Jan Staubo
| Jan Staubo | |||
|---|---|---|---|
| Født | 28. sep. 1920 | ||
| Død | 15. juni 2003 (82 år) | ||
| Beskjeftigelse | Tennisspiller, ishockeyspiller, flyger, idrettsleder, fotballspiller, politiker | ||
| Parti | Høyre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Den internasjonale olympiske komité | ||
Jan Staubo (født 28. september 1920, død 15. juni 2003) var en norsk skipsreder, krigsflyger, tennisspiller, ishockeyspiller og bandyspiller. Han var medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) (1966–2000) og ble utnevnt til æresmedlem i organisasjonen.
Staubo var norgesmester i tennis åtte ganger, norsk mester i ishockey og deltok på landskamper i bandy. Han var president i Norges Tennisforbund og styremedlem i Norges Idrettsforbund i to perioder.
Staubo og kameraten Bjørn Heger forsøkte å komme seg til Storbritannia etter den tyske okkupasjonen av Norge i 1940. De ble arrestert og internert i Falstad fangeleir. Staubo klarte å rømme fra Falstad ved å slå ned to vakter og kom seg til Storbritannia.[1]
Under andre verdenskrig kom Staubo seg til Canada og Little Norway. Som student forlot Staubo Norge ombord på MK «Sigurd» 13. mars 1941 og ankom Lerwick 16. mars.[2]. Etter flygerutdanning kom Staubo til den norske 332 skvadron. 19. august 1942 deltok flere flyenheter, deriblant 332 skvadron, som flystøtte for de allierte landgangsstyrkene i Dieppe-raidet. Staubo kom i kamp med flere tyske Focke-Wulf Fw 190, og ble skutt ned. Etter å ha blitt tatt til fange av tyskerne, ble han skutt i brystet under fluktforsøk fra tog. Etter å ha blitt avvist på flere tyske sykehus, ble han i siste liten operert og reddet. Til tross for flere rømningsforsøk, satt han i tysk fangenskap resten av krigen.
Meritter[rediger | rediger kilde]
NM-titler i tennis[rediger | rediger kilde]
- 1939, double utendørs (med Ragnar Hagen)
- 1947, double utendørs (med Ragnar Hagen)
- 1948, single utendørs (kongepokal)
- 1949, single innendørs
- 1950, single utendørs (kongepokal), 1950, single innendørs, double innendørs (med Birger Brem)
- 1951, double utendørs (med Nils Erik Hessen)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Ottosen, Kristian (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044.
- ^ Ulstein, Ragnar (1920-) (1979). Englandsfarten. Oslo: Samlaget. s. 305. ISBN 8252109837.
Kilder[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Cato Guhnfeldt.Spitfire Saga. Pionértid – Bind I, 2009, Wings. ISBN 9788299807104
- Spitfire Saga. Sommeren 1942/Dieppe – Bind II, 2009, Wings. ISBN 9788299807111
- Spitfire Saga. Full innsats – Bind III, 2010, Wingsi. ISBN 9788299807128
- Spitfire Saga. Mot overtak i luften – Bind IV, 2013, Wings. ISBN 9788299807135
- Spitfire Saga. 132 Wing/Invasjonen; Bind V, 2014, Wings. ISBN 9788299807142I