Jane Ellen Harrison

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jane Ellen Harrison
Blyantportrett 1925 av Hope Mirrlees
Født9. september 1850
Cottingham, Yorkshire
Død15. april 1928 (77 år)
Bloomsbury, England
BeskjeftigelseForfatter, Klassisk forsker, antropolog, lingvist, mytograf
Utdannet vedCheltenham Ladies' College[1][2]
Newnham College[1][2]
NasjonalitetStorbritannias flagg Storbritannia
Englands flagg England
SpråkEngelsk
PeriodeViktoriatiden
DebutThe Odyssey in Art and Literature (1882)
Jane Ellen Harrison på Commons

Jane Ellen Harrison (født 9. september 1850 i Cottingham i England, død 15. april 1928 i Bloomsbury) var en britisk klassisk forsker, lingvist og feminist. Hun var en av grunnleggerne, sammen med Karl Kerenyi og Walter Burkert, av moderne forskning på gresk mytologi. Hun benyttet arkeologiske oppdagelser fra 1800-tallet på tolkningen av gresk religion på måter som siden har blitt standard metode. Den britiske klassiske forskeren Mary Beard, som skrev Harrisons biografi, har betegnet henne som «på en måte... [Storbritannias] første kvinnelige profesjonelle karriereakademiker.»[3] Ellen Wordsworth Crofts, den senere andre hustru av sir Francis Darwin, var Jane Harrisons beste venninne fra hennes studentdager ved Newham, og i løpet av perioden fra 1898 til dennes tidlige død i 1903.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Harrison var født i Cottingham i Yorkshire den 9. september 1850. Hennes mor døde kort tid etter at hun ble født og ble oppfostret av en rekke guvernanter. Disse lærte henne å snakke tysk, latin, gresk og hebraisk, og senere greide hun å utvide sine kunnskap i språk til omfatte rundt 16 språk, inkludert russisk. Harrison tilbrakte det meste av sitt profesjonelle liv ved Newnham, en progressiv og nylig etablert fakultet for kvinner ved Universitetet i Cambridge. Ved Newnham var en av hennes studenter Eugenie Sellers, en forfatter og poet, og som hun bodde sammen med i England og senere i Paris, og som hun kanskje også hadde et forhold til på slutten av 1880-tallet.

Mellom 1880 og 1897 studerte Harrison gresk kunst og arkeologi ved British Museum under sir Charles Newton. Hun understøttet seg selv ved forelesninger på museet og i skoler (hovedsakelig private gutteskoler). Hennes forelesninger var meget populære og rundt 1600 mennesker i Glasgow fulgte hennes forelesning om athenske gravsteiner. Hun reiste til Italia og Tyskland hvor hun møtte Wilhelm Klein, en forsker og arkeolog fra Praha, og som igjen introduserte henne til Wilhelm Dörpfeld som inviterte henne til å delta i hans arkeologiske reiser i Hellas.

Hennes tidlige bok The Odyssey in Art and Literature ble utgitt i 1882. Hun møtte den skotske kunstneren og forskeren Dugald S. MacColl som etter sigende fridde til henne, men hun avslo. Harrison havnet deretter i en dyp depresjon og begynte å studere de mer primitive områdene i gresk kunst i et forsøk på lege seg selv. I 1888 begynte Harrison å skrive i et tidsskrift som Oscar Wilde redigerte, Woman's World, i en artikkelserie kalt «The Pictures of Sappho».

Harrison endte også opp med å oversette Mythologie figurée de la Grèce (1883) av Maxime Collignon foruten også å gi personlige kommentarer til utvalgte avsnitt av Margaret Verralls Pausanias, Mythology & Monuments of Ancient Athens det samme året. Disse to betydelige verkene førte til at Harrison ble belønnet med tittel som æresdoktor av Universitetet i Aberdeen (1895) og av Universitetet i Durham (1897). Harrison var antatt å skulle gifte seg med forskeren R.A. Neil, men det ble umulig da han døde i 1901. Hun ble deretter en sentral figur i en gruppe kalt for «ritualistene» ved Cambridge, og i 1903 utkom hennes bok Prolegomena on the Study of Greek Religion. Hun ble også en nær venn av Francis MacDonald Cornford (1874-1943), og da han giftet seg i 1909 ble hun meget oppskaket.

Den første verdenskrig markerte et dypt brudd i Harrisons liv. Hun besøkte aldri Italia eller Hellas på nytt etter krigen; hun skrev hovedsakelig revisjoner eller oversikter av tidligere utgivelser, og pasifistiske holdninger isolerte henne. Hun skaffet seg et nytt vennskap med forfatteren Hope Mirlees som hun refererte til som sin «åndelige datter». Harrison trakk seg tilbake fra Newnham i 1922 og flyttet til Paris for å bo sammen med Mirrlees. Både hun og Mirrlees flyttet tilbake til London i 1925 hvor hun ble i stand til å utgi sine memoarer via Leonard og Virginia Woolfs forlag, The Hogarth Press. Hennes helse hadde gått tilbake i tiden i London. Hun døde tre år senere i sitt hjem i Bloomsbury, et område i London, og er gravlagt i St Marylebones gravlund, East Finchley.[4] Harrison var en ateist.[5][6]

Suffragist[rediger | rediger kilde]

Harrison var, i det minste ideologisk, en moderat suffragist i den tidlige kvinnesaksbevegelsen. Heller enn å støtte kvinners rett til stemmerett ved protester, benyttet Harrison sin kunnskap i antropologi til å forsvare kvinners rett til å stemme ved demokratiske valg på like linje med menn. I svar på en kritiker av stemmerettsbevegelsen, fremmet Harrison denne moderate ideologien:

«Kvinnebevegelsen er ikke et forsøk på tilskrive seg mannens forrett til mannlighet; det er ikke en gang et forsøk på forfekte og framheve kvinners forrett av kvinnelighet; det er ganske enkelt kravet at i livet til kvinner, som i livet til menn, plass og frihet skal bli funnet for noe som er større enn både mannlighet eller kvinnelighet – for menneskelighet.»[7]

Til dette var Harrisons motto tatt fra romeren Terentius; homo sum; humani nihil mihi alienum est. Det vil si, «Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed».

Den amerikanske humanistiske forskeren Camille Paglia[8] har ofte skrevet om Harrisons innflytelse på hennes eget arbeid og tenkning. Paglia har argumentert at Harrisons karriere har blitt oversett av den andre bølge av feminisme som motsatte seg Harrisons funn, og som ironisk nok søkte å utslette karrierene til framstående kvinnelige forskere fra tiden før den andre verdenskrig for å understøtte deres påstander om en mannlig dominans i det akademiske liv.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Harrison begynte sine formelle studier ved Cheltenham Ladies' College hvor hun skaffet seg sertifikat for å kunne ta høyere utdannelse, og i 1874 fortsatte hun sine studier i klassisk ved Newnham College på Universitetet i Cambridge. Hennes tidlige verk skaffet henne to titler som æresdoktor, en LLD i Aberdeen i 1895 og en DLitt i Durham i 1897. Denne anerkjennelse gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Newnham som foreleser i 1898, og hennes posisjon ble fornyet jevnlig fram til hun gikk av i 1922.

Tidlig verker[rediger | rediger kilde]

Harrisons første monografi i 1882 hevdet tesen at både Homers Odysseen og motivene til greske vasemalere var trukket fra et tilsvarende dypere kildelag i mytologien, en mening som ikke hadde vært alminnelig i tidligere klassisk arkeologi, at repertoaret til vasemalerne tilbød en del uvanlige kommentarer på myter og ritualer.

Hennes tilnærming i hennes store verk, Prolegomena to the Study of Greek Religion (1903),[9] var å fortsette fra ritualet til myten den inspirerte: «I ideologiske fakta er det vanskeligere å søke, sannhet er vansligere å formulere enn i ritualet.»[10] Således begynte hennes bok med analyser av den best kjente av det athenske festivaler: Anthesteria, høstfestivalene Thargelia, Kallynteria, Plynteria, og kvinners festivaler, hvor hun oppdaget mange primitive overlevninger, Thesmophoria, Arrophoria, Skirophoria, Stenia og Haloa.

Kulturell evolusjon (eller sosialdarwinisme)[rediger | rediger kilde]

Harrison henspilte og kommenterte på de kulturelle påføringene til Charles Darwins verk. Harrison og hennes generasjon gjorde seg avheng på antropologen Edward Burnett Tylor (som selv var påvirket av Darwin og evolusjonsteorien) for en del nye temaer innenfor kulturell evolusjon, særlig hans verk fra 1871, Primitive Culture: forskning inn i utviklingen av mytologi, filosofi, religion, språk, kunst og skikker. Etter sosialdarwinistisk analyse av religionenes opprinnelse, argumenterte Harrison at religiøsitet er antiintellektuelt og dogmatisk, dog forsvarte hun den kulturelle nødvendighet av religion og mystisisme. I hennes essay The Influence of Darwinism on the Study of Religion (1909), konkluderte Harrison:

«Enhver dogmatisk religion som hittil har blitt framskapt er antagelig falsk, men for alle som er religiøse eller har mystisk ånd kan også være den eneste veien til å forstå ting, og disse er av enorm betydning. Det kan også være at innholdet av disse mystiske oppfatningene ikke kan bli plassert inn i et språk uten å bli forfalsket og villedet, at de må heller bli følt og levd enn uttrykt og intellektuelt analysert; dog er de på et vis sanne og nødvendige for livet.»[11]

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Greske emner

Bøker om antropologisk søken etter gresk religions opprinnelse og mytologi, inkludert:

  • Prolegomena to the Study of Greek Religion (1903, revidert 1908, 1922)
  • Heresy and Humanity (1911)
  • Themis: A Study of the Social Origins of Greek Religion (1912, revidert 1927)
  • Ancient Art and Ritual (1912+)
  • Epilegomena to the Study of Greek Religion (1921)
Essayer og refleksjoner
  • Alpha and Omega (1915)
  • Reminiscences of a Student's Life (1925)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b The Feminist Companion to Literature in English, side(r) 494[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Oxford Dictionary of National Biography[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Beard, Mary (22. mai 2009): «Living with Jane Harrison» Arkivert 27. mai 2009 hos Wayback Machine., A Don's Life blog, The Times.
  4. ^ «Jane Harrison - Dictionary of Art Historians». Jane Harrison - Dictionary of Art Historians. N.p., n.d. Web. 8. mai 2013.
  5. ^ Wright, Rita R. (2009): Jane Ellen Harrison's «Handmaiden No More»: Victorian Ritualism and the Fine Arts. ProQuest. ISBN 978-1-109-15132-9. s. 22–.
  6. ^ Smith, Gerald Stanton (2000): D.S. Mirsky: A Russian-English Life, 1890-1939. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-816006-9. s. 105–.
  7. ^ Harrison, 84-85, Alpha and Omega
  8. ^ Se Camille Paglia (1990): Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson (passim), og det lange essayet «Junk Bonds and Corporate Raiders: Academe in the Hour of the Wolf» i Paglia (1992): Sex, Art and American Culture: New Essays.
  9. ^ Robert Ackermans innledning av opptrykket av Prolegomena i 1991 med følgende uttalelse: «Once or twice in a generation a work of scholarship will alter an intellectual landscape so profoundly, that everyone is required to re-examine normally unexamined assumptions...»
  10. ^ Prolegomena, s. 163
  11. ^ Harrison, 177, Alpha and Omega

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barnard-Cogno, Camille (2006): «Jane Harrison (1850–1928), between German and English Scholarship» i: European Review of History, Vol. 13, Issue 4, s. 661–676.
  • Harrison, Jane Ellen [1915] (1973): Alpha and Omega. AMS Press: New York, ISBN 0-404-56753-3
  • Harrison, Jane Ellen [1903] (1991): Prolegomena to the Study of Greek Religion, Princeton: Princeton University Press Mythos series. Innledning ved Robert Ackerman og som gir den lettest tilgjengelige overblikk over Harrisons karriere.
  • Lloyd-Jones, Hugh: Harrison, Jane Ellen (1850–1928) i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004; online utg. oktober 2006
  • Peacock, Sandra J. (1988): Jane Ellen Harrison: The Mask and the Self. Halliday Lithograph Corp.: West Hanover, MA., ISBN 0-300-04128-4
  • Robinson, Annabel (2002): The Life and Work of Jane Ellen Harrison. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-924233-X. Den første faktiske biografi med omfattende sitater fra personlige brev.
  • Stewart, Jessie G. (1959): Jane Ellen Harrison: a Portrait from Letters 1959, London, Merlin Press. En biografi basert på Harrisons omfangsrike brevveksling med Gilbert Murray.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jane_Ellen_Harrison&oldid=23412399»