Ishockey under Vinter-OL 1998 – Menn – Tropper

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ishockey under
Vinter-OL 1998
Ishockey Olympiske ringer
Turnering
Menn   Kvinner
Tropper
Menn   Kvinner
Finale
Menn   Kvinner
Kvalifisering
Menn  
Forrige 1994   2002 Neste

Troppene til herrenes ishockeyturnering under Vinter-OL 1998 inneholder samtlige fjorten tropper som ble tatt ut til OL-turneringen fra 7. til 22. februar 1998. Alle aldre er som de er ved starten av turneringen (8. februar 1998).

For første gang noensinne friga verdens største profesjonelle ishockeyliga, National Hockey League (NHL) sine spillere til å delta i OL. Ligaen avholdt en 17-dager lang pause for å akkomodere OL og la alle deres spillere konkurrere i turneringen. På grunn av dette ble turneringen omtalt som «århundrets turnering» og «drømmelagsturnering».[1][2][3]

Turneringens innledende runde startet dagen før NHL-pausen trådte i kraft, hvilket betød at lagene kun kunne bruke de NHL-spillerne som allerede hadde spilt sin siste kamp innen pausen, hadde fått godkjennelse av sine respektive NHL-klubber og var med OL-troppen. Lagene kunne ikke gjøre endringer i OL-troppen før de eventuelt avanserte til neste runde. Dette betød at flere av lagene ikke kunne anvende sine NHL-stjerner på tross av at de var på plass i Nagano. Turneringsformatet fikk kraftig kritikk av blant andre Slovakia, som bare hadde to ledige plasser i troppen til Róbert Švehla og Peter Bondra mens de samtidig hadde fem NHL-spillere på tribunen til den avgjørende kampen mot Kasakhstan (Žigmund Pálffy, Jozef Stümpel, Miroslav Šatan, Pavol Demitra og Richard Zedník).[4][5]

Deltakelse av NHL-spillere[rediger | rediger kilde]

Se også: Ishockey under Vinter-OL 1998 – Menn#Deltakelse av NHL-spillere

Innen turneringen var det spekulasjoner om at National Hockey League (NHL) ville frigi spillerne for å de kan delta i OL. Den internasjonale olympiske komité (IOK) hadde i 1986 åpnet for at alle spillere kunne delta i OL fra og med 1988 uansett om de var amatører eller profesjonelle[6] NHL valgte dog ikke å frigi spillerne til å delta i OL i 1988 eller i 1992 ettersom at vinter-OL avholdes i februar og dermed i midten av ligaens grunnserie.[7]

I mars 1995 reiste Bettman til Genève for forhandlinger med IIHF-president René Fasel, IOK-president Juan Antonio Samaranch og direktøren for spillerorganisasjonen NHLPA, Bob Goodenow. Blant uenighetene som skulle løses var konkurransebestemmelser, spilleprogram og tilgangen til markedsavtaler. Hvor Bettman og Goodenow tidligere hadde vært rivaler under NHL-lockouten i 1994–1995 var det nå enighet mellom partene, og sammen med Fasel arbeidet de for å legge rammene for NHL-deltakelse i OL.[2]

Fasel reiste deretter til San Diego sommeren 1995 for å selge ideen til NHL-spillerne. På tross av en viss bitterhet mot at IIHF hadde forhindret NHL-spillere i å spille i europeiske ligaer under NHL-lockouten ble spillerne overtalt til OL-deltakelse etter oppfordring av spillere som russiske Vjatsjeslav Fetisov og Igor Larionov (som hadde vunnet OL-gull med Sovjetunionen) og canadierne Eric Lindros og Paul Kariya (som hadde vunnet OL-sølv med Canada i henholdsvis 1992 og 1994).[2]

Avtalen mellom IIHF og NHL skulle endelig vedtas på IIHFs halvårlige kongress i Budapest den 29. september 1995. Ikke alle nasjonale forbund var for NHL-spillernes deltakelse, og det mest åpenlyst skepiske forbundet var Hockey Canada. Forbundets direktør, Frank Lento, mente at OL-planen hadde blit forhandlet uten nok hensyn til de som måtte godkjenne den, og ved å vinne sølv i de siste to OL-turneringene mente Lento at Canada hadde en så stor bredde at de kunne samle konkurransedyktige OL-lag uten NHL-spillere. I sin tale til kongressen uttrykte Lento misnøye med å bli herset rundt av europeerne, en uttalelse som senere viste seg å tilbake mot Canada da den fikk flere europeiske forbund til å stemme for planen.[2]

Avtalen mellom NHL, IIHF, NHLPA og ble underskrevet 29. september 1995 og presentert under en pressekonferanse med Bettman og Fasel den 2. oktober.[1] Ligaen tok en 17-dager lang pause som startet etter at NHL-klubbene hadde spilte sine siste kamper den 7. februar 1998. NHL-spillerne vile reise til Japan den 8. og 9. februar, etter at OL hadde begynt og etter at de lavere seedede lagene allerede hadde spilt noen kamper i en kvalifiseringsrunden. Dermed kunne de lavere rangerte lagene først få sine NHL-spillere til disposisjon når de hadde spilt deres siste kamp innen OL-pausen. Kampene skulle spilles etter internasjonal banestørrelse (60 x 30 meter) i stedet for NHLs banestørrelse (61 x 26 meter) og anvende IIHFs regelverk (hvilket blant annet betød et forbud mot slagsmål og bruken av straffeslag i sluttspillet). Samtidig skulle alle kamper hvor mere enn 50 prosent av spillerne var NHL-spillere dømmes med NHL-dommere.[2]

Nominasjonsprosess[rediger | rediger kilde]

Landslagsdrakter[rediger | rediger kilde]

 Belarus  Canada  Finland  Frankrike  Italia
 Japan  Kasakhstan  Russland  Slovakia  Sverige
 Tsjekkia  Tyskland  USA  Østerrike

Ordforklaring[rediger | rediger kilde]

Generell informasjon
Nr. Draktnummer
F Fatning
Klubb Spillerens klubb for sesongen
Statistikk
KP Kamper spilt MIN Minutter spilt
M Mål SOG Skudd på mål
A Assists GA Mål mot
P Poeng SO Shutouts (holdt nullen)
PIM Utvisningsminutter SVS% Redningsprosent
+/– Pluss/minus GAA Gjennomsnittlig mål mot
(Goals Against Average)
GKD Kamper hvor spilleren var i lagoppstillingen (Goalkeeper dressed)
GPI Kamper reelt spilt av målvakten (Games played indeed)

 Belarus[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[8]

Deltakere med OL-erfaring
Frafall og utelatte spillere
Trenerstab

 Canada[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

Den canadiske troppen ble offentliggjort den 29. november 1997 og besto av 23 spillere (tre målvakter, syv backer, tretten løpere).[9][10][11][12][13][14][15][16]

Fjorten spillere som representerte Canada ved World Cup i ishockey 1996 var med i OL-troppen, og flere andre hadde også erfaring fra forskjellige VM- og Canada Cup-turneringer. Etter tapet til amerikanerne i finalen av World Cup i 1996 hadde mange lagt skylden på det canadiske laguttaket hadde for mange veteraner. General manager Bobby Clarkes laguttak reflekterte et fokus på fysikk og forsvarsspill fremfor fart og teknisk dyktighet og utelot flere veteraner fra World Cup-turneringen i 1996. Lagets største stjerne var 37-år gamle Wayne Gretzky, som skulle spille i sin første og siste OL-turnering. Philadelphia Flyers' power-forward Eric Lindros (194 cm og 109 kg) og Paul Kariya (Mighty Ducks of Anaheim) var blant lagets yngre stjernespillere som Clarke håpet på skulle ta sitt neste steg.[9][10][16]

Flere aspekter av Clarkes laguttak var kontroversielt, blant annet valget å utelate veteranen Mark Messier (Vancouver Canucks) og valget av 24-årige Lindros som kaptein fremfor Gretzky. Clarke ble anklaget for favorisering ettersom at han også var general manager for Lindros' klubb Philadelphia Flyers. Men avgjørelsen ble tatt i samråd med de assisterende general managererne Bob Gainey og Pierre Gauthier.[9] Den største overraskelsen i laguttaket var Rob Zamuner, en defensiv løper for Tampa Bay Lightning som Clarke omtalte som «den beste defensive løperen i NHL».[9] Power-forwardsene Joe Nieuwendyk, Keith Primeau og Rod Brind'Amour, spillere som utmerker seg både gjennom sitt fysiske spill og målproduksjon, ble valgt på bekostning av mere mer teknisk dyktige spillere.

Clarke skisserte en plan om å spille med to offensive rekker, en defensiv rekker (da antatt å være Zamuner-Primeau–Trevor Linden) og en fjerderekke bestående av power-forwards. Gretzky skulle da være 13. løper men på tross av dette ha samme istid som de andre og ville bli brukt i overtallsspill. Trener Marc Crawford avvek fra disse prinsippene og fokuserte heller på rotasjon mellom fire jevnbyrdige rekker som alle hadde to offensive spillere og en mere defensiv spiller.[9]

Deltakere med OL-erfaring

Ettersom at laget besto utelukkende av NHL-spillere var det kun to spillere i troppen som hadde tidligere OL-erfaring: Lindros (som hadde vunnet sølv i 1992) og Kariya (som hadde vunnet sølv i 1994). Med Kariyas forfall var det kun én spiller i troppen med tidligere OL-erfaring.

Frafall og utelatte spillere

På grunn av Canadas enorme bredde var det naturlig at mange talentfulle spillere ville bli utelatt fra den endelige troppen. Veteranen Messier ble utelatt etter å ha hatt en svak start på sesongen, mens flere spillere ble fravalgt på fokusset på fysikk og forsvarsspill, blant andre teknisk dyktige spillere som Mark Recchi (Montréal Canadiens) og Doug Gilmour (New Jersey Devils). Andre spillere som Adam Oates (Washington Capitals), Paul Coffey (Philadelphia Flyers) Claude Lemieux (Colorado Avalanche) og Ron Francis (Pittsburgh Penguins), som alle hadde spilt i World Cup i ishockey 1996, ble også utelatt. På backsiden var den mest overraskende utelatelsen Scott Niedermayer (New Jersey Devils).[16]

Den 1. februar 1998 pådro Kariya seg en hjernerystelse etter en krysstakling av den amerikanske backen Gary Suter under en kamp mellom Mighty Ducks of Anaheim og Chicago Blackhawks. Det ble spekulert at taklingen ble gjort med vilje for å forhindre at Kariya deltok i OL. Det var opprinnelig forventet at Kariya skulle komme seg i tide til OL, men senfølgene av hjernerystelsen (postcommotiosyndrom; hans fjerde hjernerystelse på tre år) førte til at han måtte melde forfall. Han ble erstattet av Mark Recchi. Kariyas forfall ble møtt med skuffelse blant japanske hockeyfans på grunn av Kariyas japanske opphav.[17][18]

Trenerstab

Hockey Canada-president Bob Nicholson utnevnte 48-årige Clarke som general manager for det canadiske OL-laget. Etter sin spillerkarriere hadde Clarke vært general manager for Philadelphia Flyers mellom 1984–1990 og siden 1995. Han hadde også vært general manager for Minnesota North Stars (1990–1992) og Florida Panthers (1993–94). Høydepunktene hadde vært tre Stanley Cup-finaler med Flyers (1985, 1987 og 1997) og én med Minnesota (1991). Han hadde også vært general manager for de canadiske lagene som vant Canada Cup i 1987 og 1991. Clarke ble assistert av Bob Gainey, general manager for Dallas Stars, og Pierre Gauthier (general manager for Ottawa Senators).[10]

Marc Crawford ble valgt som hovedtrener for OL-laget. Crawford haddet vunnet Stanley Cup med Colorado Avalanche i 1996 og ble i 1995 tildelt Jack Adams Award for årets trener i NHL. Han ble assistert av Wayne Cashman, Andy Murray og Mike Johnston.[10]

Tropp
Målvakter
Nr. Navn Fødselsdato GKD GPI MIN SOG GA SVS SVS% GAA SO Klubb
30 Martin Brodeur 6. mai 1972 (25 år) 0 0 00:00 0 0 0 0,00% 0,00 0 USAs flagg New Jersey Devils (NHL)
31 Curtis Joseph 29. april 1967 (30 år) 0 0 00:00 0 0 0 0,00% 0,00 0 Canadas flagg Edmonton Oilers (NHL)
33 Patrick Roy 5. oktober 1965 (32 år) 6 6 369:07 140 9 131 93,57% 1,71 1 USAs flagg Colorado Avalanche (NHL)
Backer
Nr. Navn F Fødselsdato KP M A P PIM +/– Klubb
2 Al MacInnis H 11. juli 1963 (34 år) 6 2 0 2 2 +2 USAs flagg St. Louis Blues (NHL)
4 Scott Stevens V 1. april 1964 (33 år) 6 0 0 0 2 +5 USAs flagg New Jersey Devils (NHL)
24 Chris Pronger V 10. oktober 1974 (23 år) 6 0 0 0 4 0 USAs flagg St. Louis Blues (NHL)
37 Éric Desjardins H 14. juni 1969 (28 år) 6 0 0 0 2 +1 USAs flagg Philadelphia Flyers (NHL)
44 Rob Blake H 10. desember 1969 (28 år) 6 1 1 2 2 +8 USAs flagg Los Angeles Kings (NHL)
52 Adam Foote H 10. juli 1971 (26 år) 6 0 1 1 4 –2 USAs flagg Colorado Avalanche (NHL)
77 Raymond Bourque V 28. desember 1960 (37 år) 6 1 2 3 4 +8 USAs flagg Boston Bruins (NHL)
Løpere
Nr. Navn F Fødselsdato KP M A P PIM +/– Klubb
7 Rob Zamuner V 17. september 1969 (28 år) 6 1 0 1 8 0 USAs flagg Tampa Bay Lightning (NHL)
8 Mark Recchi V 1. februar 1968 (30 år) 5 0 2 2 0 +1 Canadas flagg Montréal Canadiens (NHL)
14 Brendan Shanahan H 23. januar 1969 (29 år) 6 2 0 2 0 +3 USAs flagg Detroit Red Wings (NHL)
16 Trevor Linden H 11. april 1970 (27 år) 6 1 0 1 10 +2 USAs flagg New York Islanders (NHL)
17 Rod Brind'Amour V 9. august 1970 (27 år) 6 1 2 3 0 +3 USAs flagg Philadelphia Flyers (NHL)
19 Steve Yzerman − A H 9. mai 1965 (32 år) 6 1 1 2 10 +4 USAs flagg Detroit Red Wings (NHL)
25 Joe Nieuwendyk V 10. september 1966 (31 år) 6 2 3 5 2 0 USAs flagg Dallas Stars (NHL)
27 Shayne Corson V 13. august 1966 (31 år) 6 1 1 2 2 +3 Canadas flagg Montréal Canadiens (NHL)
25 Keith Primeau V 24. november 1971 (26 år) 6 2 1 3 4 +3 USAs flagg Carolina Hurricanes (NHL)
74 Theoren Fleury H 29. juni 1968 (29 år) 6 1 2 3 2 +1 Canadas flagg Calgary Flames (NHL)
88 Eric Lindros − C H 28. februar 1973 (24 år) 6 2 3 5 2 +6 USAs flagg Philadelphia Flyers (NHL)
91 Joe Sakic V 7. juli 1969 (28 år) 4 1 2 3 4 +2 USAs flagg Colorado Avalanche (NHL)
99 Wayne Gretzky − A V 26. januar 1961 (37 år) 6 0 4 4 2 +3 USAs flagg New York Rangers (NHL)
— Paul Kariya V 16. oktober 1974 (23 år) Erstattet av Mark Recchi på grunn av skade. USAs flagg Mighty Ducks of Anaheim (NHL)
Støtteapparat
Stilling Navn Nasjonalitet Fødselsdato
Landslagstrener Marc Crawford Canadas flagg Canada 13. februar 1961 (36 år)
Assistenttrener Wayne Cashman Canadas flagg Canada 24. juni 1945 (52 år)
Assistenttrener Mike Johnston Canadas flagg Canada 19. februar 1957 (40 år)
Assistenttrener Andy Murray Canadas flagg Canada 3. mars 1951 (46 år)
General manager Bobby Clarke Canadas flagg Canada 13. august 1949 (48 år)
Assisterende general manager Bob Gainey Canadas flagg Canada 13. desember 1953 (44 år)
Assisterende general manager Pierre Gauthier Canadas flagg Canada 28. mai 1953 (44 år)

 Finland[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[19][20][21]

Deltakere med OL-erfaring
Frafall og utelatte spillere
Trenerstab

 Frankrike[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[22]

Deltakere med OL-erfaring
Frafall og utelatte spillere
Trenerstab

 Italia[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[22]

Deltakere med OL-erfaring
Frafall og utelatte spillere
Trenerstab

 Japan[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

Den japanske troppen ble offentliggjort i desember 1997 og besto av 23 spillere (tre målvakter, syv backer, tretten løpere).[23]

Japan ble vurdert til å være det svakeste laget i turneringen og var kun kvalifisert til turneringen som vertsnasjon. Selv om troppen var forholdsvist veltrent og spilte med motivasjon så ble spillernes manglende erfaring på toppnivå, spillernes lave høyde og vekt (177 sentimeter og 79 kilo i gjennomsnitt) samt manglende bredde på backsiden ansett som troppens største svakheter. Frem til 1998 hadde Japan stort sett spilt i B- og C-puljen ved ishockey-VM og spilte så sent som året før i C-VM. Det japanske laget ble derfor spådd til å ende sist i gruppen.[23]

Blant lagets største profiler var backen Takayuki Kobori, som med sin høyde 185 sentimeter på og vekt på 98 kg var en av troppens fysisk største spillere. I forberedelse til OL-turneringen hadde japanerne også fått naturalisert seks spillere født og oppvokst i Canada (målvakten Dusty Imoo og løperne Ryan «Haruo» Kuwabara, Ryan «Kiyoshi» Fujita, Matt «Yoshikazu» Kabayama, Chris Yule og Steve Tsujiura) og to spillere født og oppvokst i Sverige (senterforwarden Shin Larsson Yahata og målvakten Jiro Nihei).[23]

Deltakere med OL-erfaring

Japan deltok i den olympiske ishockeyturneringen for første gang siden 1980 og det var derfor ingen spillere i troppen med tidligere OL-erfaring. Den 33-årige lagkapteinen Toshiyuki Sakai og den 33-årige backen Atsuo Kudo var de eneste spillerne i troppen som tidligere hadde representert Japan i en OL-kvalifisering (kvalifiseringen til vinter-OL 1988). Sytten spillerne hadde representert Japan i tidligere VM-turneringer hvor femten av dem hadde senest spilt C-VM i Estland i 1997.

Trenerstab

Svenske Björn Kinding hadde vært landslagstrener for Japan siden 1996 mens canadieren Dave King hadde overtatt som general manager for laget i forbindelse med OL-turneringen. Kinding hadde tidligere vært hovedtrener for Rungsted IK i den danske ligaen, ledet SC Herisau til opprykk i Nationalliga B (1985–1987) og trent EHC Biel-Bienne (1987–1991) og EV Zug (1991–1994) i Nationalliga A. Han hadde også vært landslagstrener for Danmark fra 1983 til 1985. Kinding ble assistert av japanske Toru Itabashi.

King var i 1997 assistenttrener for Montréal Canadiens i NHL og hadde hatt en lang trenerkarriere på både amatør, profesjonelt og landslagsnivå. King hadde vært trener for juniorlaget Billings Bighorns i Western Hockey League og senere Saskatchewan Huskies (ishockeylaget til University of Saskatchewan) fra 1979 til 1982, hvor han ledet laget til en CIAU-mesterskapstittel i 1983. I 1980 ble han kåret til årets trener i CIAU (Father George Kehoe Memorial Award). Fra 1982 til 1983 var han hovedtrener for Canadas U20-landslag og vant ett VM-gull (1982) og en bronse (1983). Etter en sesong som assisttrener for Canadas A-landslag (hvor de tok bronse) overtok han i 1982 hovedtreneransvaret. I perioden 1982–1992 ledet han Team Canada ved sju VM- og tre OL-turneringer og vant to VM-sølv (1989, 1991) og ett OL-sølv (1992). Fra 1992 til 1995 var han hovedtrener for NHL-klubben Calgary Flames etterfulgt av en kort periode som landslagstrener for Japan fra 1995 til 1996.

Målvakter
Nr. Navn Fødselsdato GKD GPI MIN SOG GA SVS SO SVS% GAA Klubb
1 Shinichi Iwasaki 21. august 1968 (29 år) 1 1 — — — — 90,90% 3,02 0 Japans flagg Kokudo Ice Hockey Club (JIHL)
27 Jiro Nihei 9. mars 1971 (26 år) 0 0 00:00 0 0 0 0,00% 0,00 0 Japans flagg Kokudo Ice Hockey Club (JIHL)
70 Dusty Imoo 18. juli 1970 (27 år) 3 3 — 8 — 92,50% 2,54 0 Japans flagg Seibu Tetsudo Tokyo (JIHL)
Backer
Nr. Navn F Fødselsdato KP M A P PIM +/– Klubb
2 Hiroyuki Miura H 31. desember 1973 (24 år) 0 0 0 0 0 0 Japans flagg Kokudo Ice Hockey Club (JIHL)
6 Takeshi Yamanaka H 30. januar 1971 (27 år) 0 0 0 0 0 0 Japans flagg Ōji Seishi Ice Hockey (JIHL)
7 Takayuki Kobori V 20. februar 1969 (28 år) 0 0 0 0 0 0 Japans flagg Seibu Tetsudo Tokyo (JIHL)
11 Yutaka Kawaguchi H 5. april 1973 (24 år) 0 0 0 0 0 0 Japans flagg Kokudo Ice Hockey Club (JIHL)
36 Takayuki Miura V 25. mars 1967 (30 år) 0 0 0 0 0 0 Japans flagg Seibu Tetsudo Tokyo (JIHL)
Løpere
Nr. Navn F Fødselsdato KP M A P PIM +/– Klubb
12 Steve Tsujiura V 3. september 1964 (33 år) 0 0 0 0 0 0 Japans flagg Kokudo Ice Hockey Club (JIHL)
13 Akihito Sugisawa H 20. juli 1967 (30 år) 4 2 2 4 4 –2 Japans flagg Ōji Seishi Ice Hockey (JIHL)
15 Tsutsumi Otomo H 15. september 1975 (22 år) 4 1 1 2 12 –3 Japans flagg Kokudo Ice Hockey Club (JIHL)
16 Toshiyuki Sakai − C H 3. september 1964 (33 år) 0 0 0 0 0 0 Japans flagg Kokudo Ice Hockey Club (JIHL)
30 Shin Larsson Yahata V 9. mai 1974 (23 år) 4 2 3 5 4 –1 Japans flagg Kokudo Ice Hockey Club (JIHL)
31 Hiroshi Matsuura V 14. mai 1968 (29 år) 0 0 0 0 0 0 Japans flagg Ōji Seishi Ice Hockey (JIHL)
40 Ryan «Kiyoshi» Fujita H 25. juni 1972 (25 år) 4 1 1 2 2 –5 Japans flagg Seibu Tetsudo Tokyo (JIHL)
47 Matt «Yoshikazu» Kabayama H 18. november 1965 (32 år) 0 0 0 0 0 0 Japans flagg Seibu Tetsudo Tokyo (JIHL)
71 Ryan Kuwabara H– 23. mars 1972 (25 år) 4 2 0 2 4 –2 Japans flagg Kokudo Ice Hockey Club (JIHL)
75 Chris Yule V 3. september 1964 (33 år) 0 0 0 0 0 0 Japans flagg Kokudo Ice Hockey Club (JIHL)
Støtteapparat
Stilling Navn Nasjonalitet Fødselsdato
Landslagstrener Björn Kinding Sveriges flagg Sverige 29. april 1957 (40 år)
Assistenttrener Toru Itabashi Japans flagg Japan 6. juni 1946 (51 år)
General manager Dave King Canadas flagg Canada 22. desember 1947 (50 år)

 Kasakhstan[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[23]

Deltakere med OL-erfaring
Frafall og utelatte spillere
Trenerstab

 Russland[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

Den russsiske troppen ble offentliggjort i desember 1997 og besto av 23 spillere (tre målvakter, åtte backer, tolv løpere).[9][24]

Da troppen ble offentliggjort var det større oppmerksomhet på de spillerne som ikke hadde blitt tatt ut. Ettersom at flere ledende NHL-stjerner boikottet landslaget i protest mot forholdene i det russiske ishockeyforbundet, måtte det russiske ishockeyforbundet stille med et svakere lag enn forventet.[24][25]

[26]

Deltakere med OL-erfaring
Frafall og utelatte spillere

Flere av de russiske NHL-stjernene valgte å melde forfall til turneringen i protest mot forholdene i det russiske ishockeyforbundet: løperne Sergej Fjodorov, Igor Larionov, Vjatsjeslav Kozlov (alle tre fra Detroit Red Wings) og Aleksandr Mogilnyj (Vancouver Canucks); backene Sergej Zubov (Dallas Stars) og Vladimir Malakhov (Montréal Canadiens) og målvakten Nikolaj Khabibulin (Phoenix Coyotes).[24] Khabibulin boikottet landslaget i protest mot at daværende landslagstrener Viktor Tikhonov hadde konfiskert hans gullmedalje som han vant som tredje målvakt under vinter-OL 1992.[26]

Kovaljov måtte i januar 1998 gjennomgå en operasjon i kneeet og måtte derfor melde forfall til OL-turneringen.[27] Han ble erstattet av Fjodorov etter at han hadde kontaktet Aleksandr Steblin, presidenten i det russiske ishockeyforbundet, og tilbudt å erstatte Kovaljov.[28]

Trenerstab

Det russiske laget ble ledet av Vladimir Jurzinov, som hadde blitt valgt som ny landslagstrener høsten 1997. Jurzinov kom fra rollen som hovedtrener for TPS i finske SM-liiga, som han fra 1992 til 1997 hadde ledet til to mesterskapstitler (1993 og 1995) og ytterigere tre finaler (1994, 1996 og 1997). Før det hadde han også vært hovedtrener for Dinamo Riga og HK Dynamo Moskva i den den sovjetiske toppligaen. Han hadde også lang erfaring på internasjonalt nivå som en av Viktor Tikhonovs assistenttrenere fra 1975 til 1992.[25]

 Slovakia[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[29] [30]

Deltakere med OL-erfaring
Frafall og utelatte spillere

På grunn av turneringsformatet kunne ikke Slovakia gjøre endringer i OL-troppen før de eventuelt avanserte til finalerunden. Slovakerne kom med krass kritikk av formatet ettersom de bare hadde to ledige plasser i troppen til Róbert Švehla og Peter Bondra mens de samtidig hadde fem NHL-spillere på tribunen som ikke kunne brukes til den avgjørende kampen mot Kasakhstan (Žigmund Pálffy, Jozef Stümpel, Miroslav Šatan, Pavol Demitra og Richard Zedník). Tapet til Kasakhstan betød at avansementet til hovedrunden glapp for slovakerne, og NHL-spillerne på tribunen måtte reise hjem uten å ha spilt en eneste kamp.[4][5][9][31][32][33]

Trenerstab
Tropp

 Sverige[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[34][35][36]

Deltakere med OL-erfaring
Frafall og utelatte spillere
Trenerstab

 Tsjekkia[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

Den tsjekkiske troppen ble offentliggjort den 14. januar 1998 og bestod av 23 spillere (tre målvakter, sju backer, tretten løpere).[37][38][39][40]

Det tsjekkiske laguttaket var preget av fiaskoen under World Cup i 1996, hvor et stjernespekket tsjekkisk lag uten kjemi ble ydmyket av et 1–7-tap til Tyskland og ikke nådde kvartfinalen. Spillere som Radek Bonk (–4 i pluss/minus) klarte aldri å integrere seg i den tsjekkiske troppen, mens førsterekken med Bobby Holík-Petr Nedvěd-Jaromír Jágr klarte ikke å produsere poeng, og sto med kun to mål og –4 og –5 i pluss/minus. Dette sto i kontrast til bare noen måneder før, hvor hadde ledet tsjekkerne til VM-gull i Wien.[9][41][42]

Opp til OL-turneringen hadde det tsjekkiske trenerteamet dermed lært en lekse: det er det beste «laget» med det beste samspillet som vinner, ikke nødvendigvis et all-starlag bestående utelukkende av stjernespillere. Landslagstrener Ivan Hlinka og assistenttrener Slavomír Lener tok derfor ut en tropp kun bestående av tolv NHL-spillere ut av 39 mulige kandidater, hvilket var det laveste antallet av NHL-spillere i troppen blant de seks toppnasjonene. Resten av laget ble fylt med de beste tsjekkiske rollespillerne fra forskjellige europeiske ligaer som tsjekkiske Extraliga, svenske Elitserien og finske SM-liiga.[41] Lagets to største stjerner var målvakten Dominik Hašek (Buffalo Sabres) og løperen Jágr (Pittsburgh Penguins). Den 32-årige NHL-backen Petr Svoboda (Philadelphia Flyers), som hadde hoppet av til Vesten i 1984, ble tatt ut til sitt første mesterskap på seniornivå.[9]

Hlinka brukte psykologi for å bygge laget sitt. Laget skulle spille med en defensiv spillestil hvor rollespillerne fra de europeiske ligaene skulle supplere NHL-spillerne. Omvendt skulle NHL-spillerne påta seg større defensivt ansvar. For å gi en så dominerende høyrevingen som Jágr til å bruke egenskapene sine til det beste for laget, var det essensielt å finne en senter som kunne å tilpasse seg ham. Det overraskende valget falt på den 35-årige veteranen Vladimír Růžička, som ble utnevnt til kaptein.[41] Růžička hadde vært en av stjernene på det tsjekkoslovakiske landslaget på 1980-tallet, men hadde ikke blitt tatt ut på landslaget på åtte år.[9] Hlinka valgte også å sette sammen andrerekken med spillerne Martin Ručinský, Robert Reichel og Robert Lang, spillere som Hlinka hadde trent på HC Litvínovs juniorlag og som han håpet på ville ha god kjemi på isen.[42]

Deltakere med OL-erfaring

Fire spillere hadde tidligere OL-erfaring. Kaptein Růžička hadde to tidligere OL-deltakelser (1984 og 1988) mens Robert Lang, Jiří Šlégr og Richard Šmehlík hadde én tidligere OL-turnering (alle 1992). Růžička var den eneste i troppen med OL-medalje, en bronse fra 1984.

Frafall og utelatte spillere

Med 39 tsjekkiske spillere i NHL for 1997/98-sesongen var det flere profiler som ble utelatt, blant andre de unge talentene Patrik Eliáš og Petr Sýkora og veteraner som František Musil. Bobby Holík hadde søkt om amerikansk statsborgerskap og var derfor jevnfør tsjekkisk lovgivning ikke spilleberettiget for Tsjekkia. Nedvěd, som hadde hoppet av til Vesten i 1989 og blitt canadisk statsborger, kunne heller ikke spille på det tsjekkiske landslaget da han hadde representert Canada ved vinter-OL i 1994. Bonk hadde etter World Cup-fadesen ikke noen tillit hos den tsjekkiske landslagsledelsen.

Det 22 år gamle NHL-talentet Václav Prospal (Philadelphia Flyers) hadde opprinnelig blitt tatt ut til OL-troppen men brakk beinet mens han kjempet om pucken med Lance Pitlick under en kamp mot Ottawa Senators 3. januar 1998. Han ble erstattet av et annet talent, 21 år gamle Milan Hejduk (HC IPB Pojišťovna Pardubice).[9][41]

Trenerstab

48-årige Ivan Hlinka hadde returnert som tsjekkisk landslagstrener høsten 1996 etter at Luděk Bukač måtte gå av som følge av World Cup-fiaskoen. Etter avslutningen på sin meritterte spillerkarriere var Hlinka trener for HC Litvínov fra 1985 til 1994, med unntak av en kort periode i 1989 hvor han var trener for tyske EHC Freiburg. Han ble i 1992 tsjekkoslovakisk landslagstrener og ledet laget til OL-bronse og VM-bronse i 1992. Etter Tsjekkoslovakias oppløsning ledet han det tsjekkiske landslaget til ytterligere en bronsemedalje i 1993 før han gikk av i etterkant av den mislykkede VM-turneringen i 1994.

Tropp
Målvakter
Nr. Navn Fødselsdato GKD GPI MIN SOG GA SVS SVS% GAA SO Klubb
3 Milan Hnilička 25. juni 1973 (24 år) 0 0 00:00 0 0 0 0,00% 0,00 0 Tsjekkias flagg HC Sparta Praha (Extraliga)
29 Roman Čechmánek 2. mars 1971 (26 år) 0 0 00:00 0 0 0 0,00% 0,00 0 Tsjekkias flagg HC Petra Vsetín (Extraliga)
39 Dominik Hašek 29. januar 1965 (33 år) 6 6 369:36 155 6 149 96,13% 1,66 2 USAs flagg Buffalo Sabres (NHL)
Backer
Nr. Navn F Fødselsdato KP M A P PIM +/– Klubb
4 František Kučera V 3. februar 1968 (30 år) 6 0 0 0 0 +3 Tsjekkias flagg HC Sparta Praha (Extraliga)
5 Libor Procházka H 25. april 1974 (23 år) 1 0 0 0 0 0 Sveriges flagg AIK IF (Elitserien)
6 Jaroslav Špaček V 11. februar 1974 (23 år) 6 0 0 0 4 +2 Sveriges flagg Färjestads BK (Elitserien)
23 Petr Svoboda V 14. februar 1966 (31 år) 6 1 1 2 39 +5 USAs flagg Philadelphia Flyers (NHL)
32 Richard Šmehlík V 23. januar 1970 (28 år) 6 0 1 1 4 +2 USAs flagg Buffalo Sabres (NHL)
44 Roman Hamrlík V 12. april 1974 (23 år) 6 1 0 1 2 +4 Canadas flagg Edmonton Oilers (NHL)
71 Jiří Šlégr V 30. mai 1971 (26 år) 6 1 0 1 8 +2 USAs flagg Pittsburgh Penguins (NHL)
Løpere
Nr. Navn F Fødselsdato KP M A P PIM +/– Klubb
10 Pavel Patera V 6. september 1971 (26 år) 6 2 3 5 0 0 Sveriges flagg AIK IF (Elitserien)
13 Robert Lang H 19. desember 1970 (27 år) 6 0 3 3 0 +4 USAs flagg Pittsburgh Penguins (NHL)
16 Jan Čaloun H 20. desember 1972 (25 år) 3 0 0 0 6 0 Finlands flagg HIFK Hockey (SM-liiga)
20 Martin Procházka H 3. mars 1972 (25 år) 6 1 1 2 0 +1 Canadas flagg Toronto Maple Leafs (NHL)
21 Robert Reichel − A V 25. juni 1971 (26 år) 6 3 0 3 0 +4 USAs flagg New York Islanders (NHL)
22 David Moravec V 24. mars 1973 (24 år) 6 0 1 1 2 +2 Tsjekkias flagg HC Vítkovice (Extraliga)
24 Milan Hejduk H 14. februar 1976 (21 år) 3 0 0 0 2 +2 Tsjekkias flagg HC IPB Pojišťovna Pardubice (Extraliga)
26 Martin Ručinský V 11. mars 1971 (26 år) 6 3 1 4 4 +3 Canadas flagg Montréal Canadiens (NHL)
28 Martin Straka V 3. september 1972 (25 år) 6 1 2 3 0 +1 USAs flagg Pittsburgh Penguins (NHL)
30 Jiří Dopita V 2. desember 1968 (29 år) 6 1 2 3 0 +3 Tsjekkias flagg HC Petra Vsetín (Extraliga)
42 Josef Beránek V 25. oktober 1969 (28 år) 6 1 0 1 4 +2 Tsjekkias flagg HC Petra Vsetín (Extraliga)
68 Jaromír Jágr − A V 25. juni 1971 (26 år) 6 1 4 5 2 +3 USAs flagg Pittsburgh Penguins (NHL)
97 Vladimír Růžička − C V 6. juni 1963 (34 år) 6 3 0 3 0 +2 Tsjekkias flagg HC Slavia Praha (Extraliga)
— Václav Prospal V 17. februar 1975 (22 år) Erstattet av Milan Hejduk på grunn av skade. USAs flagg Philadelphia Flyers (NHL)
Støtteapparat
Stilling Navn Nasjonalitet Fødselsdato
Landslagstrener Ivan Hlinka Tsjekkias flagg Tsjekkia 26. januar 1950 (48 år)
Assistenttrener Slavomír Lener Tsjekkias flagg Tsjekkia 10. mars 1955 (42 år)
Assistenttrener Vladimír Martinec Tsjekkias flagg Tsjekkia 22. desember 1949 (48 år)

 Tyskland[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[43][44]

Deltakere med OL-erfaring
Frafall og utelatte spillere
Trenerstab

 USA[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[45][46][47][48]

Deltakere med OL-erfaring
Frafall og utelatte spillere
Trenerstab

 Østerrike[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse

[8]

Deltakere med OL-erfaring
Frafall og utelatte spillere
Trenerstab

Kilder[rediger | rediger kilde]

Tropper[rediger | rediger kilde]

Spillerstatistikk[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ian Thomsen (2. oktober 1995). «Olympic 'Dream' For NHL Puts an End to'Miracles'» (engelsk). NYTimes.com. 
  2. ^ a b c d e Joe Lapointe (16. september 1997). «The N.H.L.'s Olympic Gamble; Stars' Participation in Nagano Could Raise Sport's Profile» (engelsk). The New York Times. Besøkt 8. november 2019. 
  3. ^ «Ice Hockey, Men» (engelsk). Olympedia.com. Besøkt 29. juli 2022. 
  4. ^ a b Rastislav Rovňánek (10. februar 2018). «VIDEO: Pálffy trpel ako zviera. Slovákov stále desí kazašský horor v Nagane» (slovakisk). Šport.sk. Besøkt 31. juli 2022. 
  5. ^ a b Tom Nicholson (11. februar 2002). «Hockey team tries to forget Nagano '98» (engelsk). Spectator.SME.sk. Besøkt 31. juli 2022. 
  6. ^ Laurie Monsebraaten (15. oktober 1986). «Players in NHL are now eligible in the Olympics» (engelsk). Toronto Star. 
  7. ^ Ken Dryden (6. mars 1988). «Aiding U.S. Olympic Team May Bring Gold to N.H.L., Too» (engelsk). The New York Times. 
  8. ^ a b «Rest of the World: Austria/Belarus». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 48. 13. februar 1998. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k «Présentation des JO 1998» (engelsk). Hockeyarchives.com. Besøkt 3. august 2022. 
  10. ^ a b c d «Bob Clarke Names 23-Player Men's Roster for 1998 Winter Olympics. Nr.131.97» (engelsk). Hockey Canada. 29. november 1997. Besøkt 3. august 2022. 
  11. ^ Christensen, Greg (13. februar 1998). «Kariya returns for second shot». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 17. 
  12. ^ Adrian, Dater (13. februar 1998). «Chance for coach to truly make Marc». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 18. 
  13. ^ Elliott, Pap (13. februar 1998). «World Cup defeat sparks fine-tuning». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 19. 
  14. ^ Dater, Adrian (13. februar 1998). «Canada stands Pat in goal after World Cup setback». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 21. 
  15. ^ Dater, Adrian (13. februar 1998). «Coach Crawford's comments». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 22. 
  16. ^ a b c Ed Willes (30. november 1997). «Gretzky In, Messier Out As Canada Picks Team» (engelsk). The New York Times. 
  17. ^ Helene Elliott (12. februar 1998). «Kariya Pulls Out of Games as Injury Symptoms Persist» (engelsk). Los Angeles Times. 
  18. ^ Lisa Olson (13. februar 1998). «Costly Cheap Shot Kariya Concussion Draws Ire» (engelsk). Daily News. New York. 
  19. ^ Clark, Cammy (13. februar 1998). «Underdog role suits Selanne». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 34. 
  20. ^ Kauhala, Hannu (13. februar 1998). «Myllys leader of shutout kings». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 35. 
  21. ^ Kauhala, Hannu (13. februar 1998). «Lack of depth expected to be key shortcoming». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 36. 
  22. ^ a b «Rest of the World: France/Italy». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 49. 13. februar 1998. 
  23. ^ a b c d «Rest of the World: Japan/Kazakhstan». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 50. 13. februar 1998. 
  24. ^ a b c Garrioch, Bruce (13. februar 1998). «Yashin's project to restore pride». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 30. 
  25. ^ a b Garrioch, Bruce (13. februar 1998). «Russians hope for big, happy family». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 33. 
  26. ^ a b Clark, Cammy (13. februar 1998). «Can No. 2 make Russia No. 1?». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 31. 
  27. ^ «Kovalev to Undergo Surgery» (engelsk). The New York Times. 27. januar 1998. 
  28. ^ Ed Willes (1. februar 1998). «Unsigned Fedorov is Olympic-bound» (engelsk). Washington Post. 
  29. ^ Fay, Dave (13. februar 1998). «Slovakia must wait for Bondra». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 41. 
  30. ^ Bárta, Pavel (13. februar 1998). «Slovaks face uphill struggle». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 42. 
  31. ^ «ZOH 1998: Hokejová nočná mora prišla ráno, tri grácie smoly» (slovakisk). Teraz.sk. 2. februar 2014. Besøkt 31. juli 2022. 
  32. ^ «Olympiáda v Nagane? To bolo niečo strašné, spomína legendárny Jarkovský» (slovakisk). RTVS.sk. 5. februar 2022. Besøkt 31. juli 2022. 
  33. ^ «Kazakhstan - Slovaquie (10 février 1998)» (fransk). Hockeyarchives.com. Besøkt 31. juli 2022. 
  34. ^ Hunter, Paul (13. februar 1998). «Sundin's time to rise, shine». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 25. 
  35. ^ Smith, Jim (13. februar 1998). «Golden memories not enough». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 26. 
  36. ^ Adams, Alan (13. februar 1998). «Swedes expected to win medal, maybe even gold». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 27. 
  37. ^ Tomáš Řanda (14. januar 2023). «Před čtvrtstoletím: Hlinka s Lenerem zveřejnili nominaci pro turnaj v Naganu i s mladým Hejdukem» (tsjekkisk). Česká televize – Sport.Ceskatelevize.cz. 
  38. ^ Kelley, Jim (13. februar 1998). «Hopes rest with 'The Dominator'». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 37. 
  39. ^ Dudurich, Mike (13. februar 1998). «Jagr seeking redemption for himself, his country». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 38. 
  40. ^ Bárta, Pavel (13. februar 1998). «Can Jagr, Dominator carry team to glory?». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 39. 
  41. ^ a b c d Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing. s. 131–132. 
  42. ^ a b Ondřej Hudeček, Jon Weinbach. (2018). The Nagano Tapes: Rewound, Replayed & Reviewed (Dokumentar) (engelsk). Five Rings Films.  1 time 13 minutter.
  43. ^ Dater, Adrian (13. februar 1998). «Krupp to focus on leadership». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 44. 
  44. ^ Klein, Günter (13. februar 1998). «Kingston's NHL trio holds key». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 45. 
  45. ^ McManaman, Bob (13. februar 1998). «Tkachuk readies for World War III». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 10. 
  46. ^ Allen, Kevin (13. februar 1998). «Wilson: American at heart». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 11. 
  47. ^ Allen, Kevin (13. februar 1998). «America favor tried, true formula». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 12. 
  48. ^ Carpiniello, Rick (13. februar 1998). «American gold rush depends on Richter revival». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 14. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «The Hockey News» (engelsk). Vol. 51 Nr. 22 (13. februar 1998). 
  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. 
  • Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ishockey_under_Vinter-OL_1998_–_Menn_–_Tropper&oldid=23660442»