Ivan Paskevitsj
| Ivan Paskevitsj | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. mai 1782[1][2][3] Poltava | ||
| Død | 20. jan. 1856[2] (73 år) Warszawa | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pasjekorpset | ||
| Ektefelle | Elizabeta Alexejevna Paskevitsj (1817–ukjent)[4][5] | ||
| Far | Fjodor Grigorievitj Paskevitj | ||
| Mor | Anna Osipovna Korobovskaja | ||
| Barn | Fjodor Paskevitj Anastasia Ivanovna Paskevitj Anna Ivanovna Paskevitj Alexandra Balashova | ||
| Nasjonalitet | Polen-Litauen Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Paskevich burial chapel | ||
| Utmerkelser | 29 oppføringer
Order of St. Alexander Nevsky with diamond signs (1814)
Den hvite ørns orden (1830) 1. klasse med briljanter av Sankta Annas orden (1812) 2. klasse med briljanter av Sankta Annas orden (1810) 4. klasse med kokarde av Sankt Vladimirs orden (1807) 3. klasse av Sankt Vladimirs orden (1810) 2. klasse av Sankt Vladimirs orden (1812) 1. klasse av Sankt Vladimirs orden (1827) Andreasordenen med briljanter og sverd (1828) Gullsverd for tapperhet (1807) 3. klasse av St. Georgordenen (1811) 4. klasse av Sankt Georgsordenen (1810) Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1849) 1. klasse av Den røde ørns orden (1813) 2. klasse av Sankt Georgsordenen (1827) Cross «For the capture of Bazargic» (1810) Halvmåneordenen (1807) Den sorte ørns orden (1829) Militär-Max-Joseph-Orden (1849) Den hvite falks husorden (1841) Elefantordenen (1850) 1. klasse av Sankt Georgsordenen (1829) Storkors av Løvens og solens orden (1828) Sankt Stefans orden (1844) Den militære Maria Teresia-ordenen (1849) Sankt Ferdinand-ordenen (1849) Den militære fortjenstorden (Württemberg) (1850) Avizordenen Ordenen Virtuti Militari (1831) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Ivan Fjodorovitsj Paskevitsj (russisk: Ива́н Фёдорович Паске́вич; født 19. mai 1782 i Poltava, død 1. februar 1856 i Warszawa) var en russisk feltmarskalk, greve av Jerevan (P. Jerevanskij), fyrste av Warszawa.
Paskevitsj ble i 1800 offiser ved l. russiske fotgarderegiment, og ble forfremmet til generalmajor under krigen mot tyrkerne i 1811. Han utmerket seg mot Napoleon I 1812-14 og ble utnevnt til generalløytnant (1813). Men det var egentlig etterpå at han skapte seg et navn, under krigene mot Persia og Tyrkia. I 1826 slo han under Jermolovs overkommando perserne ved Jelizavetpol og vant i 1827 som øverkommanderende store seire i Kaukasus, hvorpå han erobret Jerevan og rykket frem til Tauris. Ved okkupasjonen av Ardab tvange han Persia til den for Russland gunstige freden i Turkmantjaj (februar 1828). Han ble belønnet med tittelen greve og én million rubler.
Da ny krig med Tyrkia utbrøt i 1828, fikk Paskevitj kommando for Lilleasia og vant der store seire til tross for at han til å begynne med kun kommanderte mindre styrker. Ved stormingen av Kars (5, juli), seieren over Kiossa Muhammed (9. august) og erobringen av festningen Achalzik (16. august) avgjorde han felttogets utfall på denne krigsskueplas, og han befestet sin stilling året derpå ved en stor seier og erobringen av festningen Erzerum (juli 1829).
Hans fremganger innbragte ham feltmarskalksstaven. I 1830 kjempet Paskevitsj atter i Kaukasus og la Dagestan under Russlands velde. I juni 1831 overtok han etter Diebitschs' død høyeste befal i Polen, gjennomførte overgangen over Wisła og avgjorde krigen ved stormingen av Warszawa den 6. september og byens kapitulasjon 8. september samme år. Han ble utnevnt til fyrste og stattholder i Polen, der han ved sin årvåkenhet slo ned flere opprørsførsøk.
I 1849 førte Paskevitsj den russiske armé som rykket inn i Ungarn for å kue opprøret der, og avgjorde også der i og med at han tvang den ungarske hæren til kapitulasjonen ved Világos (august 1849). Hans fremganger må til stor del tilskreves den dyktignet med hvilken han anvendte diplomatiske midler, den omsorg med hvilken han planla og forberedte sine forflytninger, og den kraft han viste ved deres utførelse.
Ved Krimkrigens utbrudd ble Paskevitsj i april 1854 atter kalt til øverste kommando, denne gang på krigsskueplassen i Europa. Han iverksatte Donauovergangen og beleiret Silistra, men viste ikke den besluttsomhet menn ventet. Derfor ble han i juni samme år kalt hjem, og han gikk tilbake til sin oppgave som visekonge i Polen.
En statue av ham ble oppstilt i Warszawa i 1869.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 46894, oppført som Ivan Fjodorovič Paskevič[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Iwan Fjodorowitsch Paskewitsch, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id paskewitsch-iwan-fjodorowitsch[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Ivan Paskevich, SNAC Ark-ID w61c2mbm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ RBS / Paskevitsj-Erivanskij, Ivan Fedorovitsj[Hentet fra Wikidata]
- ^ RBS / Paskevitsj-Erivanskaja, Jelizaveta Aleksejevna[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Stjerbatov: Le feldmaréchal prince Paskevitj (6 bd, 1888-99).