Jugurtha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Iugurtha»)
Jugurtha
Født160 f.Kr.Rediger på Wikidata
Cirta
Død104 f.Kr.Rediger på Wikidata
Roma[1]
BeskjeftigelseMilitær leder, monark Rediger på Wikidata
Embete
  • Konge av Numidia Rediger på Wikidata
EktefelleBocchus Is datter
FarMastanabal[2][3]
SøskenGauda
BarnOxyntas

Jugurtha (født 160 f.Kr.[4] eller 158 f.Kr.[5], død 104 f.Kr.) var en berbersk konge i Numidia. Han ble født i byen Cirta og hans far Mastanabal var bror til kong Micipsa. Etter at faren døde ble Jugurtha adoptert av kongen og ble ved Micipsas død konge sammen Micipsas to andre sønner i 118 f.Kr. Jugurtha drepte sine to brødre og styrte etter det Numidia alene. Han ledet fra 112 til 104 f.Kr. Numidias krig mot romerne om provinsen (Jugurthakrigen).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Folket i Numidia var et halv-nomadisk folk som tilhørte berberne i Nord-Afrika. Kongedømmet Numidia ble opprettet i 202 f.Kr., etter den andre punerkrig mellom Roma og Karthago. Berberlederen Masinissa forsto at romerne ville seire i denne krigen og spilte en aktiv rolle som romersk alliert i Afrika fra 206 f.Kr. Kongedømmet lå vest for Karthago, omtrent der dagens Algerie ligger. Da Masinissa døde ca. 148 f.Kr ble hans sønn Micipsa konge (148 - 118 f.Kr).[6]

Micipsa hadde to sønner, Adherbal og Hiempsal. Hans avdøde bror Mastanabal hadde en sønn, Jugurtha, som var av lavere ætt på morssiden (frillesønn), men som tidlig hadde utmerket seg i idrett og jakt, og som ble svært populær og vel ansett i Numidia[7]. Micipsa fryktet at Jugurtha skulle bli en rival til tronen, og da han av romerne ble bedt om å stille med styrker under en beleiring i Spania ga han Jugurtha kommandoen over disse i håp om at han skulle finne sin bane der[8]. Jugurtha tjenestegjorde under beleiringen av Numantia (134-133 f.Kr.) som ble ledet av romerne Gaius Marius og Scipio den yngre. Jugurtha benyttet tiden i Spania til å knytte viktige kontakter med innflytelsesrike romere og oppdaget tidlig romernes og Romas svakhet for bestikkelser som beskrives i sitatet: «Urbem venalem et modent perituram, si emptorem invenerit» («Denne byen er til salgs og dømt til rask ødeleggelse, hvis det skulle finnes en kjøper»)[9].

Da Jugurtha vendte tilbake til Numidia hadde han med seg en rosende anbefaling fra hærføreren Scipio, og Micipsa adopterte nå Jugurtha som sin sønn og arving sammen med Adherbal og Hiempsal.

Veien til makten[rediger | rediger kilde]

Kong Micipsa døde i 118 f.Kr. og hans tre sønner skulle dele makten. Det oppsto umiddelbart strid mellom Jugurtha og Hiempsal, en strid som endte med at Hiempsal ble drept av Jugurthas menn. Jugurtha gikk deretter til kamp mot sin andre bror Adherbal som måtte flykte til Roma for å få hjelp. De romerske embetsmennene meglet i konflikten, men Jugurtha sendte utsendinger til Roma med bestikkelser, og klarte ved hjelp av dem å få til en løsning som gikk ut på at Numidia ble delt i to riker hvor Jugurtha fikk den vestlige delen som ble ansett som rikest på jord og folk, mens Adherbal fikk et rike som var mer rikt på havner og byggverk[10].

Krigen mot Roma (Jugurthakrigen)[rediger | rediger kilde]

Gaius Marius (romersk byste fra 2. årh. f.Kr.)

I 112 f.Kr. gjenopptok Jugurtha kampen mot Adherbal. Begge samlet sine styrker og Adherbal, som nok var usikker på sin militære styrke, forskanset seg i byen Cirta hvor det også befant seg en god del romerske borgere. Han håpet her på militær hjelp fra Roma, men romerne var på dette tidspunkt militært engasjert i krig mot kimbrerne og teutonerne ved romerrikets nordgrense og kunne ikke avse styrker til Numidia. Jugurtha inngikk et forlik med Adherbal, men fikk ham likevel drept i tillegg til at romerne i Cirta ble massakrert[11]. Dette førte til en direkte konflikt med Roma som sendte tropper til Numidia under ledelse av konsul for Numidia, Lucius Calpurnius Bestia. Romernes tunge infanteristyrker kunne imidlertid ikke påføre Jugurthas lette kavaleristyrker vesentlige tap.

Bestia aksepterte et forhandlingsutspill fra Jugurtha som formelt overga seg på meget gunstige vilkår – Bestia dro sine tropper tilbake til Roma og Jugurtha kunne fortsette å styre Numidia. Sterke krefter i senatet i Roma, blant annet Gaius Mammius, beskyldte nå Bestia for korrupsjon. (Han hadde blant annet fått 30 elefanter i gave fra Jugurtha.)

Denarius (romersk sølvmynt) fra 56 f.Kr. som på baksiden viser Lucius Cornelius Sulla som hylles med en olivengren fra Bocchus og med en fanget Jugurtha til høyre.

Senatet vedtok å sende Lucius Cassius til Numidia for å hente Jugurtha slik at han med garanti om fritt leide kunne vitne i saken mot Bestia. Ved hjelp av nye bestikkelser klarte Jugurtha også denne gang å unngå at romerne dømte ham. I tillegg klarte han gjennom sin nære venn Bomilcar å få tatt livet av sin egen slektning Massiva som hadde oppholdt seg i Roma siden beleiringen av Cirta, og som var blitt lansert som ny konge i Numidia ettersom han, i likhet med Jugurtha, var sønnesønn av den tidligere kongen Masinissa.

Enden ble at Jugurtha ble sendt tilbake til Numidia og det brøt igjen ut krig mellom Numidia og den romerske republikk. Konsul Quintus Caecilius Metellus ledet troppene, men etter en tid med endeløse felttog og nytteløse kamper dro Metellus’ nestkommanderende, løytnant Gaius Marius, til Roma og ble der valgt til ny konsul for Numidia. Han dro tilbake og overtok kommandoen. Han sendte så sin kvestor Lucius Cornelius Sulla til nabolandet Mauretania. I Mauretania klarte Sulla å alliere seg med kong Bocchus I. Ved list klarte romerne til slutt å få Bocchus til å ta Jugurtha til fange i 105 f.Kr.. Bocchus utleverte ham til romerne mot at en del av Numidia ble overtatt av Mauretania. Resten av Numidia ble etter dette en del av den romerske provinsen Afrika[12], bortsett fra en mindre del som fortsatt ble betegnet som kongedømmet Numidia, ledet av Jugurthas halvbror Gauda[13].

Jugurtha ble ført til Roma og der ble han sammen med sine sønner og hustruer dratt gjennom gatene i Gaius Marius’ triumfmarsj etter at hans kongelige kapper var fjernet og hans øredobber var dratt av. (Han mistet den ene øreflippen i prosessen.) Han ble deretter firt ned i dødscellen i fengslet Tullianum på Kapitolhøyden hvor han døde av sult i 104 f.Kr. Han etterlot seg to sønner, Oxyntas og Iampsas. Oxyntas skal senere (91 - 88 f.Kr.) ha deltatt på romernes side i forbundsfellekrigen.

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Gravskrift fra Tullianum-fengselet i Roma med Jugurthas navn

Oversikt over slektskapsforholdet rundt Jugurtha, vesentlig basert på Eiliv Skards opplysninger i en fotnote til sin oversettelse av Jugurtha[14], samt nettstedet livius.org.

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Zelalsen
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Gala
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Masinissa
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Micipsa
 
 
 
 
Gulussa
 
 
 
 
Mastanabal
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Adherbal
 
Hiempsal I
 
 
Massiva
 
 
Jugurtha
 
 
Gauda
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Oxyntas
 
 
Hiempsal II
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Juba I
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Juba II
 
 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500355375, utgitt 19. november 2014, besøkt 25. oktober 2018[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Q45205920[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Q45272345[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Jugurtha, nettstedet livius.no
  5. ^ Jugurtha, Store norske leksikon
  6. ^ Livius.org: Masinissa
  7. ^ Sallust, Jugurtha, kap. 6
  8. ^ Sallust, Jugurtha, kap. 7
  9. ^ Sallust, Jugurtha, kap. 35
  10. ^ Sallust, Jugurtha, kap. 19
  11. ^ M. Cary & H.H. Scullard, A History of Rome, 3rd edition (1975), s 214-16, ISBN 0-333-27830-5
  12. ^ Alexander Bugge, Illustreret verdenshistorie for hjemmet, 1929, bd 1, s 348
  13. ^ Sallust, Jugurtha, kap. 65
  14. ^ Sallust: Jugurtha, 1923, fotnote s 9

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sallust, Jugurtha, omsett av Eiliv Skard, Studentmållaget/Det norske samlaget, 1923

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]