Jakten på Odin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jakten på Odin er prosjekttittelen på Thor Heyerdahls siste serie med arkeologiske utgravninger i Azov i Russland.

Teoretisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Heyerdahls intensjon var å bevise sannheten i beretningene til Snorre Sturlasson i Ynglingesagaen, som er skrevet i det 13. århundre, om opprinnelsen til de norrøne kongedynastiene og de hedenske norrøne guder. Snorre tilbyr en euhemeristisk fortelling hvor han beskriver den norrøne guden Odin og de andre norrøne gudene, æsene som et virkelig folk som emigrerte fra området ved elva Don til Skandinavia da romerne ekspanderte inn i deres gamle hjemland. I Skandinavia, skriver Snorre, gjorde de et slikt inntrykk på den innfødte befolkningen at den begynte å dyrke dem som guder.

Heyerdahl prøvde å søke opphavet til æsene ved å følge den ruten som Snorre Sturlasson staket ut i Ynglingesagaen, fra Svartehavet og elva Don (tidligere Tanakvisl) via Saksland i Nord-Tyskland, OdenseFyn, til Gamle Sigtuna, i det som i dag er Sverige. Da han døde i april 2002, var utgravningene akkurat ferdige.

Utgravningene[rediger | rediger kilde]

Utgravningene som ble utført i Azov, nær Dons utløp i Svartehavet har vist at Azov virkelig hadde en befolkning rundt den tiden Heyerdahl postulerer for emigrasjonen til æsene (omkring år 60 f. Kr., i følge referansene til romersk ekspansjon inn i Kaukasus). Heyerdahl hevdet også at russiske skriftlige kilder fra Kaukasus-området ikke bare bekrefter eksistensen til æsene eller de iranske osseter; dem han beskriver som «dagens Odin-folk»– men også eksistensen til en historisk folkegruppe som levde i området rundt Vansjøen i dagens Tyrkia.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Heyerdahls Odin-prosjekt blir av det akademisk-vitenskapelige miljøet sett på som et eksempel på pseudoarkeologi, basert på selektiv lesning av kildene, og av manglende forståelse, eller mangel på villighet til å benytte grunnleggende vitenskapelig metodologi.

Mye av fundamentet for hans teorier er basert på likheter i navn på personer i norrøn mytologi og geografiske stedsnavn i Svartehavs- og Kaukasusregionen. Sammenlikningen av disse navnene er gjort helt uten å ta hensyn til all lingvistisk teori. Byen Azov i Russland mente Heyerdahl har sitt navn fra as-hofæsenes tempel. Hovedtyngden av lingvister og historikere vil til dette si at byen Azov fikk navnet sitt fra tyrkerne, over 1000 år etter at Heyerdahl tror æsene levde der. Heyerdahl peker også på likhetene mellom ordene æsir og folkene azeri og osseter fra Kaukasus, mellom guden Odin og det kaukasiske folket udinere (udi) og språket udinsk og mellom guden Ty og Tyrkia, og mellom vaner (en gruppe norrøne guder) og ordet vannisk, som i en periode i det 19. og 20. århundre ble brukt om urartisk språk, talt i tidligere tider i området omkring Van-sjøen. Lingvister og historikere peker på at det ikke er noen grunn til å tro at disse likhetene er noe mer enn tilfeldigheter.

I særdeleshet gjør Heyerdahl ikke noe forsøk på å se på utviklingen av språk – han gjør anakronistiske sammenligninger av moderne former med tidligere tiders. For eksempel vil diakrone lingvister si at guden Odin for 2000 år siden ble kalt Wotanaz, som ikke viser samme likhet med udi.

Se også[rediger | rediger kilde]


Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Prosjektets bakgrunn er beskrevet i en bok Jakten på Odin—På sporet av vår fortid, skrevet av Thor Heyerdahl og Per Lillieström (ISBN 82-7201-316-9).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]