Izuøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Izuøyene
伊豆諸島
Parti fra Shikine-jima
Geografi
PlasseringStillehavet
ØygruppeNanpōøyene
Areal 301,39 km²
Høyeste punktNishiyama (Hachijō-Fuji) (854 moh.)
Administrasjon
LandJapans flagg Japan
PrefekturTokyo
Største bosetningŌshima, Izu Ōshima
Demografi
Befolkning23 472 (2015[1][2][3])
Befolkningstetthet77,88 innb./km²
Posisjon
Kart
Izuøyene
34°44′00″N 139°24′00″Ø
Izuøyene på Commons

Izuøyene (伊豆諸島 - Izu-shotō) er en kjede av vulkanske øyer som strekker seg sørover i Stillehavet fra Izuhalvøya i Japan i en lengde av ca. 580 kilometer. De er en del av den samme vulkanske kjede som Fujifjellet.

Øyene som ligger nærmest Honshu kalles «de sju Izuøyer» (伊豆七島 - Izu Shichito). Hele arkipelet til og med den fjerntliggende Lots Hustru kalles Izuøyene (伊豆諸島 - Izu-shotō). Totalt finnes det over et dusin øyer. Ni av dem er bebodd. Øyene administreres av Tokyo Metropolis (som er et av Japans 47 prefekturer).

Geografi og geologi[rediger | rediger kilde]

Den største øya målt i areal og befolkning er Izu Ōshima, som også ligger nærmest kysten av Honshu. Ōshima er en meget aktiv stratovulkan som sist hadde utbrudd i 1990. Øya er også kjent for sine varme kilder og rike flora, bl.a. kamelia som brukes til fremstilling av kameliaolje.

To-shimas vulkanfjell har ikke hatt utbrudd på flere tusen år. Denne øya er også kjent for produksjon av kameliaolje. Kamelia dekker 80 % av øya.

Den lille øya Udone-shima var tidligere befolket, men er nå forlatt. Vulkanen på øya er utdødd.

Nii-jima er kjent for sine hvite klipper og hvite strender skapt av den vulkanske bergarten ryolitt. Øya har ikke hatt vulkansk aktivitet siden 900-tallet, men er hjemsøkt av hyppige jordskjelv. Like ved Nii-jima ligger Shikine-jima, også kjent for vakre strender, samt varme kilder.

Kōzu-shima er en relativ flat øy, og mangler de dramatiske klippene man kan se på andre øyer i arkipelet. Det har ikke vært vulkansk aktivitet siden 800-tallet.

Miyake-jima er en aktiv stratovulkan som sist hadde utbrudd i 2010. Med den vulkanske aktiviteten følger også giftige gasser som, alt etter vindretningen, kan være farlig for befolkningen som stadig holder til på øya. Innbyggerne er rådet til alltid å ha en gassmaske for hånden.

Hachijō-jima er den nest største øya i gruppen, målt både i areal og innbyggertall. Den har ikke hatt noen vulkansk aktivitet siden 1600-tallet. Klimaet er subtropisk, og bregner, palmetrær, hibiskus og bougainvillea dekker øya.

Den siste befolkede øya på vei sørover er den eksotiske øya Aogashima. Den er kjent for sitt vulkanfjell som har en kaldera inne i en større kaldera. Siste utbrudd var på slutten av 1800-tallet.

Lenger sør finnes fire små, vulkanske og ubebodde øyer, blant annet det særpregede fuglefjellet Sōfu Iwa (Lots Hustru) som kun er 0,005 km² stort, men når en høyde av 100 moh.

Historie[rediger | rediger kilde]

Eldre historie[rediger | rediger kilde]

På «De sju Izuøyer» er det så langt sør som Hachijō-jima funnet spor av bosetning som går tilbake til steinalderen. De eldste sporene peker tilbake på ainufolket Koro-pok-guru som bodde der før japanerne kom (jōmonkulturen). Men man regner med at mennesker allerede for 20 000 år siden krysset over til øyene for å hente obsidian som de brukte som steinredskaper. På denne tiden var havnivået lavere, og flere av øyene var forbundet til en større øy.[4]

Turisme[rediger | rediger kilde]

Øyenes vakre natur og dramatiske geologi, samt nærheten til «fastlandet» og fergeforbindelsene dertil gjør dem til populære reisedestinasjoner.

Øyene[rediger | rediger kilde]

Øygruppen består av følgende øyer:

Bilde Navn Kanji Areal
(km²) 		Innbyggere
(2007) 		Høyeste
punkt
(moh.) 		Navn
høyeste punkt 		Koordinater
Izu Ōshima 伊豆大島 91,06 8472 764 Mihara 34°44′0″N 139°24′0″Ø
To-shima 利島 4,12 304 508 Miyatsuka 34°31′0″N 139°17′0″Ø
Udone-shima 鵜渡根島 0,4 - 210   34°28′0″N 139°18′0″Ø
Nii-jima
(med Hanshima og Jinai-tō)		 新島 23,53 2420 432 Miyatsuka 34°22′0″N 139°16′0″Ø
Shikine-jima 式根島 3,9 600 109 Kambiki 34°19′30″N 139°13′0″Ø
Kōzu-shima
med Ombase-jima		 神津島 18,87 1914 574 Tenjō-zan 34°13′0″N 139°09′0″Ø
Miyake-jima 三宅島 55,48 2382 815 Oyama 34°05′0″N 139°32′0″Ø
Ōnohara-jima 大野原島 0,02 - 114 Koyasu 34°03′0″N 139°23′0″Ø
Mikura-jima 御蔵島 20,58 313 851 Oyama 33°52′30″N 139°36′0″Ø
Inamba-jima 藺灘波島 0,005 - 74   33°39′0″N 139°18′0″Ø
Hachijō-jima 八丈島 69,54 8363 854 Nishiyama (Hachijō-Fuji) 33°07′0″N 139°47′0″Ø
Hachijō-kojima 八丈小島 3,08 - 616,8 Taihei-zan 33°08′0″N 139°41′0″Ø
Aogashima 青ヶ島 5,98 192 423 Maruyama (Ō-Toppu) 32°27′29″N 139°46′04″Ø
Beyonēsu-retsugan (Bayonnaise-skjærene) ベヨネース列岩 0,01 - 9,9   31°53′0″N 139°55′0″Ø
Sumisu-tō 須美寿島 0,02 - 136   31°26′0″N 140°03′0″Ø
Tori-shima 鳥島 4,79 - 394 Iō-zan 30°29′04″N 140°18′04″Ø
Sōfu Iwa (Lots Hustru) 孀婦岩 0,005 - 99   29°48′0″N 140°21′0″Ø

Bilder[rediger | rediger kilde]

  • Lag med vulkansk aske. Izu Ōshima.
    Lag med vulkansk aske. Izu Ōshima.
  • Mihara-vulkanen på Izu Ōshima.
    Mihara-vulkanen på Izu Ōshima.
  • Miyake-jima.
    Miyake-jima.
  • Sōfu Iwa (Lots Hustru).
    Sōfu Iwa (Lots Hustru).
  • Aogashima.
    Aogashima.
  • Fra Nii-jima.
    Fra Nii-jima.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Statistikk for Ōshima subprefektur
  2. ^ Statistikk for Miyake subprefektur
  3. ^ Statistikk for Hachijo subprefektur
  4. ^ Naotake Hashiguchi (1991). «The Izu Islands: Their Role in the Historical Development of AncientJapan» (PDF). N. Miyaca, Tokyo: Shogakkan. Besøkt 28. februar 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Izuøyene&oldid=23968015»