Ishockey-VM 1970 (pulje A)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ishockey-VM 1970
1970 IIHF World Championship
Arrangement
ArrangørInternational Ice Hockey Federation (IIHF)
Dato14.30. mars 1970
Lag i turneringen6
VertslandSverige Sverige
VertsbyerStockholm
Arenaer1
Plasseringer
Mester Gold Medal.svgSovjetunionen Sovjetunionen (10. tittel)
Andreplass Silver Medal.svgSverige Sverige
Tredjeplass Bronze Medal.svgTsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia
FjerdeplassFinland Finland
Kamper
Kamper30
Mål222  (7.4 i snitt)
Tilskuere154 485  (5 150 i snitt)
ToppscorerSovjetunionen Aleksandr Maltsev (14 poeng)
Navigasjon
Forrige Sverige 1969   Sveits 1971 Neste
Ishockey
Ishockey-VM 1970
Turneringer
Pulje A
Pulje B
Pulje C
Forrige 1969 1971 Neste

Ishockey-VM 1970 pulje A var det 37. verdensmesterskapet og det 48. europamesterskapet i ishockey arrangert av International Ice Hockey Federation (IIHF). Pulje A ble avholdt i Stockholm i Sverige i perioden 14. til 30. mars 1970. Seks lag deltok i turneringen som ble spilt som en dobbeltserie der alle lagene møttes to ganger.

A-puljen skulle egentlig ha blitt avholdt i Montréal og Winnipeg i Canada men på grunn problematikken med profesjonelle spillere valgte Canada å trekke seg fra deltagelse i internasjonale turneringer. Turneringen ble derfor arrangert i Sverige for annet år på rad. Turneringen var også den første til å gjøre hjelmer obligatoriske for alle utespillere.

Sovjetunionen vant gull for åttende år på rad og sin tiende tittel i alt. Sverige tok sølv mens Tsjekkoslovakia vant bronse.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Canadabråket

Fra det første verdensmesterskapet i ishockey i 1920 (under OL i Antwerpen var turneringen kun åpen for amatørspillere. Canada sendte et sen amatørklubbslag, vanligvis den forrige sesongens Allan Cup-mester, for å representere landet i turneringen. Disse lagene bestod oftest av universitetsspillere eller ubetalte spillere som var ansatt i et andre yrker på heltid. Fra 1920 til 1961 vant de canadiske amatørklubbene de fleste VM- og OL-titler. For de canadiske spillerne som gjorde ishockey til en karriere ville i stedet spille i en av de ulike profesjonelle ishockeyligaene, hvor de beste spillerne nådde National Hockey League (NHL). Spillernes profesjonelle status diskvalifiserte dem derfor fra å spille i VM eller OL under tidens regler.

Ishockey ble spilt for første gang i Sovjetunionen i 1946 med opprettelsen av en ishockeyliga, da landet til da hadde fokusert på bandy (som ble omtalt som «russisk hockey»). Sovjetunionens elitesportsforeninger, CSKA, Dynamo og Spartak, ble raskt topplagene i den sovjetiske mesterskapsligaen og leverte spillerne til landslaget. De sovjetiske ishockeyspillerne var «statsamatører», altså idrettsutøvere som formelt sett var amatør, men som ble forsørget av staten og dermed for alle praktiske formål var profesjonelle. Spillerne hadde andre titulære yrker; for eksempel hadde var spillerne i HK Dinamo Moskva offiserer i KGB, mens HK CSKA Moskva-spillere ble offiserer i Den røde armé (hæren). Dette bevarte en spillers amatørstatus så de var spilleberettigede for OL og VM, og spillerne ville ha en karriere etter at deres spillekarrierer var avsluttet.

Fra 1954 begynte det sovjetiske landslaget under ledelse av Anatolij Tarasov å dominere de internasjonale konkurransene: de vant ni verdensmesterskap mellom 1954 og 1969, inkludert syv titler på rad på 1960-tallet. Sovjetunionen vant sitt første OL-gull ved Vinter-OL i 1956, etterfulgt av OL-gull i 1964 og 1968. Som svar på dette implementerte Canada et nasjonalt landslagsprogram i 1962, ledet av Father David Bauer med Canadas beste amatørspillere. Men Canadas beste spillere ble vanligvis profesjonelle og landslaget utgjorde derfor for det meste universitetsspillere.[1]

De europeiske lagene fortsatte med å at forbedre seg og Canadian Amateur Hockey Association (CAHA) følte etterhånden at deres amatørspillere ikke lengere var konkurransedyktige mot de europeiske landslagene, og særlig statsamatørene fra Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia. I de seks verdensmesterskapene siden 1964 klarte Canada kun å vinne bronse tre ganger, og stod uten medaljer i de andre turneringene. I 1969 grunnla Canadas regering Hockey Canada, en organisasjon med formål å koordinere det canadiske landslagets deltagelse i internasjonale turneringer med sine amatørorganisasjonene og NHL. Organisasjonen møttes i mars 1969 i Toronto for å utvelge det beste laget mulig for å representere landet ved ishockey-VM i 1970, som var planlagt å bli holdt i Montréal og Winnipeg i Canada for første gang noensinne. Samtidig presset de på for å få lov til å anvende spillere fra profesjonelle ligaer til VM.

Ved IIHFs kongress i mars 1969 i Stockholm innledet Canadas representanter en diskusjon om felles deltagelse av amatører og profesjonelle spillere i VM. Det canadiske forslaget om at hvert lag kunne stille med inntil seks profesjonelle spillere fikk støtte fra et klart flertall i IIHFs styre. Canada, USA, Storbritannia og Sovjetunionen stemte for, mens Sverige og Finland stemte imot. Tsjekkoslovakia stemte blankt, men etter å ha studert forslaget nærmere sa den tsjekkoslovakiske representanten at de ville stemme for forslaget.[1][2]

Forslaget ble deretter sendt ratifisering for samtlige av IIHFs 29 medlemsland ved IIHFs årskongress i juli i Crans-sur-Sierre, hvor diskusjonen om «åpne mesterskap» fortsatte.[3] Canada sendte en uvanlig delegasjon på 15 personer for å delta på kongressen, ledet av NHLs president Clarence Campbell. En dokumentar om profesjonell hockey ble også vist med Canadas statsminister Pierre Trudeau som adresserte kongressen med et forslag om å åpne verdensmesterskapene for profesjonelle spillere.[1]

Avstemningen om «åpne mesterskap» ble delt. Omtrent 20 delegater stemte for og 30 mot forslaget. Kongressen bestemte seg imidlertid for å tillate ni profesjonelle spillere på landslagene i pulje A som et eksperiment i ett år, forutsatt at spillerne ikke var fra NHL-lag, men fra mindre profesjonelle klubber. Når denne resolusjonen ble diskutert endte avstemningen uavgjort med like mange stemmer for og mot, inntil at IIHF-president John «Bunny» Ahearne avgjorde avstemningen til ja-sidens fordel. Det ble således bestemt at amatørstatus skulle gis til spillerne som hadde forlatt profesjonell hockey seks uker før mesterskapet i motsetning til seks måneder som tidligere hadde vært praksisen.[1]

Presidenten i Den internasjonale olympiske komité (IOK), Avery Brundage, var en kraftig motstander av ideen om at amatører og profesjonelle kunne konkurrere sammen og var kjent for å kjempe hardt mot alle former for profesjonalisme i OL. Han hadde flere ganger uttrykt at alpin skisport skulle fjernes fra OL, og klargjorde overfor IIHF at et brudd på denne koden ville sette ishockeys status som en olympisk sport i fare hvis endringen ble innført.[1][4]

Ved den årlige Izvestija-turneringen i Moskva i desember 1969 testet Canada den nye proff-regelen. Selv om de kun spilte med fem av de tillatte ni profesjonelle spillere endte Canada på andreplass i turneringen og spilt uavgjort 2–2 mot Sovjetunionen.[1][5]

Under et ekstraordinært IIHF-møte i Genéve 3.-4. januar 1970 oppsto det nye spenninger mellom IIHFs ledelse og den canadiske organisasjonskomiteen. I frykt for å miste sin amatørstatus og dermed medføre at ishockey mistet sin status som olympisk sport trakk IIHF tilbake deres beslutning om å tillate profesjonelle spillere i VM, og Canada fikk dermed forbud mot å bruke profesjonelle spillere. Canadierne reagerte med å frasi seg vertskapet for VM-turneringen, og presidenten i Canadas ishockeyforbund (Canadian Amateur Hockey Association), Earl Dawson, erklærte under møtet at Canada hverken ville delta i VM-turneringen eller stille opp mot noen europeiske lag før Canada fikk lov til å benytte sine beste spillere.[4] Den 4. januar 1970 meldte Helse- og velferdsminister John Munroe offisielt at Canada hadde trukket seg fra all internasjonal ishockeykonkurranse og ikke ville returnere før at «åpne mesterskap» ble akseptert av IIHF.[1]

Valg av vertsnasjon[rediger | rediger kilde]

På IIHFs 52. årskongress i Grenoble 5.–18. februar 1968 vedtok Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) å arrangere VM i 1970 i Winnipeg og Montréal i Canada. Det ble også vedtatt at B-puljen skulle arrangeres i București og Braşov i Romania.[6] Da Canada frasa seg å arrangere turneringen stilte Sverige seg villige til å overta arrangementet på kort varsel.

Det var andre år på rad at Sverige overtok vertskapet på kort varsel: i 1969 måtte Tsjekkoslovakia frasi seg arrangementet på grunn av den politiske krisen i landet som følge av Prahavåren og den sovjetiske invasjonen av landet i 1968.[4]

Arenaer[rediger | rediger kilde]

Sverige SverigeStockholm
Johanneshovs Isstadion Johanneshovs Isstadion
Åpnet: 1955
Kapasitet: 13 000

Format[rediger | rediger kilde]

Formatet var det samme som i VM-turneringen året før. Turneringen ble spilt som en dobbeltserie (round robin) der alle lagene møttes to ganger. De tre beste lagene ved sluttplasseringen vant, mens laget på sisteplass rykket ned til pulje B i VM-turneringen i 1971.[7]

IIHFs årskongress i Crans-sur-Sierre i juli 1969 medførte også den mest omfattende og dramatiske regelendringen i internasjonal ishockey til dato. For å tilpasse seg reglene i NHL stemte IIHF for å tillate kroppstaklinger i alle områder av isen. Tidligere var det bare tillatt for backer å takle motstanderens løpere i sin egen forsvarssone, mens taklinger i nøytral sone var forbudt. Regelendringen ble vedtatt 8. juli 1969 Den svenske delegasjonen hadde kjempet hardt for reformen, og hadde forsøkt å få vedtatt regelendringen på tre tidligere kongresser (1960, 1963 og 1966) uten hell. Blant motstanderne var IIHFs president Bunny Ahearne, som fryktet at ishockey ville bli «en sport for bøller».[8]

Kvalifiserte land[rediger | rediger kilde]

De fem beste lagene ved Ishockey-VM 1969 var kvalifisert til VM-turneringen i 1970: Canada, Finland, Sovjetunionen, Sverige og Tsjekkoslovakia. Dessuten rykket vinneren av Pulje B i 1969 (Øst-Tyskland) opp til Pulje A for 1970-turneringen.

Da Canada trakk seg fra turneringen i protest etter at IIHF ikke ville tillate profesjonelle spillere valgte IIHF å invitere USA (som endte på sjetteplass og rykket ned til B-puljen for 1970) til å spille i A-puljen.[4] Etter at presidenten i det amerikanske ishockeyforbundet (AHAUS), Thomas P. Lockhart, hadde diskutert saken med forbundsstyret erklærte AHAUS den 9. januar at de ikke ville erstatte Canada i turneringen. Den siste plassen gikk i stedet til Polen, som kom på andreplass i Pulje B i 1969.[9]

Dato Sted Antall plasser Kvalifiserte land
Blant de 5 beste ved
Ishockey-VM 1969
15. – 30. mars 1969 Sverige Sverige 4 Finland Finland
Sovjetunionen Sovjetunionen
Sverige Sverige
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia
Rykket opp fra
Ishockey-VM 1969 pulje B
28. februar – 9. mars 1969 Jugoslavia Jugoslavia 1 Øst-Tyskland Øst-Tyskland
Rykket opp fra pulje B
etter at Canada trakk seg
fra turneringen
28. februar – 9. mars 1969 Jugoslavia Jugoslavia 1 Flag of Poland (1928–1980).svg Polen
I alt 6

Dommere[rediger | rediger kilde]

IIHF utnevnte følgende dommere til å dømme kampene under ishockey-VM 1970:[10]

Dommere
Finland Finland Sakari Sillankorva
Polen Polen Jan Wycisk
Sovjetunionen Sovjetunionen Jurij Karandin
Anatolij Seglin
Sverige Sverige Finar Boström
Ove Dahlberg
Olle Wiking
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia Rudolf Baťa
Zdeněk Kořínek
Øst-Tyskland Øst-Tyskland Hans Dämmrich

Lagoppsett[rediger | rediger kilde]

Hvert lag skulle bestå av maksimalt 15 utespillere (løpere og backer) samt to målvakter. Alle seks deltakende lag, gjennom en bekreftelse fra deres respektive nasjonale forbund, skulle levere en liste over lagoppsett senest to uker før turneringsstart, og et endelig lagoppsett ved "passkontroll-møte" før turneringens begynnelse.

Gruppespill[rediger | rediger kilde]

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Lag KS S U T M+ M– MF P Sluttresultat
Sovjetunionen Sovjetunionen 10 9 0 1 68 11 +57 18 Verdensmester
Sverige Sverige 10 7 1 2 45 21 +24 15 Sølvmedalje
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia 10 5 1 4 47 30 +17 11 Bronsemedalje
Finland Finland 10 5 0 5 31 40 –9 10
Øst-Tyskland Øst-Tyskland 10 2 1 7 20 50 –30 5
Flag of Poland (1928–1980).svg Polen 10 0 1 9 11 70 –59 1 Nedrykk til pulje B


14. mars 1970
12:00
Finland Finland 1 – 2
(0–0, 0–0, 1–2)
Sovjetunionen Sovjetunionen Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 2 890
14. mars 1970
16:00
Sverige Sverige 6 – 1
(1–0, 2–1, 3–0)
Øst-Tyskland Øst-Tyskland Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 4 871
14. mars 1970
19:30
Polen Flag of Poland (1928–1980).svg 3 – 6
(1–2, 1–3, 1–1)
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia Johanneshovs Isstadion, Stockholm

15. mars 1970
12:00
Sovjetunionen Sovjetunionen 12 – 1
(3–0, 3–1, 6–0)
Øst-Tyskland Øst-Tyskland Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 2 135
15. mars 1970
16:00
Finland Finland 9 – 1
(2–0, 1–0, 6–0)
Flag of Poland (1928–1980).svg Polen Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 2 237
15. mars 1970
19:30
Sverige Sverige 5 – 4
(2–2, 1–1, 2–1)
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 8 163

17. mars 1970
12:00
Sovjetunionen Sovjetunionen 7 – 0
(2–0, 5–0, 0–0)
Flag of Poland (1928–1980).svg Polen Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 4 072
17. mars 1970
16:00
Øst-Tyskland Øst-Tyskland 1 – 4
(0–2, 0–0, 1–2)
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 4 629
17. mars 1970
19:30
Sverige Sverige 1 – 3
(0–2, 1–1, 0–0)
Finland Finland Johanneshovs Isstadion, Stockholm

18. mars 1970
19:30
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia 1 – 3
(0–1, 1–0, 0–2)
Sovjetunionen Sovjetunionen Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 7 202

19. mars 1970
16:00
Finland Finland 1 – 0
(1–0, 0–0, 0–0)
Øst-Tyskland Øst-Tyskland Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 3 577
19. mars 1970
19:30
Polen Flag of Poland (1928–1980).svg 0 – 11
(0–4, 0–2, 0–5)
Sverige Sverige Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 8 710

20. mars 1970
16:00
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia 9 – 1
(1–0, 5–1, 3–0)
Finland Finland Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 6 195
20. mars 1970
19:30
Sovjetunionen Sovjetunionen 2 – 4
(1–1, 0–2, 1–1)
Sverige Sverige Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 9 906

21. mars 1970
16:00
Øst-Tyskland Øst-Tyskland 2 – 2
(1–0, 1–1, 0–1)
Flag of Poland (1928–1980).svg Polen Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 1 297

22. mars 1970
12:00
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia 10 – 2
(5–0, 2–2, 3–0)
Flag of Poland (1928–1980).svg Polen Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 1 269
22. mars 1970
16:30
Øst-Tyskland Øst-Tyskland 2 – 6
(1–1, 1–3, 0–2)
Sverige Sverige Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 10 226
22. mars 1970
19:30
Sovjetunionen Sovjetunionen 16 – 1
(5–0, 8–0, 3–1)
Finland Finland Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 5 706

24. mars 1970
12:00
Polen Flag of Poland (1928–1980).svg 0 – 4
(0–1, 0–2, 0–1)
Finland Finland Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 1 636
24. mars 1970
16:00
Øst-Tyskland Øst-Tyskland 1 – 7
(0–4, 1–0, 0–4)
Sovjetunionen Sovjetunionen Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 2 024
24. mars 1970
19:30
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia 2 – 2
(0–1, 1–0, 1–1)
Sverige Sverige Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 9 990

25. mars 1970
16:00
Polen Flag of Poland (1928–1980).svg 0 – 11
(0–3, 0–6, 0–2)
Sovjetunionen Sovjetunionen Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 1 755
25. mars 1970
19:30
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia 7 – 3
(3–0, 1–1, 3–2)
Øst-Tyskland Øst-Tyskland Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 1 461

26. mars 1970
19:30
Finland Finland 3 – 4
(1–0, 0–2, 1–3)
Sverige Sverige Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 10 012

27. mars 1970
17:00
Sovjetunionen Sovjetunionen 5 – 1
(2–0, 2–0, 1–1)
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 8 314

28. mars 1970
12:00
Øst-Tyskland Øst-Tyskland 4 – 3
(1–0, 0–3, 3–0)
Finland Finland Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 3 065
28. mars 1970
16:00
Sverige Sverige 5 – 1
(4–0, 1–0, 0–1)
Flag of Poland (1928–1980).svg Polen Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 10 124

29. mars 1970
16:00
Polen Flag of Poland (1928–1980).svg 2 – 5
(1–1, 1–0, 0–4)
Øst-Tyskland Øst-Tyskland Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 3 345

30. mars 1970
12:00
Finland Finland 5 – 3
(2–0, 2–2, 1–1)
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 3 414
30. mars 1970
16:00
Sverige Sverige 1 – 3
(0–0, 1–2, 0–1)
Sovjetunionen Sovjetunionen Johanneshovs Isstadion, Stockholm
Tilskuere: 9 572

Sluttresultater[rediger | rediger kilde]

Turneringens sluttresultater ifølge IIHF:

Sluttresultatet for Verdensmesterskapet 1970
Pos. Lag
Gullmedalje Sovjetunionen Sovjetunionen
Sølvmedalje Sverige Sverige
Bronsemedalje Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia
4. Finland Finland
5. Øst-Tyskland Øst-Tyskland
Nedrykk til pulje B
6. Flag of Poland (1928–1980).svg Polen
Sluttresultatet for Europamesterskapet 1970
Pos. Lag
Gullmedalje Sovjetunionen Sovjetunionen
Sølvmedalje Sverige Sverige
Bronsemedalje Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia
4. Finland Finland
5. Øst-Tyskland Øst-Tyskland
6. Flag of Poland (1928–1980).svg Polen


Verdensmestere i ishockey 1970
Sovjetunionen
Sovjetunionen
10. tittel

Prisutdeling[rediger | rediger kilde]

Direktoratets prisutdeling[rediger | rediger kilde]

Følgende spillere ble kåret til turneringens beste målvakt, back og løper av IIHFs direktorat:[11][12]

Beste målvakt Beste back Beste løper
Finland Urpo Ylönen (Finland) Sverige Lennart Svedberg (Sverige) Sovjetunionen Aleksandr Maltsev (Sovjetunionen)

All-star lag[rediger | rediger kilde]

Turneringens All-Star lag ble stemt frem av internasjonale medier ved avslutningen av turneringen. Følgende spillere ble stemt frem:[11][12]

Målvakt Backer Løpere
Sovjetunionen Viktor Konovalenko (Sovjetunionen) Sverige Lennart Svedberg (Sverige)
Tsjekkoslovakia Jan Suchý (Tsjekkoslovakia)
Sovjetunionen Anatolij Firsov (Sovjetunionen)
Tsjekkoslovakia Václav Nedomanský (Tsjekkoslovakia)
Sovjetunionen Aleksandr Maltsev (Sovjetunionen)

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Toppscorere[rediger | rediger kilde]

Rangering Utøver M A P POS
1 Sovjetunionen Aleksandr Maltsev 15 6 21 L
2 Tsjekkoslovakia Václav Nedomanský 10 7 17 L
3 Sovjetunionen Anatolij Firsov 6 10 16 L
4 Tsjekkoslovakia Jan Suchý 8 7 15 B
5 Sovjetunionen Vladimir Vikulov 10 4 14 L
6 Sverige Stefan Karlsson 6 5 11 L
7 Sovjetunionen Valerij Kharlamov 7 3 10 L
Sovjetunionen Boris Mikhajlov 7 3 10 L
9 Sverige Tord Lundström 5 5 10 L
Sverige Lars-Göran Nilsson 5 5 10 L

Kilde: Ice-hockey-stat.com og Passionhockey.com

Hat-tricks

Beste målvakter[rediger | rediger kilde]

De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter.

# Utøver KS MIN SOG GA SVS% SO
1 Sovjetunionen Viktor Konovalenko 8 385:30 128 8 93,75% 0
2 Sverige Leif Holmqvist 8 460:00 170 14 91,76% 0
3 Finland Urpo Ylönen 6 360:00 206 18 91,26% 0
4 Tsjekkoslovakia Vladimír Dzurilla 10 560:00 228 28 87,72% 0
5 Øst-Tyskland Klaus Hirsche 7 310:32 204 26 87,25% 0

Kilde: Ice-hockey-stat.com

Målvakter med shutouts («holdt nullen»)

Utvisninger (fair play)[rediger | rediger kilde]

Lag KS Utvisninger PIM
2 5 10
Øst-Tyskland Øst-Tyskland 10 29 0 0 58:00
Sovjetunionen Sovjetunionen 10 31 0 0 62:00
Sverige Sverige 10 17 3 2 69:00
Flag of Poland (1928–1980).svg Polen 10 35 2 0 80:00
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia 10 36 5 0 97:00
Finland Finland 10 36 3 1 97:00

Kilde: Hokej.sfrp.cz and Ice-hockey-stat.com

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g «Story #17: Protesting amateur rules, Canada leaves international hockey» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 5. mars 2018. 
  2. ^ «Støtte til forslag om proffer i VM». Aftenposten: 20. 21. mars 1969. 
  3. ^ «Likevel 16 lag i OL-ishockey?». Aftenposten: 7. 5. juli 1969. 
  4. ^ a b c d «Canada har frasagt seg VM i ishockey». Aftenposten: 17. 5. januar 1970. 
  5. ^ Andrew Podnieks (2012). Team Canada 1972: The Official 40th Anniversary Celebration. Bolton, ON: Fenn/McClelland & Stewart. 
  6. ^ «Delt VM i ishockey». Aftenposten: 19. 13. februar 1968. 
  7. ^ Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. Moydart Press for the IIHF. s. 197. 
  8. ^ «Story #19: IIHF allows bodychecking in all three zones» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 5. mars 2018. 
  9. ^ «USA erstatter ikke Canada i VM». Aftenposten: 14. 10. januar 1970. 
  10. ^ Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. Moydart Press for the IIHF. s. 665–681. 
  11. ^ a b Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. Moydart Press for the IIHF. s. 22. 
  12. ^ a b Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005. Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. s. 132. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pavel Bárta (2007). Velké okamžiky ledního hokeje (tsjekkisk). Flétna. 
  • Karel Gut, Václav Pacina (1986). Malá encyklopedie ledního hokeje (tsjekkisk). Olympia. 
  • Karel Gut, Jaroslav Prchal (2008). 100 let českého hokeje (tsjekkisk). AS Press. 
  • Vladimír Malec (1970). Hokej 70 (tsjekkisk). Šport. 
  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks, red. (2012). Team Canada 1972: The Official 40th Anniversary Celebration (engelsk). Bolton, ON: Fenn/McClelland & Stewart. 
  • Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. 
  • Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing. 
  • Gustav Vlk, Karel Gut (1978). Zlatá kniha ledního hokeje (tsjekkisk). Olympia. 
  • František Vyhlídal, František Kříž (2005). Kronika mistrovství světa v ledním hokeji (tsjekkisk). Deus. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]