Isolasjonsfengsling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Isolasjonsfengsling er en fengsling hvor arrestanten ikke har kontakt med andre innsatte og ingen, eller sterkt begrenset, kontakt med omverdenen. I moderne demokratiske samfunn er isolasjonsfensling enten begrunnet i hensynet til politiets etterforskning eller hensynet til samfunnets sikkerhet. FN og forskjellige menneskerettsorganisasjoner, for eksempel Amnesty International, har iverksatt initiativer som tilsikter å begrense anvendelsen av isolasjonsfengsling. FN-konvensjonen mot tortur, OPCAT,[1] inneholder en tilleggsprotokoll om isolasjonsfengsling.

Isolasjonsfengsling forekommer ofte i forbindelse med varetektsfengsling for å hindre at formodede medskyldige i en kriminell handling koordinerer deres forkaringer.

Formål[rediger | rediger kilde]

Formålet med isolasjonsfengsling er typisk strafferettslig begrunnet i hensynet til politiets etterforskning eller hensynet til samfunnets sikkerhet. I 1800-tallet begrunnet religiøse bevegelser i USA denne form for fengsling med hensynet til straffefangers personlige utvikling, idet disse under rolige former ville forbedre seg gjennom bot og bønn.[2]

En rekke land isolerer fanger som er mistenkt for deltagelse i terrorisme av hensyn til statens sikkerhet. Blant annet har USA anvendt dette middel på Guantánamobukta.[3] I diktaturer er isolasjonsfengsling blitt anvendt som et ledd i systematisk tortur med henblikk på å fremkalle en tilståelse fra formodede motstandere av regimet, en praksis som formentlig stadig finner sted i blant annet Kina[4]

Det forekommer også en rekke tilfelle hvor fanger velger frivillig isolasjon for å unngå overgrep fra medfanger. I Danmark valgte blant andre Frede Sander Jensen dette etter å ha blitt overfalt og stukket med et jernspyd av en annen innsatt.

Virkning[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke eksempler på at isolasjonsfenslede utvikler sinnssykdommer, ofte kombinert med fysiske lidelser.[3] I Danmark har blant andre Peter Rohde, som i 1994 ble isolasjonsfengslet i elleve måneder på en uberettiget mistanke om å smuugle narkotika, utviklet en sinnssykdom. Han er i ettertid blitt tilkjent erstatning ved kjennelse fra Højesteret. I et intervju har han uttrykt at han hadde foretrukket egentlig fysisk tortur i stedet for isolasjonsfengsel.[5]

Dansk rettspraksis[rediger | rediger kilde]

Internasjonale eksperter har ved flere anledninger rettet kritikk mot Danmark for bruken av isolasjonsfengsel.[6]

De danske myndighetene har tatt forskjellige initiativer for å imøtekomme kritikken. I 2007 ble retsplejelovens tidsgrenser for isolasjonsfengsling forkortet liksom det i 2008 ble vedtatt en lovendring på området i Folketinget.[7] Dette har medført en reduksjon i antallet varetektsfengslede i isolasjon, men i erkjennelse av at det stadig er et betydelig antall isolerte fanger, nedsatte justisminister Lars Barfoed en arbeidsgruppe i mai 2010 med henblikk på å begrense bruken av administrativ isolasjonsfengsling.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (Optional Protocol to the Convention Against Torture)
  2. ^ «Institut for menneskerettigheder (2003)». Arkivert fra originalen 30. juni 2015. Besøkt 27. juni 2015. 
  3. ^ a b Scharff Smith: Amerikansk fangebehandling og forhørspraksis i kampen mod terrorisme1
  4. ^ Dorrit Kjær Christianen: Dødsstraf og tortur i Kina i et menneskeretligt perspektiv[død lenke]
  5. ^ I en kronikk i Berlingske Tidende den 3. mai 1997.
  6. ^ Istanbul-erklæringen Arkivert 3. september 2010 hos Wayback Machine.
  7. ^ Rrapporth%C3%B8ring.pdf; Udenrigsminsteriet
  8. ^ Regeringen nedsætter en arbejdsgruppe Arkivert 8. februar 2010 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Isolasjonsfengsling&oldid=23592937»