Jacques-Benjamin Longer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jacques-Benjamin Longer
Født31. mai 1752[1]Rediger på Wikidata
Le Havre
Død8. feb. 1831[1]Rediger på Wikidata (78 år)
BeskjeftigelseKatolsk prest (1775–), misjonær, katolsk biskop (1792–) Rediger på Wikidata
Embete
Medlem avDet parisiske ytremisjonsselskap

Jacques-Benjamin Longer M.E.P. (født 31. mai 1752 i Le Havre i Frankrike, død 8. februar 1831 i Ke-vinh - Vinh Tri - i Tonkin) var en fransk katolsk misjonær i Indokina som ble biskop for det apostoliske vikariat Vestre Tonking - som er forløperen for det langt senere erkebispedømmet Hanoi.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jacques-Benjamin Longer ble født i Le Havre ved Seinens munning ved den engelske kanal. Han var bare syv år gammel da, etter at engelskmennene hadde kommet for å beleire byen, foreldrene sendte ham til Rouen. Han begynte sine studier der som han fortsatte i Paris ved College des Grassins; han studerte filosofi og teologi ved seminaret de la Sainte-Famille (også kalt des Trente-trois). Etter å ha bestått baccalaureateksamen i teologi, gikk han inn på det parisiske ytremisjonsselskaps seminar den 30. september 1774.

Misjonsprest[rediger | rediger kilde]

Jacques-Benjamin Longer ble ble presteviet den 23. september 1775. Han ble så den påfølgende 4. desember sendt som misjonær til Tonkin (det nordlige Vietnam) sammen med med p. Gabriel-Taurin Dufresse, den fremtidige martyrbiskopen som misjonerte i Kina.

Fader Jacques-Benjamin Longer var fra først av bestemt til Vestre Tonkin, men ordenslederne i Macau mente at Cochinchina hadde et større behov for misjonærer og sendte ham dit. Idet han ankom dette landets kyster i 1777, ble båten de var på angrepet av pirater. Misjonæren fikk et sår i kneet, og han ville blitt massakrert hadde det ikke vært for dyktigheten til kateketen som fulgte ham.

Han bodde i 14 år i Haute-Cochinchine, spesielt i provinsen Quang-tri. Tây Sơn-brødrenes opprør og den påfølgende politiske uro tvang ham til å flykte flere ganger. Rundt 1783 grunnla han presteseminaret i Phuong-ruou (senere kjent som An-ninh-seminaret - An-ninh, An-do, Di-loan berører hverandre; Phuong-ruou er i An-do).

Biskop av Vestre Tonkin[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt til koadjutor biskop Jean Davoust, til den apostoliske vikar av Vestre Tonkin den 3. april 1787, og til titulærbiskop av Gortyna. Dette var en utnevnelse han ble uttrykkelig beordret til å akseptere av Propaganda Fide i Roma. Dette dokumentet nådde ham ikke før den 10. desember 1790, mer enn ett år etter biskop Davousts død, og regnes således å ha blitt apostolisk vikar den 17. august 1789.

Det var i hele Indokina bare én biskop, mgr Pigneau de Béhaine M.E.P., som fader Longer ikke kunne reise rundt for å finne på grunn av den pågående borgerkrigen. Han dro da til Macau og krysset deler av Tonkin og Kouang-tong.

Han ble til slutt bispeviet den 30. september 1792 av Marcelino José Da Silva, biskopen av Macau. Han returnerte sjøveien, gikk i land i det østlige Tonkin, og bispeviet der den 10. mars 1793 den spanske dominikaneren p. Feliciano Alonso, som var blitt utnevnt til titulærbiskop av Fesseë og apostolisk vikar for Østre Tonkin. Etter å ha tilbrakt noen uker i sitt vikariat og ordinert flere prester, dro han til Bo-chinh, der han den 21. september samme år bispeviet Jean Labartette M.E.P. til titulærbiskop av Vera, coadjutor til mgr. Pigneau de Béhaine.

Den 10. april 1796 bispeviet han sin koadjutor, fader Charles La Mothe; deretter besøkte han provinsen Son-tay, og dro i 1797 til Lac-tho.

Forfølgelsen i 1798 tvang ham til å vandre i fjellene og skogene. Der han ble arrestert, men kort tid etter utlevert av de kristne.

I 1802, etter Gia Longs definitive seier over Tây Sơn-bopprøret, dro biskop Longer, ledsaget av en av sine misjonærer, for å hilse kongen i Hanoi, og ba om publisering av et edikt som fastslo frihet for katolikkene og den katolske kirkes virke. Denne forespørselen ble bare tildels innvilget, og han fornyet sitt ønske i 1804 men uten mer suksess.

Han vendte tilbake til Ke-vinh (Vinh-tri), hans ordinære residens, og grunnla et lite sykehus der i 1805. Han utarbeidet flere verker om den katolske lære, som ble tatt i bruk av de annamesiske (vietnamesiske) prester og de best utdannede kateketer. Det første av disse verkene, selve katekismen, utkom i 1802, ble trykt i 1300 eksemplarer; annenutgaven, i 1804, ble trykt i 1.566 eksemplarer, og den tredje, i 1823, i 3.100. «Etter katekismen», skriver Langlois, «utarbeidet han et utmerket verk som inneholdt et undervisningskurs, som alle kateketaspiranter ble pålagt å lære utenat og resitere offentlig før de får lov til å utøve sitt oppdrag.»

Inntil da var alle religiøse bøker skrevet i Tonkin på annamesisk vært håndskrevne; biskopen hadde et eget trykkeri, og erstattey platene som var i bruk på de tonkinesiske trykkerier med isolerte og løse tegn, som han klippet og graverte sammen med sine kateketer.

I 1816 mistet han sin første koadjutor, Charles La Mothe; i 1823 sin andre, p. Jean-Jacques Guérard; i 1827 sin tredje, p. Jean-François Ollivier, som i 1829 ble erstattet av p. Joseph-Marie-Pélagie Havard. Disse fire koadjutorene var alle sammen etter tur blitt titulærbiskoper av Castoria.

Fiendskapet som hadde rådet nesten fra begynnelsen av Minh Mạngs regjeringstid manifesterte seg mot misjonærene og mot de kristne. Biskop Longer ble nødt til å forlate Ke-vinh flere ganger.

De siste årene hans var preget av sterkt svekket helse. Han kunne ikke lenger øtøve vanlige biskoppelige funksjoner, og feiret bare sjelden den hellige messe. Den siste rapport han sendte til Propaganda Fide' var datert 16. april 1830; den angav følgende tall: 2 biskoper, 6 misjonærer, 87 innfødte prester, 174.000 kristne fordelt på 50 menigheter, ett hovedseminar som hadde 20 teologi- og 60 latinstudenter, to småseminarer med hundre studenter. I 1829 var det: 595 voksendåp, 1886 dåp av hedenske barn, 2.758 dåp av kristnes barn, 192.093 skriftemål, 87.266 nattverder, 1.390 sykekommunioner, 2.574 siste oljer, 1.065 ektevielser og 916 konfirmasjoner.

Longer døde den 8. februar 1831 i Ke-vinh, i en alder av 79 år. og etter førti år som biskop. Han ble etterfulgt av biskop Joseph-Marie-Pélagie Havard som apostolisk vikar av Vestlige Tonking.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Kilder[rediger | rediger kilde]

Det meste av materialet i denne biografien bygger på The France - Asia Research Institute (IRFA:) Jacques Longer - biografi, lest 6. desember 2022.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b oppført som Jacques Longer, irfa.paris[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ catholic-hierarchy.org longer, lest 6. januar 2022
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jacques-Benjamin_Longer&oldid=23199144»