Isnād

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

En isnād (arabisk: اسند, «støtte») er en vitnesrekke brukt for å slå fast verdien av et hadith-skrift, i islam et skrift om profeten Muhammeds ord og gjerninger.

Etter at Muhammed døde i 623 begynte islam å splintres opp i grupper som baserte seg på forskjellige tolkninger av hans synspunkter. Det ble viktig å føre fortellinger tilbake til kilden, og Ilm ar-rijal, biografiens vitenskap, utviklet seg som resultat av dette behov. På denne måten arbeidet man for å gjenopprette og så bevare enheten i det islamske trosfellesskap.

Grunnform[rediger | rediger kilde]

En isnād kommer i formen

«A sa at B sa at C skrev at D hadde sagt at E fortalte at Muhammed sa»,

... der A, B, C, D og E var kjente skikkelser med kjente historier/fakta og omstendigheter knyttet til seg. De skriftlærde som arbeidet med hadith-tolkninger forsøkte å etablere i hvilken grad det var mulig at disse personer for eksempel kunne ha møttes eller lest hverandres verker, under hvilke omstendigheter, om oversettelse var involvert, og så videre, og dermed kunne vurdere og konkludere om den aktuelle tradisjonen var gyldig eller ikke.

Isnād-klassifiseringer[rediger | rediger kilde]

Kan man spore en isnād med ubrutt kontinuitet tilbake til Profeten, kalles den musnad, det vil si, «støttet» eller muttaṣil'. Selve denne trafisjon (overleveringsrekke) kalles så marfūʿ («opphøyd»).

Mangler et tradisjonsledd (eller flere ledd) i kjeden – hva enn grunnen måtte være –, er det tale om en munqaṭiʿ («avbrutt [kjede]»).

Det finnes flere tradisjoner med provetutsagn som er kjent fra ennet ledd (annen generasjon) etter Profeten, men som ikke nevner selve øyenvitnene, Profetens ledsagere; her er overleveringskjeden mursal (Noen oversettelse av dette ordet finnes ikke i faglitteraturen). Ikke desto mindre behandles slike tradisjoner som grensende til «sunne» (ṣaḥīḥ), som autentiske tradisjoner med tilsvarende store beviskraft.

Som «skjønn» oppfattes en isnād der det mellom de navngitte tradenter bare står 'ʿan, det vil si «etter»/«i følge»: A etter B etter C etter D ofg så videre … etter Profeten (og så utsagnet). Denne isnād-form kaller man muʿanʿan.

Som «tvilsom» betrakter man en isnād hvori tradentene ikke nevnes ved navn, men bare «etter en mann». En slik isnād kaller man mubham.

Turuq[rediger | rediger kilde]

Summen av vitnesrekkene eller tradisjonskjedene kaller man også «veier» (ṭuruq, sing.: ṭarīq), som videre også kan klassifiseres.

  • godt kjente og alment utbredte isnāder med et kjent innhold (matn) kaller mutawātir («utbredt», «kjent»),
  • andre som har færre kjente tradenter kaller man «berømt»/«kjent» (masjhūr).
  • «Sjelden»/«fremmed» (ġarīb) er en isnād der bare én tradent er kjent.

Flere kjente muslimske skriftlærde, blant dem Sahih Bukhari og Sahih Muslim, kategoriserte et stort antall hadither i forskjellige kategorier, fra hadith-skrifter de mente var autentiske, til på den annen side av spekteret skrifter de mente å kunne bevise at var falske. Blant disse isnād-granskerne ver det forskjellige skoleretninger, og de kan ha noe forskjellige oppfatninger om en gitt hadith er sterkt troverdig (sahih) eller svakt troverdig (da'if).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ignaz Goldziher: Muhammedanische Studien. Halle 1890 (Bd. II). Reprint: Georg Olms, Hildesheim 2004
  • Ignaz Goldziher: Vorlesungen über den Islam. Heidelberg 1910, s. 40ff.
  • Josef Horowitz: «Alter und Ursprung des Isnads.» I: Der Islam. Bd. 8/1918, s. 39-47
  • Johann Fück: «Die Rolle des Traditionalismus im Islam.»' I: Zeitschrift der Deutschen Morgenländischen Gesellschaft (ZDMG). 93/1939, s. 1-32
  • Gautier H.A. Juynboll: Muslim Tradition: Studies in Chronology, Provenance and Authorship of Early Hadith. (Cambridge Studies in Islamic Civilization) Cambridge University Press, Cambridge 1983