Jakob Meløe
| Jakob Meløe | |||
|---|---|---|---|
| Født | 15. juli 1927[1] Stokmarknes | ||
| Død | 30. juni 2023[1] (95 år) | ||
| Beskjeftigelse | Professor i filosofi | ||
| Akademisk grad | Magister (1957) | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Kåre Jakob Johan Meløe (født 15. juli 1927 i Stokmarknes, død 30. juni 2023 i Tromsø[2]) var en norsk filosof og professor emeritus ved Universitetet i Tromsø.
Meløe vokste opp på Hadseløya som sønn av en klokker og skoleinspektør.[3] Han studerte filosofi ved Universitetet i Oslo som elev av Arne Næss, men fulgte en annen retning enn Næss under påvirkning av Ludwig Wittgenstein. I 1957 tok han magistergraden med avhandlingen Notes on empirical semantics and logical analysis («Noter om empirisk semantikk og filosofisk analyse»).
Han ble ansatt som universitetslektor ved Universitetet i Bergen i 1960, med særlig plikt til å undervise i logikk og teoretisk filosofi. I Bergen ble han pioner for et miljø som konsentrerte seg om Wittgenstein. Kretsen ble kalt «jakobinerne» og omfattet blant andre Kjell S. Johannessen, Eyvind Dalseth og Harald Johannessen.
Fra 1965 var han professor ved Aarhus universitet i Danmark, før han i 1972 ble professor ved Universitetet i Tromsø.
Meløes filosofiske arbeid konsentrerte seg først om logikk og språkfilosofi. Senere vendte han seg mot handlingsfilosofi og filosofisk antropologi. Han har selv brukt begrepet «prakseologi» om feltet sitt.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Sidsel Aamodt: «Linjer i institutthistorien»
- Jan Inge Sørbø: Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi. Oslo: Samlaget, 2002. ISBN 82-521-5270-3