde]

Fra 1730 til 1732 arbeidet han med utforskning av elektrisitet sammen med Charles du Fay. Dufay foreslo at Nollet skulle følge med ham til England. Hvilke Nollet også gjorde, hvor han fikk muligheten til å tilegne seg mer kunnskap om metoder og prosesser for eksperimentell vitenskap.

I London møtte han John Theophilus Desaguliers, sønn av en pastor som emigrerte fra La Rochelle, og som hadde bistått Isaac Newton ved de berømte eksperimentene for lys og farger i Royal Society. Nollet demonterte maskiner og sammen drives de av nysgjerrigheten. Desaguliers hadde allerede hatt en lang praksis i den nye vitenskapen. Nollet nøt godt av det og ble verdsatt i London.

Nollet var spesielt interessert i den nye vitenskapen om elektrisitet, som han utforsket sammen med Dufay og René Antoine Ferchault de Réaumur. Han ble opptatt i Royal Society i London i 1734. Senere ble han den første professor i eksperimentell fysikk ved Universitetet i Paris. Han er kjent for å ha gitt navn til Leidnerflasken etter at den ble oppfunnet av Petrus van Musschenbroek.

I 1746 samlet han rundt to hundre munker i en sirkel på om lag 1,6 km i omkrets. Hver av dem hold en ståltråd i hendene mellom seg. Deretter koblet han til en leidnerflaske gjennom denne menneskelige kjeden. Han observert at i det samme den ble utladet reagerte hver person samtidig på det elektrisk støtet de fikk, dermed kunne han konkludere med at hastigheten til elektrisitet som vandrer gjennom en elektrisk krets er svært høy.[5]. Senere i 1748 oppdaget han fenomenet osmose i naturlige membraner.

I 1750 observerte Nollet at vann som strømmer fra en beholder vil aerosoliseres (danne ørsmå dråper) dersom den blir elektrifisert og plasseres i nærheten av elektrisk jordpotensial. Han observerte også at «en person, elektrifisert ved tilkobling til en spenningskilde, ikke ville blø normalt hvis han skar seg, men blodet vil spraye ut fra såret.»[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ oppført som Jean-Antoine Nollet, www.academie-sciences.fr[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Jean-Antoine Nollet, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id nollet-jean-antoine[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Jean-Antoine Nollet, SNAC Ark-ID w67m0wng, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gundersen, P. Erik (oktober 1998). The Handy Physics Answer Book. Visible Ink Press. s. 233. ISBN 978-1578590582. 
  6. ^ Grimm, Ronald L. (2006). «2». Fundamental Studies of the Mechanisms and Applications of Field-Induced Droplet Ionization Mass Spectrometry and Electrospray Mass Spectrometry (PDF) (thesis). Caltech Library. Besøkt 17. mai 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]