Ivan Osterman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ivan Osterman.

Ivan Andrejevitj Osterman (russisk: Иван Андреевич Остерман, født 23. april 1725 i Sankt Petersburg, død 18. april 1811 i Moskva) var en russisk greve og diplomat, sønn av Andrej Osterman, morbror til Aleksandr Osterman-Tolstoj.

Osterman kom fra tysk bakgrunn, og medstammet fra innflyttere fra Westfalen. Han begynte sin diplomatiske løpebane i 1757 i Paris, og ble utnevnt i 1760 til envoyé i Stockholm. Der kom han i intim forbindelse med Mösspartiet og opptrådte ved riksdagene 1765-66, 1769-70 og 1771-72 rent frem som dette partis leder, takket være gullet og makten hos det hoff han representerte (han brukte ufattelige summer for korrupsjonsformål).

Med ham ble det overlagt om hvilke personer som skulle innsettes i sekreta utskottet, hvem som skulle utelukkes fra rådet, med mer. Ja, Gustav III måtte til sin gremmelse forhandle med ham og delvis følge hans anvisninger ved de forsøk han ved 1771-72 års riksdag gjorde for å forsone partiene.

Til Gustav IIIs statskupp i 1772, som gjorde slutt på hans innblanding i Sveriges indre anliggender, ble han imidlertid en vanmektig tilskuer, for han manglet både penger og instruksjoner for en hendelse så uventet som denne.

Osterman ble tilbakekalt i 1774 og ble i 1775 utnevnt til visekansler. Han var vel ansett hos Katarina II og Paul I, som senere utnevnte ham til rikskansler.

I 1783 ble han utnevnt til utenriksminister for Russland, men spilte bare en underordnet rolle. Hans nærmeste medarbeidere - prins Bezborodko, prins Zubov, Fjodor Rostoptsjin - var de virkelige maktutøvere, skjønt de manglet den beherskelse av fremmede språk og oljeglatte tale som Osterman var så berømt for.

Ved Aleksander Is tronbestigelse (1801) ble Ostermans karrière avsluttet .