Jacoba van Heemskerck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jacoba van Heemskerck
Jacoba van Heemskerck-Selfportrait.jpg
Født4. januar 1876
Haag
Død3. august 1923 (47 år)
Domburg
Beskjeftigelse Kunstmaler
Nasjonalitet Kongeriket Nederlandene

Landskapsmaleri av Jacoba van Heemskerck fra omkring 1913

Jacoba van Heemskerck van Beest (født 1876 i Den Haag, død 1923 i Domburg) var en nederlandsk kvinnelig maler som assosieres med oppkomsten av kubisme og abstrakt kunst i Nederland.

Hun studerte kunst ved det kongelige akademiet i Haag, hadde private studier hos maleren Hart Nibbrig og dro videre til Paris, til Eugene Carrières atelier, Académie Carrière. Dette var ikke et vanlig skritt å ta for kvinner på denne tiden.

Etter dette tok hun opphold i hjembyen, inntil hun og partneren Marie Tak van Poortvliet flyttet til Domburg på Zeelands Nordsjø-kyst, der de lot et hus bygge og fortsatte å dyrke kontakten med avant-garden i kunstverdenen. Partneren fikk seg etter hvert en stor samling arbeider av kjente kunstnere, som for eksempel Fernand Léger og Vasilij Kandinskij.

Hun kjente godt til kunstretningene, og var påvirket av kubismen og Rudolf Steiners antroposofiske fargeteorier. På dette grunnlaget er kontraster, som skarpe farger mot dempede, og horisontale elementer mot vertikale, viktige virkemidler. I 1910 malte hun sammen med Piet Mondrian. De gjorde gjerne hver sin versjon av samme landskap. Som ham beveget hun seg via luminismen og kubismen til den abstrakte kunsten, men mens hans kunst ble stadig mer geometrisk i formen, ble hennes åpnere, friere og mer intuitiv.

Van Heemskerck fortsatte hele livet å prøve å avbilde verdenen hun bar i seg; for å oppnå dette brukte hun mye symbolikk, som seilskip, broer og trær. Hun brukte klare farger og konturer. Utover i karrieren ble bildene mer og mer abstrakte, uten helt å forlate det en kunne kjenne igjen. Denne abstraheringen brakte henne berømthet og suksess, spesielt i Tyskland. I galleriet «Der Sturm» i Berlin ble hennes verker utstilt hvert eneste år fra 1913 og frem til hennes død.

Hun gikk etter hvert i glemmeboken, bortsett fra at nazi-regimet erklærte arbeidene for «entartet» i 1937. Det ble også beslaglagt fire av hennes arbeider.[1] Dette var situasjonen frem til Gemeentemuseum Den Haag arrangerte den første utstillingen med hennes verker i 1982. Den gang ble hennes velskapte glassmalerier ansett for å være et slags merkelig eksperiment, mens studier foretatt i begynnelsen av 2000-tallet viser at det var omvendt. Hennes malerier og tegninger var et forvarsel for glassmaleriene hun laget helt på slutten av karrieren. I glassmaleriene endte hennes søken etter å forbinde farger og lys. Disse hadde stort sett forblitt uoppdaget, og for utstillingen i den Haag i 2005 ble tre av de ni vinduene hun hadde laget til Marinekasernen i Amsterdam spesielt restaurert. Det ble utgitt monografier til begge utstillingene – på nederlandsk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Monografien og katalogen fra utstillingen i 2005 Jacoba van Heemskerck van Beest, Schilderes uit roeping, Waanders Uitgevers.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]