Hopp til innhold

Irans politikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Irans politikk preges av at styreformen er en islamsk republikk der Irans ledelse er dominert av presteskap og er i stor grad et teokrati. Den islamske republikken ble etablert etter revolusjonen i 1979 der sjahen ble avsatt. Irans politiske system beskriver dels som et rendyrket autoritært regime og dels som et hybridregime. Iran har jevnlige valg, men makten er konsentrert hos den øverste leder som er det sentrale politiske og religiøse embetet. Presidenten leder statsadministrasjonen som regjeringssjef (tilsvarende statsminister i andre land) og er det nest øverste embetet i landet.[1][2]

Presidenten Hassan Rouhanis første regjering (2013–2017). Presidenten er regjeringssjef og underlagt den øverste ledere.

Særegent for det iranske autoritære systemet siden 1979 er at valg til presidentembetet omhandler viktige retningsvalg for landet med reell konfrontasjon mellom konkurrerende retninger innenfor regimet; denne konkurransen skjer innenfor rammer satt av religiøse autoriteter gjennom Vokterrådet – for eksempel må kandidatene godkjennes av Vokterrådet.[3][4] Freedom House ga i 2025 11 av 100 poeng på sin indeks for borgerlig frihet og politiske rettigheter, noe som er såvidt over Saudi Arabia og såvidt under Russland.[5] The Economists demokratiindeks rangerte i 2024 Iran som nummer 154 på en liste over 167 land med skår under 2 på skal 0–10 (der 10 er best), og ble klassifisert som autoritært.[6][7]

Politisk system

[rediger | rediger kilde]
Øverste leder Ali Khamenei leder iranerne som fremstilt på et propagandabanner.

Irans politisk system har sitt grunnlag i grunnloven av 1979 kalt Qanun e Asasi. Iran har flere intrikat sammenbundne styringsorgan – noen er demokratisk valgte og noen velges på grunnlag av deres religiøse ekspertise. Irans styresett er en kombinasjon av demokrati og teokrati. Landets øverste leder er overordnet og Ali Khamenei har hatt dette embetet etter Khomeinis død i 1989.[8] Den øverste leders autoritet bygger på ideen om velayat-e faqih. Historisk var velayat-e faqih et upolitisk begrep i sjislam og handlet bare om presteskapets religiøse veiledning av folket samt en viss formynderskap over foreldreløse barn og syke. Khomeini omtolket dette tradisjonelle synet til at hele staten skulle ledes av presteskapet. Høyresiden i iransk politikk følger Khomeini og anser den øverste leders myndighet som absolutt og avledet av guddommelig vilje. Den demokratiske venstrefløyen mener den øverste leders myndighet også må basere seg på folkets tilslutning.[9]

Ifølge ideene fra revolusjonen skal den øverste leder være statens veileder i påvente av den tolvte imams tilbakekomst. Vokterrådet avgjør om lover vedtatt av parlamentet er i tråd med islam og kan godkjennes. Den øverste lederen utnevner de høyeste dommerne, godkjenner valget av president og kan med høyesteretts samtykke avsette presidenten. Den øverste leder er statsoverhode mens presidenten leder den utøvende makt.[10]

Øverste leder er en rahbar som er ansvarlig for Irans politikk. Han har kontrollen over etterretning og sikkerhet og er øverste leder for militæret. Han alene kan erklære krig. Presidenten (Ra'is-e Jomhour) har utøvende makt, men må rådføre seg med rahbaren når saker går inn på hans ansvarsområder. Presidenten blir valgt ved absolutt flertall for fire år og setter sammen sin regjering. Presidenten kan gjenvelges en gang.[11] Sammen med sine 8 visepresidenter[trenger referanse] og 21 ministere legger han frem sin politikk til godkjenning av parlamentet (Majlis).

Samlingen av eksperter er en gruppe på 86 «friske og lærde» som møtes en gang i året og godkjenner rahbarens handlinger. Ennå har ikke rahbaren fått sine handlinger godkjent.[klargjør] Det er også ekspertene som velger en rahbar fra sine egne rekker. Vokterrådet består av tolv jurister, hvorav seks utnevnes av rahbaren, som skal godkjenne alle presidenkandidater og kandidater til parlamentet.[trenger referanse]

Parlamentet Majlis

[rediger | rediger kilde]
Plenumssalen i Majlis, parlamentet.

Parlamentet består av 290 medlemmer i ett kammer. Parlamentet har siden revolusjonen vært dominert av det regimebærende partiet.[11] Parlamentet (Majlis-e shoura-ye eslami) er offisielt en rådgivende forsamling. Valget skjer i 207 valgdistrikter. Teheran har 30 mandater mens det nest største distriktet har 6 plasser. Parlamentet har lovgivende og kontrollerende myndighet. Vokterrådet kan overprøve lovvedtak i parlamentet og gjør det i en stor andel av sakene. Når lover er godkjent av vokterrådet må de signeres av presidenten for å bli gjeldende lov.[12] Personer mellom 25 og 85 år var valgbare ifølge valgloven av 1980. Kandidater Kan ikke er "moralsk korrumperte" og må slutte opp om den islamske revolusjonen (kandidater fra minoritetsreligionene trenger ikke erklære troskap til islam). Valgperioden er 4 år. Det daglige abeidet i parlamentet skjer i fagkomiteer. Parlamentet ledes av et styre på 12 personer og dette styret avgjør om saker og forslag skal legges frem i plenum for debatt.[13] Kandidater må være over 30 og under 75 år. Vokterrådet og innenriksdepartementet godkjenner kandidatene.[12] Minoritetsreligioner har egne plasser ved siden av geografiske distrikter. Parlamentet har ett mandat forbeholdt de iranske jødene. Armenere (kristne; 2 seter), den kaldeiske kirke/assyrere (1 sete) og zoroastrer har egne plasser i parlamentet.[14][15][13] Debattene i plenum og møtereferatene er offentlige; det er ulike syn representert i parlamentet og det er reelle debatter. I 2016 var det 9 kvinner. I 2006 ble innført krav om mastergrad for å stille til valg. Andelen representanter fra presteskapet har gått jevnt nedover sin revolusjonen.[12] I 2020 ble 7100 kandidater (hvorav 660 kvinner) og omtrent like mange ble diskvalifisert.[16]

Historisk bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Irans historie

Iran hadde ingen forfatning før 1900. Sjahen fikk i 1906 utarbeidet en grunnlov i stor grad basert på Belgias fra 1831 og dermed ble det slutt på Qajar-dynastiets enevelde. Forfatningen innebar opprettelsen av et parlament som møttes samme år. Grunnloven gjorde sjiaislam til statens religion, en komite skulle føre tilsyn med at lover var i samsvar med islam og innbyggerne fikk visse borgerretter.[17][18] I 1908 oppdaget britiske selskap oljeforekomster i landet og Iran ble interessant for omverdenen. Iran ble en slags koloni dominert av Storbritannia og Russland.[19] Etter russisk press og militær intervensjon i grenseområdene ble nasjonalforsamlingen oppløst i 1911.[17][18]

Av frykt for bolsjevikene inngikk Iran i 1919 en traktat som gjorde landet til et britisk protektorat. Riza khan gjorde militærkupp i 1921, traktaten med Storbritannia ble opphevet og Riza (Reza) gjorde seg selv til sjah i 1925.[17]

Pahlavi-dynastiet

[rediger | rediger kilde]

Offiseren Reza Pahlavi kom til makten i 1925 og utropte i 1926 seg selv til sjah (konge eller keiser) av Persia. Han opprettet et militærdiktatur og slo ned alle tendenser til opprør.[20][21][22]

På samme måte og på samme tid som i Tyrkia ville Pahlavi modernisere Persia ovenfra. Pahlavi ville sentralisere den relativt løst sammenknyttede staten blant annet ved å integrere og assimilere de ikke-persiske folkegruppene gjennom det persiske språket. Atatürk var forbildet og Pahlavi gjennomførte en streng sekularisering, og landet skulle bindes sammen ved nasjonalismen i stedet for religion. Til forskjell fra Tyrkia hadde presteskapet en mye sterkere stilling i Iran og det ble ikke gjennomført noe offisielt skille mellom stat og religion. Det var fra 1960-tallet av sterk motvilje i Iran mot den påtvungne sekulariseringen, Ruhollah Khomeini sto i spissen for motstanden.[20][21][22]

Mossadeq og sjahen

[rediger | rediger kilde]
Se også: Kuppet i Iran i 1953

De allierte tok kontroll over Iran i 1941.[23][24][25][26] Etter andre verdenskrig ble forfatningen fra 1906 utfylt og Iran ble et konstitusjonelt monarki i 1949.[27] Landets selvstendighet ble styrket under statsminister Muhammed Mossadegh fra 1951. Mossadegh ble fjernet fra makten i et komplisert plott iscenesatt av britiske og amerikanske etterretningsorganisasjoner. Mossadeghs politikk var populær blant iranere. Kuppet provoserte iranske liberalere fordi Mossadegh ble betraktet som det nærmest landet hadde hatt av demokratisk valgt leder.[28][29][30][31][32]

Iran inngikk forsvarsavtale med USA i 1954.[33] Etter Mossadeqs fall ble sjah Muhammed Reza Pahlavi mer og mer diktatorisk. Hans autoritære styre, som systematisk gjorde bruk av tortur og forbrøt seg på menneskerettighetene på andre måter.[trenger referanse] Khomeini reiste i eksil i Irak i 1963. Statsminister Hassan Ali Mansur ble drept av sjia-ekstremister i 1965 og sjahen selv ble utsatt for et attentat samme år.[34] I 1971 avholdt sjahen en storstilt feiring av Irans 2500 år jubileum.[35][36] Opposisjonen mot sjahen tiltok etter jubileumsfeiringen.[34]

Den iranske revolusjonen

[rediger | rediger kilde]

I 1978 brøt det ut opptøyer med stadige demonstrasjoner særlig blant studenter og med støtte fra konservative religiøse, og sjahen forlot landet i januar 1979. En islamsk republikk ble med folkelig støtte etablert under ayatollah Khomeini som vendte tilbake fra eksil. Det nye teokratiske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA. Statsminister Mehdi Bazargan la frem et grunnlovsforslag der de geistliges rolle var sterkt avgrenset. En komite av religiøse ledere omarbeidet forslaget der velayat-e faqih, en ordning der en religiøs rettslærd har rang over presidenten, var innarbeidet. Velayat-e faqih ble den iranske revolusjonens grunnlagsdogme.[37] Det teokratiske regimet ble konsolidert i løpet av 1980-årene og forholdet til vestlige land ble forverret. Den iranske revolusjonen inspirert sjiagrupper i andre land.[38]

Republikkens første fase var under Khomeinis leveår og krigen med Irak. Den andre fasen var under Ali Akbar Hashemi Rafsanjani preget av gjenoppbygging og økonomisk vekst. Den tredje fasen knyttes til reformisten Muhammed Khatamis regjeringstid (1997–2005); i Khatamis tid ble de store barnekullene etter 1979 voksne og utfordret regimet. Mahmoud Ahmadinejads regjeringstid (2005–2013) markerte en konservativ vending med vekt på velferd og likhet samtidig med politisk undertrykking. Den moderate, dialogorienterte Hassan Rouhani representerte en bred koaliasjon.[39][40]

Etter Khomeinis død 3. juni 1989 valgte ekspertrådet, et valgt råd av høyere prester, presidenten i republikken, Ali Khamenei, til hans etterfølger som nasjonal religiøs leder i det som skulle vise seg å være en jevn overgang. I august samme år ble Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, ordstyreren i nasjonalforsamlingen, valgt til president av et overveldende flertall.

Presidentvalg

[rediger | rediger kilde]
Se også: Presidentvalget i Iran 2009 og Presidentvalget i Iran 2021

Rafsanjani ble gjenvalgt i 1993 med et mer moderat flertall. Noen vestlige observatører tilla den lavere valgdeltagelsen til misnøye med den svekkede økonomien. Rafsanjani ble avløst i 1997 av den mer moderate Muhammed Khatami. Dette førte landet inn i en farlig drakamp mellom en regjering som søkte reformer og moderat liberalisering mot et presteskap som fremdeles var sterkt konservativt. Denne splittelsen nådde et klimaks i juli 1999, da massive protester mot regjeringen brøt ut i gatene i Teheran. Urolighetene varte i over en uke før politi og regjeringstro vigilanter spredte folkemengdene. Khatami ble gjenvalgt i juni 2001 men hans forsøk var stadig blokkert av det religiøse vokterrådet.

Mahmoud Ahmadinejad, en religiøst konservativ lekmann, var president fra 2005 til 2013. Han regnes som en populist med skarp retorikk mot USA og Israel..[41][42] Ved hans gjenvalg i 2009 (der han vant over reformisten Mirhossein Mousavi) trakk opposisjonen valgresultatet i tvil og det utløste omfattende protester i Teheran.[43][44]

Ved presidentvalget i 2024 vant Masoud Pezeshkian med 54,76 % av stemmen. Han regnes som moderat og reformorientert, og han vant mot den konservative Saeed Jalili. Valgdeltakelsen var 49,8 %. Valget ble avholdt etter at sittende president Ebrahim Raisi omkom i en helikopterstyrt i mai 2024.[45][46][47]

Stemmerett og valgdeltakelse

[rediger | rediger kilde]

Kvinner har stemmerett og stiller til valg til parlamentet.[48] Kvinner fikk stemmerett i 1963.[49]

Etter den islamsk revolusjonen i 1979 søkte regimet å holde kvinner unna offentlig liv og begrense deres virke til hjemmet noe som ble nedfelt i innledningen til forfatningsdokumentet. Kvinner har stemmerett og er valgbare på nasjonalt (både Ekspertrådet og Parlamentet) og lokalt nivå. Under Khatami var en av syv visepresidenter kvinner. I første valg til parlamentet etter revolusjonen var 2 av 270 representanter kvinner og i femte valg var 13 kvinner. Til 2000 hadde Ekspertrådet hatt ett kvinnelig medlem og til Vokterrådet ingen.[50]

Khomeini selv argumenterte mot tradisjonalistene og støttet kvinnenes politiske rettigheter. Den islamske republikkens forfatning forbeholder religiøse lederstillinger og stillinger i rettsvesenet til menn, mens det er uklart om politiske toppstillinger (for eksempel som president) er åpne for kvinner i henhold til grunnloven. I rettsprosesser er ikke en kvinnes vitnemål gyldig uten at det stadfestes av en mann.[51]

Ytringsfrihet

[rediger | rediger kilde]

Amnesty International rapporterte i 2003 om angrep på ytringsfriheten gjennom arrestasjoner av studenter, akademikere og journalister. Årsrapporten forteller også om bruk av tortur og henrettelser av politiske fanger. Minst 113 mennesker, blant dem seks kvinner, ble henrettet i 2003. Mange av henrettelsene foregikk offentlig. Nobels fredspris 2003 ble gitt til den iranske advokaten Shirin Ebadi for hennes innsats for demokrati og menneskerettigheter. Ebadi var Irans første kvinnelige dommer, men måtte gå av etter den islamske revolusjonen i 1979 da Ayatollah Khomeini tok makten.

Internasjonale observatører og menneskerettighetsorganisasjoner har kritisert Iran for grove brudd på trosfriheten, som er garantert i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Ifølge Freedom House og Reportere uten grenser er ytrings-, forsamlings- og religionsfriheten i Iran blant de dårligste i verden.[52][53]

Kvinners stilling

[rediger | rediger kilde]

Etter revolusjonen ble alle kvinner i Iran, uavhengig av religion og etnisitet, pålagt å være kledd i henhold til regler med utspring i sjaria. Det innebærer å dekke hud (unntatt ansikt og hender), hår og «kvinnelige former». Antrekket skal ifølge presteskapet ha nøytrale/mørke farger og sminke skal brukes minimalt. Det tradisjonelle antrekket er chador som dekker hele kroppen unntatt ansiktet. I praksis bruker mange kvinner fargerike antrekk blant annet i Teheran (opplysninger fra 2019). For menn anses kort bukser som upassende, mens T-skjorte eller kortermede skjorter akseptabelt. En del offentlige områder er kjønnsdelte.[54]

Kvinners deltakelse i offentlig liv er begrenset med straffer for upassende antrekk.[55][56] Irans straffelov (paragraf 638) krever skikkelig eller passelig "hijab" for kvinner på offentlig sted, brudd på bestemmelsen kan føre til fengsel i 10 til 60 dager eller bot. Det er ikke spesifisert konkret hva som er akseptabelt antrekk noe som gir spillerom for kvinnene selv og for det såkalte moralpolitiet (Gasht-e Ershad, en gren av det vanlige politiet) å tolke hva som er i tråd med klesreglene. Den frivillige Basij er en del av moralpolitiet. Hijab har siden sjahens forbud fra 1936 og påbudet under den islamske republikken vært et symbol på motstand mot kontroll. Kleskodene gjelder alle kvinner uansett religion og handler om å dekke til hud (unntatt ansikt), hår og kvinnelige former; det forventes at farger skal være nøytrale og lite sminke. Offentlige steder er ofte kjønnsdelt og kvinner forventes å være passive på steder der det finnes både kvinner og menn. Chador er et tradisjonelt antrekk som dekker hår og kropp bortsett fra ansikt. Roosari er et løst sjal som ofte kombineres med manteau som er en lang løstsittende ytterjakke. [57]

Andelen kvinnelige studenter har økt siden revolusjonen,[58] passerte 50 % tidlig på 2000-tallet (i doktorgradsutdanninger var en tredjedel kvinner) og nådde 63 % i 2011.[59][60]

Fra Irans konstitusjonelle revolusjon i 1906 hadde Iran hatt organisert kvinnesak; forfatning av 1906 ga borgerretter og muligheter for å etablere egne borgerretter. Under Pahlavi ble kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv ansett som forutsetning for modernisering av landet; samtidig ble regimet mer autoritært med sensur og tiltagende statlig kontroll. Sjahens søster, prinsesse Ashraf, etablert Sazeman-e Zanan-e Iran en paraplyorganisasjon for kvinneforeninger i landet. I 1967 kom en familielov som begrenset menns rett til ensidig skilsmisse. Den islamske revolusjonen i 1979 skapte helt nye betingelser for kvinner i Iran og feminismen ble primært islamsk. Islamske feminister som Shirin Ebadi, Faezeh Hashemi og Azam Taleghani har engasjert seg i tema som skilsmisse, foreldrerett, utdanning og økonomisk betingelser. Senere kom det til feministiske organisasjoner med sekulært idegrunnlag.[61] Sjahen forbød hijab i 1936 som ledd i moderniseringen av landet; kvinner med hijab offentlig fikk dem fjernet med makt. For eliten og overklassen var det fremskritt, mens religiøse ledere var oppbragt og for en del kvinner var det å gå uten hijab like ille som å gå nakne.[57]

Rettsvesen

[rediger | rediger kilde]

Rettspleien er basert på islamsk rett. Høyesterett er landets øverste domstol.[62] I det store verket om islamsk styresett (skrevet før revolusjonen) kritiserte Khomeini at Irans rettsvesen og lover var basert på europeiske. Han hevdet at det belgiske og franske opphavet til landets lovverk under sjahen var anti-islamsk. Etter forfatningsrevolusjonen i 1906 utviklet Iran et kodifisert lovsystem etter fransk mønster. Rettspleien var tilpasset Irans tradisjoner med sterkt religiøst innslag og det ble gjort et skille mellom sivile/sekulære lover (urf) og islamsk lov (sharia). Islamsk lov og domstoler gjaldt særlig familiesaker som ekteskap og skilsmisse. Med sjahens moderniseringsprogram fra 1925 der religionen og presteskapet fikk mindre innflytelse og rettsvesenet ble sentralisert.[63]

Utenrikspolitikk

[rediger | rediger kilde]

Iran har ikke hatt diplomatiske relasjoner med USA siden 1979–1980 og gisselaksjonen i USAs ambassade i Teheran. I forbindelse med forhandlinger om Irans kjernefysiske program hadde Irans president Hassan Rouhani i 2013 personlig samtale med president Obama. I 2018 trakk president Donald Trump USA fra avtalen. Tidlig i 2020 ble general Qasem Soleimani drept i et amerikanske droneangrep i Irak og Iran trakk seg fra avtalen inngått i 2015.[64][65] Iran har ikke diplomatiske relasjoner med Saudi-Arabia. Etter at Saudi-Arabia henrettet sjialederen Nimr Baqr al-Nimr og landets ambassade i Teheran ble angrepet brøt Saudi-Arabia de diplomatiske forbindelsene. De to landene rivaliserer om dominans i regionen.[66][67][68][69] Iran anerkjente Israel i 1960 noe som førte til negative reaksjoner i de arabiske landene og blant Irans egne innbyggere.[70]

Norge og Iran opprettet diplomatiske forbindelser i 1908 og ambassader i 1963. Det oppsto en krise i etter attentatet mot William Nygaard i 1993 og landene hjemkalte sin ambassadører. Norge sluttet seg i 2012 til EUs sanksjonspolitikk overfor Iran.[71][72][73]

Iranske myndigheter har fryktet et sterkt Aserbajdsjan og har derfor støttet Armenia i konflikten om Nagorno-Karabakh.[74]

Iran anerkjente offisielt ikke staten Israel etter opprettelsen. Fra 1953 til 1979 hadde landene nært samarbeid og gode relasjoner.[75]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Verden i fakta. Oslo: Teknologisk forl. 2000. ISBN 8251205824. 
  2. ^ Abdolmohammadi, Pejman; Cama, Giampiero (2. oktober 2015). «Iran as a Peculiar Hybrid Regime: Structure and Dynamics of the Islamic Republic». British Journal of Middle Eastern Studies. 4. 42: 558–578. ISSN 1353-0194. doi:10.1080/13530194.2015.1037246. Besøkt 11. september 2025. 
  3. ^ Verden i fakta. Oslo: Teknologisk forl. 2000. ISBN 8251205824. 
  4. ^ Abdolmohammadi, Pejman; Cama, Giampiero (2. oktober 2015). «Iran as a Peculiar Hybrid Regime: Structure and Dynamics of the Islamic Republic». British Journal of Middle Eastern Studies. 4. 42: 558–578. ISSN 1353-0194. doi:10.1080/13530194.2015.1037246. Besøkt 11. september 2025. 
  5. ^ «Iran: Country Profile». Freedom House (på engelsk). Besøkt 13. september 2025. 
  6. ^ «Demokrati-indeksen». fn.no. Besøkt 13. september 2025. 
  7. ^ «Democracy Index 2024». Economist Intelligence Unit (på engelsk). Besøkt 13. september 2025. 
  8. ^ Heradstveit, Daniel (2000). «Iran – reformer eller kaos?». Internasjonal Politikk. 04 (på norsk). 58: 583–613. Besøkt 22. juni 2020. 
  9. ^ Nader, A., & Bohandy, S. R. (2011). The next supreme leader: succession in the Islamic Republic of Iran. Rand Corporation.
  10. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  11. ^ a b Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  12. ^ a b c «Demystifying Iran’s parliamentary election process». Brookings (på engelsk). 9. februar 2016. Besøkt 5. oktober 2025. 
  13. ^ a b Bakhtiari, Bahman (1993). «Parliamentary Elections in Iran». Iranian Studies. 3/4. 26: 375–388. ISSN 0021-0862. Besøkt 5. oktober 2025. 
  14. ^ Dehghan, Saeed Kamali (19. september 2013). «Hassan Rouhani to take Iran's only Jewish member of parliament to UN». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 5. oktober 2025. 
  15. ^ Samii, A. W. (2000). The nation and its minorities: Ethnicity, unity, and state policy in Iran. Comparative Studies of South Asia, Africa and the Middle East, 20(1), 128–137.
  16. ^ Chughtai, Arwa Ibrahim,Alia. «All you need to know about elections in Iran». Al Jazeera (på engelsk). Besøkt 5. oktober 2025. 
  17. ^ a b c Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  18. ^ a b Shevlin, N. (1998). Velayat-e Faqih in the constitution of Iran: The implementation of theocracy. U. Pa. J. Const. L., 1, 358.
  19. ^ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702. 
  20. ^ a b Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  21. ^ a b Entessar, Nader (1984). «The Kurds in Post-Revolutionary Iran and Iraq». Third World Quarterly. 4. 6: 911–933. ISSN 0143-6597. Besøkt 1. februar 2025. 
  22. ^ a b Heradstveit, Daniel (2000). «Iran – reformer eller kaos?». Internasjonal Politikk. 04 (på norsk). 58: 583–613. Besøkt 22. juni 2020. 
  23. ^ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499. 
  24. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  25. ^ Hess, Gary R. (1974). «The Iranian Crisis of 1945–46 and the Cold War». Political Science Quarterly. 1. 89: 117–146. ISSN 0032-3195. doi:10.2307/2148118. Besøkt 14. juni 2020. 
  26. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. s. 124. ISBN 8240105238. 
  27. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  28. ^ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702. 
  29. ^ Allen-Ebrahimian, Bethany (20. juni 2017). «64 Years Later, CIA Finally Releases Details of Iranian Coup». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 23. juni 2020. «Known as Operation Ajax, the CIA plot was ultimately about oil. Western firms had for decades controlled the region’s oil wealth, whether Arabian-American Oil Company in Saudi Arabia, or the Anglo-Iranian Oil Company in Iran.» 
  30. ^ Dehghan, Saeed Kamali; Norton-Taylor, Richard (19. august 2013). «CIA admits role in 1953 Iranian coup». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 23. juni 2020. «The CIA has publicly admitted for the first time that it was behind the notorious 1953 coup against Iran's democratically elected prime minister Mohammad Mosaddeq, in documents that also show how the British government tried to block the release of information about its own involvement in his overthrow.» 
  31. ^ «Timeline of Iranian Coup». archive.nytimes.com. Besøkt 23. juni 2020. 
  32. ^ Friedemann, Jens. (1975). De rike araberne: verdens nye maktsentrum. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203067263. 
  33. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  34. ^ a b Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  35. ^ Charlotte Curtis, Special to The New York Times (13. oktober 1971). «First Party of Iran's 2,500‐Year Celebration». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 26. juni 2020. 
  36. ^ «Schah von Persien 1971: Die größte Party auf Erden – DER SPIEGEL – Geschichte». www.spiegel.de (på tysk). 14. februar 2017. Besøkt 26. juni 2020. «So viel Prunksucht war nie: 1971 veranstaltete Mohammad Reza Pahlavi ein gigantisches Fest in Persepolis. Dieser Größenwahn trug am Ende zum Schah-Sturz bei und ebnete der Islamischen Revolution den Weg.» 
  37. ^ Heradstveit, Daniel (2000). «Iran – reformer eller kaos?». Internasjonal Politikk. 04 (på norsk). 58: 583–613. Besøkt 22. juni 2020. 
  38. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  39. ^ Aras, B. (2001). Transformation of the Iranian political system: Towards a new model?. Middle East, 5(3), 13.
  40. ^ Abdolmohammadi, Pejman; Cama, Giampiero (2. oktober 2015). «Iran as a Peculiar Hybrid Regime: Structure and Dynamics of the Islamic Republic». British Journal of Middle Eastern Studies. 4. 42: 558–578. ISSN 1353-0194. doi:10.1080/13530194.2015.1037246. Besøkt 11. september 2025. 
  41. ^ «Mahmoud Ahmadinejad». Store norske leksikon. 25. februar 2020. Besøkt 29. juni 2020. 
  42. ^ «Profile: Mahmoud Ahmadinejad». BBC News (på engelsk). 4. august 2010. Besøkt 29. juni 2020. «His strong rhetoric against the United States and Israel and unbending stance on Iran's nuclear programme has proved popular at home but has enraged the West.» 
  43. ^ Worth, Robert F.; Fathi, Nazila (13. juni 2009). «Protests Flare in Tehran as Opposition Disputes Vote». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 29. juni 2020. 
  44. ^ «Ahmadinejad's victory greeted by Tehran protests». Reuters (på engelsk). 13. juni 2009. Besøkt 29. juni 2020. «The protests were a rare direct challenge to Iranian authorities. The result and its violent aftermath raised fresh questions about the direction of Iranian policies at a time when U.S. President Barack Obama wants to improve relations with Iran.» 
  45. ^ NRK (6. juli 2024). «Den noe mer reformvennlige Masoud Pezeshkian blir Irans nye president.». NRK. Besøkt 7. juli 2024. 
  46. ^ Rios, Nadeen Ebrahim, Michael (6. juli 2024). «Reformist lawmaker Masoud Pezeshkian wins Iran’s presidential vote». CNN (på engelsk). Besøkt 7. juli 2024. 
  47. ^ «Iran helicopter crash: Five days of mourning declared for President Raisi». www.bbc.com (på engelsk). Besøkt 7. juli 2024. 
  48. ^ «Iran sees most women ever run in election—Can they break ...». Newsweek (på engelsk). 29. februar 2024. Besøkt 20. september 2025. 
  49. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  50. ^ Afshar, Haleh (1. juni 2000). «Women and Politics in Iran». The European Journal of Development Research. 1 (på engelsk). 12: 188–205. ISSN 1743-9728. doi:10.1080/09578810008426758. Besøkt 29. september 2025. 
  51. ^ Kian, Azadeh (1. mai 1997). «Women and politics in post‐islamist Iran: the gender conscious drive to change». British Journal of Middle Eastern Studies. 1. 24: 75–96. ISSN 1353-0194. doi:10.1080/13530199708705639. Besøkt 29. september 2025. 
  52. ^ «Iran: Freedom in the World 2023». Freedom House. 
  53. ^ «Iran». Reporters Without Borders. 
  54. ^ Simonsen, Kjersti (2019). «Å gjøre det tradisjonelle utradisjonelt». Norsk antropologisk tidsskrift. 02 (på norsk). 30: 151–164. ISSN 1504-2898. doi:10.18261/issn.1504-2898-2019-02-05. Besøkt 28. juni 2020. 
  55. ^ Verden i fakta. Oslo: Teknologisk forl. 2000. ISBN 8251205824. 
  56. ^ «Iran: New compulsory veiling law intensifies oppression of women and girls». Amnesty International (på engelsk). 10. desember 2024. Besøkt 11. september 2025. 
  57. ^ a b Simonsen, Kjersti (12. juni 2019). «Å gjøre det tradisjonelle utradisjonelt». Norsk antropologisk tidsskrift. 2. 30: 151–164. ISSN 0802-7285. doi:10.18261/issn.1504-2898-2019-02-05. Besøkt 28. september 2025. 
  58. ^ Mehran, Golnar (august 2003). «The Paradox of Tradition and Modernity in Female Education in the Islamic Republic of Iran». Comparative Education Review. 3. 47: 269–286. ISSN 0010-4086. doi:10.1086/378248. Besøkt 11. september 2025. 
  59. ^ Safavi, F. (2014). Did the recent commitment to higher education by Iranian young women affect the male-female ratios at universities in Iran?. International Journal of Business & Public Administration, 11(1).
  60. ^ Rahbari, Ladan (november 2016). «Women in Higher Education and Academia in Iran». Sociology and Anthropology. 11 (på engelsk). 4: 1003–1010. ISSN 2331-6179. doi:10.13189/sa.2016.041107. Besøkt 11. september 2025. 
  61. ^ Bøe, Marianne; Tønnessen, Liv (28. november 2011). «Nye utfordringer til islamsk feminisme: Kvinneaktivismens mange ansikter i Sudan og Iran». Tidsskrift for kjønnsforskning. 4. 35: 327–340. ISSN 0809-6341. doi:10.18261/ISSN1891-1781-2011-04-05. Besøkt 28. september 2025. 
  62. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  63. ^ Entessar, N. (1988). Criminal law and the legal system in revolutionary Iran. Boston College Third World Law Journal, 8, 91.
  64. ^ «US-Iran relations: A brief history». BBC News (på engelsk). 6. januar 2020. Besøkt 24. juni 2020. 
  65. ^ «Obama and Rouhani speak by phone». BBC News (på engelsk). 28. september 2013. Besøkt 24. juni 2020. 
  66. ^ Marcus, Jonathan (16. september 2019). «Why Saudi Arabia and Iran are bitter rivals». BBC News (på engelsk). Besøkt 24. juni 2020. 
  67. ^ «Saudi Arabia executes top Shia cleric». BBC News (på engelsk). 2. januar 2016. Besøkt 24. juni 2020. 
  68. ^ Khan, Imran. «Analysis: How Saudi Arabia and Iran became rivals». www.aljazeera.com. Besøkt 24. juni 2020. 
  69. ^ «Saudi Arabia breaks off ties with Iran». BBC News (på engelsk). 4. januar 2016. Besøkt 24. juni 2020. «Saudi Arabia says it has broken off diplomatic ties with Iran, amid a row over the Saudi execution of a prominent Shia Muslim cleric. Saudi Foreign Minister Adel al-Jubeir was speaking after demonstrators had stormed the Saudi embassy in Tehran.» 
  70. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  71. ^ Izadi, Mohammad M. (17. november 2017). «Forholdet mellom Iran og Norge». Store norske leksikon. Besøkt 24. juni 2020. 
  72. ^ Eidem, Åshild (10. juli 2012). «Norge skjerper sanksjoner mot Iran». Aftenposten. Besøkt 24. juni 2020. 
  73. ^ «Iran». www.giek.no (på norsk). GIEK. Besøkt 24. juni 2020. 
  74. ^ Shaffer, Brenda (2000). «The Formation of Azerbaijani Collective Identity in Iran». Nationalities Papers. 3 (på engelsk). 28: 449–477. ISSN 0090-5992. doi:10.1080/713687484. Besøkt 29. juni 2020. «Iran is a multi-ethnic society in which approximately 50% of its citizens are of non-Persian origin, yet researchers commonly use the terms Persians and Iranians interchangeably, neglecting the supra-ethnic meaning of the term Iranian for many of the non-Persians in Iran. The largest minority ethnic group in Iran is the Azerbaijanis (comprising approximately a third of the population) and other major groups include the Kurds, Arabs, Baluchis and Turkmen. Iran's ethnic groups are particularly susceptible to external manipulation and considerably subject to influence from events taking place outside its borders, since most of the non-Persians are concentrated in the frontier areas and have ties to co-ethnics in adjoining states, such as Azerbaijan, Turkmenistan, Pakistan and Iraq.» 
  75. ^ Neumann, Iver B. (25. september 2025). «Iran og Israel. Gamle venner, nye fiender». Tidsskrift for samfunnsforskning. 3. 66: 1–2. ISSN 0040-716X. doi:10.18261/tfs.66.3.5. Besøkt 28. september 2025. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irans_politikk&oldid=25455574»