Hopp til innhold

Irans demografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Irans demografi er beskrivelse Irans befolkning. Landet har 88 millioner innbyggere (per 2025)[1] opp fra 9 millioner i 1900. Befolkningen er relativt ung.[2][3]

Befolkningspyramide per 2020, kvinner i rødt.

Språklig og kulturelt er landet svært sammensatt. Omkring halvparten har farsi som morsmål, 30 % har andre iranske språk som morsmål og omkring 20 % snakker helt ubeslektede (ikke indo-europeiske) språk.[4][5] Landet er multikulturelt med mange etniske grupper og har mange språk hvor de største etniske gruppene er persere, aserbajdsjanere, kurdere, lurere, balutsjere, arabere, turkmenere, khorasani-kurdere og tyrkiske stammer.[6] [7][8][9]

Bosettingen er svært ujevnt fordelt der ørkener og fjell er svært tynt befolket. Størst folketett er i Teheran med omland, i det nordvestlige hjørnet, langs grensen mot Irak og i Shiraz med omland. I det indre og nær grensen mot Pakistan og Afghanistan er det tynt befolket og del ubebodd.[10] Tidlig på 1800-tallet var omtrent halvparten av befolkningen nomader; i moderne tid er en minoritet nomader.[11] Mashhad er nest største by. Andre store byer er Isfahan, Karaj, Shiraz, Tabriz og Qom.[12]

I 1900 hadde landet knapt 9 millioner innbyggere hvorav 27 % bodde i byer og mindre enn 5 % kunne lese og skrive.[2] Irans befolkning økte mye i siste halvdel av det 20. århundre, fra 17 millioner i 1950 til 66 millioner i 2000. Den naturlige folkeveksten har vært uvanlig stor med 3,7 % i 1985-1990 noe som skyldes høye fødselstall og liten dødelighet. I 1986 var 45 % av innbyggerne under 15 år.[3]

Folkegrupper

[rediger | rediger kilde]

Mange iranere snakker farsi, aserbajdsjansk, tyrkisk, kurdisk, lori, baluchi, mazandarani, sorani[13], gilaki, talashi, kurmanji, achami og arabisk, men det offisielle språket i Iran er farsi (persisk),[14][15] som fungerer som et fellesspråk for alle landets etnisiteter.[16][17][18][19][20]

Iran er multietnisk der språk og religion er viktigste etniske kjennetegn. Persisk-talende, tyrkisk-talende, kurdere og arabere (hvorav noen snakker persisk) er betydelige grupper. Persisk-talende er i klart flertall, men danner ikke enhetlig etnisk gruppe. Persere som etnisk gruppe utgjør rundt 65 % av befolkningen (noen kilder oppgir 50 % og nevner blant annet mazandaraniene med 8 % som en egen gruppe[21]), kurdere rundt 6-7 % og tyrkere/aserbajdsjanere utgjør rundt 16 % (noen kilder oppgir 24 %[21]:300), og arabere 2 %. Azeri eller aserbajdsjansk er en dialekt av tyrkisk. Omkring 100.000 iranere lever en nomadisk livsstil. På 1920-1930-tallet presset sentralregjeringen på for at nomadene skulle ha fast bosted. Nomader finnes i flere av de store folkegruppene.[22][23][24][25][26][27] Sunnimuslimene er en religiøs minoritet. Statistikk over religiøs tilhørighet er sikrere og lettere tilgjengelig enn tall for etniske grupper. Tallene er avhengig av hvordan gruppene deles inn. Anslagene for tyrkisk/aserbadsjansk varierer og er opp til 35 % blant aktivister. Mange etniske tyrkiske sjiamuslimer er assimilert inn i den persiske kulturen.[21][28]

Under Reza Pahlavi ble persisk språk og etnisitet prioritert og politikken tok sikte på gjøre minoritetene persiske. Under etterfølgeren Muhammed Reza Pahlavi (fra 1941) ble forsøkene på assimilering av minoritetene moderert, samtidig opprettholdt sjahen ideen om en felles, enhetlig persisk nasjonal identitet. Etter den islamske revolusjonen i 1979 ble myndighetene mer imøtekommende overfor minoritetene og ifølge grunnloven har alle like rettigheter uavhengig av folkegruppe, religion, språk eller hudfarge.[29][30]

Lurere bor hovedsakelig i vest i Iran og utgjør rundt 6 % av befolkningen. Balutsjerne utgjør omkring 2 % av den samlede befolkningen og de bor særlig i det tørre sør-østlig området mot grensen til Pakistan. Balutsjerne har dels opphav i nomadiske stammer som flyktet sørøstover fra Kerman på 1100-tallet. De etniske mazandaraniene holder særlig til i Mazandaran-provinsen og er etnisk nært relatert til naboprovinsen Gilan og språket gileki. Turkmenske folkegrupper er tradisjonelt nomadiske eller gårdbrukere og holder særlig til å slettene ved grensen til Turkmenistan.[31] Den kristne armenske minoriteten bor spredt og har opprettholdt sin identitet gjennom språk og institusjoner.[32]

Antallet, prosent og definisjoner på de forskjellige iranske folkegruppene er omstridt, er de største etniske gruppene i Iran persere (51 %), kurdere (18 %)[33], aserbajdsjanere (16 %) [34], gilaker og mazandaraner (8 %), lurere (6 %), arabere (3 %), balutsjer (2 %), turkmenere (2 %), qashqaier (tyrkisktalende), armenere, jøder, assyrere og andre.[a] CIA factbook 2012 oppgir 16 % aserbajdsjanere og 10 % kurdere.[35] Den amerikanske forskeren Brenda Shaffer anslo i 2000 at 25-30 % av innbyggerne er etniske aserbajdsjanere. Shaffer viser til kartlegginger fra før Pahlavi-regimet der andelen tyrkisk språklige i landet ble anslått til en tredjedel.[36]

Praktisk talt alle innbyggere er muslimer. Sjia-islam er den største religionen (rundt 90 % av innbyggerne), mens kurdere, balutsjere, arabere og talysjere i hovedsak er sunni-muslimer. De tyrkisk-talende er i hovedsak sjia. Irans sigøynere er muslimer. Den armenske minoriteten er kristne. En liten minoritet bekjenner seg til zoroastrisme. Balutsjere snakker en språk nært beslektet med pasjto.[37][38][39][40][41]

Mange armenere innvandret på 1600-tallet og som flyktninger i forbindelse med folkemordet på armenerne under første verdenskrig. Armensk språk ble undertrykt fra 1930-tallet av.[42] Det er anslagsvis 100.000 til 200.000 armenske kristne i Iran.[43]

Viktige etniske regioner er Azarbaijan (Azar-badegan), Kurdistan (Kordestan) i vest (Kermanshah er overveiende kurdisk) og nordvest, Balutsjistan og Sistan i øst,[38][38] Lorestan & Bakhtiari (Zagros), Khuzistan (Arabistan), Golestan (Torkaman-Sahra), Mazandaran (Tabarestan) og Gilan (Deylamestan).[44][45][46]

Tyrkere/aserbajdsjanere

[rediger | rediger kilde]

Etniske aserbajdsjanere regnes som den største ikke-persiske folkegruppen i Iran og deres tradisjonelle leveområder i Iran kalles Aserbajdsjan og sett fra republikken Aserbajdsjan kalles de iranske området for Sør-Aserbajdsjan. Etniske aserbajdsjanere i Iran har også vært omtalt som tyrkere eller som aserbajdsjanske tyrkere.[47] Under safavid-dynasitet var aserbajdsjansk utbredt og ble brukt ved hoffet, i offisiell korrespondanse og i hæren, samt litterært også av forfattere som ellers brukte persisk.[48] I Øst-Aserbajdsjan er de fleste etniske aserbajdsjanere som snakker et tyrkisk språk.[49][50][51] Tyrkisk-talende iranere finnes i store deler av Iran, blant annet i Teheran, Qom og Saveh. De tyrkisk-talende iranere antas å ha bakgrunn i persisk-talende grupper som tok i bruk tyrkisk etter invasjon av tyrkiske grupper.[52]

Kurdere

[rediger | rediger kilde]
Se også: Kurdere og Kurdistan

Av rundt 18 millioner kurdere bor det flest i Tyrkia (8 millioner), Iran (omkring 5 millioner) og Irak (3 millioner). Opphavet til den kurdiske befolkningen i Iran er usikker. Fra den arabiske erobringen av Iran (600-tallet) har betegnelsen kurder blitt brukt om folkegrupper i det vestlige Iran og kulturelt relaterte grupper.[53] Noen kilder oppgir 7 % kurdere og 2 % lurere av Irans samlede befolkning.[54] Khomeini drev etter maktovertakelsen i 1979 kampanje for å integrere kurderne i den iranske staten[55] og Khomeini la vakt på enhet basert islam slik at etnisk tilhørighet var underordnet. Kurderne støttet for en stor del den islamske revolusjonen. Kurderne i Iran har ikke oppnådd samme selvstendige status som kurderne i Irak. Varianter av kurdisk språk er bare delvis innbyrdes forståelig. Etnisk er er kurderne relaterte til perserne, men klart adskilt fra arabere (som snakker et semittisk språk) og tyrkere.[53] Kurdisk fikk status som offisielt språk i 2005.[56] Kurderne bor tradisjonelt i vest ved grensen mot Irak og Tyrkia (provinsene Vest-Aserbajdsjan, Kurdistan og Kermanshah), og er hovedsakelig sunnimuslimer med en andel sjiamuslimer i Kermanshah. I nordvest bor aserbajdsjanere og kurdere til dels i blandede byer og landsbyer.[57][58][59] På 1500-tallet tvang safavidene en del kurdere til å flytte til Khorasan-provinsen for bidra i kampen mot usbekiske og turkmenske styrker;[60] det bor omkring en en halv million kurdisktalende i Khorasan. Det fleste kurdere i Iran snakker det kurdiske språket sorani også kalt sentralkurdisk.[56]

Arabere

[rediger | rediger kilde]

Etnisk arabere utgjør omkring 2-3 % av landets totale befolkningen og de bor særlig i Khuzestan. De er kjennetegnet ved at bruker arabisk og det er uklart om de har bakgrunn i innvandring fra den arabiske halvøy.[61][62][63][64][65] En god del av etniske araberne er sjiamuslimer, øvrige er sunnimuslimer.[66] Khuzestan fikk store ødeleggelser under Iran-Irak-krigen.[67]

Jøder

[rediger | rediger kilde]

Det er en liten minoritet jøder på anslagsvis 25.000 (i 2006).[68] Rundt år 1900 hadde Persia anslagsvis 50.000 jødiske innbyggere.[69] Jødenes historie i Iran antas å gå tilbake til år 600 f.Kr. og eksil i Babylon. Jødenes situasjon ble vanskeligere da sjia ble statsreligion på 1500-tallet og bedret seg med grunnloven av 1906. Det har vært lite migrasjon blant iranske jøder og den jødiske befolkningen er for det mest etterkommer av det opprinnelige jødiske samfunnt i Iran.[70][71][72] Det jødiske samfunnet i Iran regnes som det eldste utenfor Israel og det største i Vest-Asia utenfor Israel. I den før-islamske tiden bosatte jøder seg fritt i Persia. Ifølge Benjamin av Tudela var det 600.000 iranske jøder på 1100-tallet. Alliance Israélite Universelle oppgir at det under safavidene var rundt 100.000 jøder og på 1940-tallet 100.000 til 120.000. På 1950-tallet var det betydelig utvandring til Israel og antallet var redusert til 60.000 på 1960-tallet. Jødene bor hovedsakelig i storbyene Teheran, Shiraz og Isfahan. Jødene i Iran snakker persisk eller andre iranske språk ispedd noen hebraiske lånord; hebraisk brukes ellers bare liturgisk. De har oversatt sine bønner til persisk og gir til dels persiske navn til sine barn. Myndighetene skiller offisielt mellom jødisk religion, som er anerkjent, og sionisme, det politiske grunnlaget for Israel som myndighetene ikke anerkjenner.[73]

Språk

[rediger | rediger kilde]

Majoriteten av Irans befolkning snakker et av de iranske språkene, men bare persisk er offisielt språk og de fleste behersker persisk. Rundt 35-50 % av befolkningen har et annet språk eller en persisk dialekt som førstespråk. I 1981 ble det anslått at 60 % av befolkningen ikke kunne lese og skrive. Et stort antall språk er kjent fra tiden omkring den islamske erobringen.[74][75][76] Betegnelsen iransk brukes både om hele nasjonen og om de språkene som størstedelen av innbyggerne snakker.[76] I forbindelse med grunnloven av 1905 ble persisk erklært som offisielt språk.[77]

Persisk (farsi) og kurdisk tilhører den iranske grenen av indoeuropeiske språk og er til en viss grad innbyrdes forståelige. Det er store språkforskjeller blant kurdere og sørkurdisk er ikke innbyrdes forståelig med kurmanji. Balutsjernes språk er iransk og nært beslektet med pashto. Dari er persisk slik det brukes i Afghanistan. Tadsjikisk er den varianten av persisk som brukes i Tadsjikistan. Persisk er det dominerende språket i den iranske språkgruppen som i alt omfatter 125 millioner mennesker i og utenfor Iran. Arabisk er et semittisk språk og er ikke relatert til persisk. Arabiske skrifttegn ble tatt i bruk etter innføringen av islam på 700-tallet og det persiske alfabetet er avledet av arabisk.[78][75][79][80][81][82]

Aserbajdsjansk (også kalt azeri) er et tyrkisk språk og tilhører ikke den indoeuropeiske språkfamilien. De tyrkiske språkene er for en stor del innbyrdes forståelige. Aserbajdsjansk snakkes av omkring 7 millioner i republikken Aserbajdsjan og 10–20 millioner i Iran. Det er en viss dialektforskjell mellom aserbajdsjansk i de to landene. I Iran skrives aserbajdsjansk med det arabiske skrifttegn, mens republikken Aserbajdsjan har brukt latinske bokstaver siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Iran er det landet med fleste aserbajdsjansk-talende. Provinsene Øst-Aserbajdsjan, Vest-Aserbajdsjan og Ardabil er hovedsakelig befolket av etniske aserbajdsjanere.[76][83][84][82]

Turkmenerne snakker et tyrkisk språk og er hovedsakelig sunnimuslimer. Lurernes språk er beslektet med persisk og kurdisk, lurisk kan regnes som en dialekt av persisk.[85][86][87][81] Landet har en liten minoritet sigøynere eller romani.[88] I Qazvin-provinsen lever noen hundretusen av tat-folk som snakker et iransk språk beslektet med talysj (i provinsene Ardabil og Gilan) og mazandarani. Disse er delvis innbyrdes forståelige med persisk.[89][90]

Myndighetene har ikke gjennomført folketellinger med sikte på å kartlegge de etniske gruppene og antall og andeler er basert på anslag. Gruppering basert på språk kan være vanskelig på grunn av dialektforskjeller innenfor persisk. En del etniske arabere bruker persisk språk. Vanligvis er språk og religion de viktigste skillelinjene. Moderniseringen av landet har til dels medvirket til å viske ut skillet mellom noen etniske grupper.[87][81] Det er stor usikkerhet om antallet personer i hver etnisk gruppe. Iranske myndigheter har en tendens til å overdrive antallet etniske persere (for å gi inntrykk av en klar persisk majoritet) ved å gi lave anslag på andre grupper, særlig aserbajdsjanere. Aserbajdsjanske politiske grupper, særlig i nabolandet republikken Aserbajdsjan, har tendens til overdrive antallet aserbajdsjanere for å gi inntrykk av en betydelig folkegruppe.[76]

Minoritetenes kulturelle og politiske rettigheter har vært begrenset både under Pahlavi-dynastiet (1921–1979) og under islamske republikken (fra 1979). Under president Muhammed Khatami kom myndighetene krav fra etniske grupper i møte. Etableringen av den selvstendige republikken Aserbajdsjan etter oppløsningen av Sovjetunionen styrket etniske aserbajdsjaneres identifisering med den etniske gruppen. Iranske myndigheter har fryktet et sterkt Aserbajdsjan og har derfor støttet Armenia i konflikten om Nagorno-Karabakh.[76]

Genetiske undersøkelser av utvalg av personer fra de forskjellige folkegruppene viser at Irans folkegrupper er svært like genetisk. Analysene avdekket at iranere har en del genetiske likhetstrekk med grekere, makedonere og italienere. Undersøkelsen viste samtidig en tydelig genetisk avstand til andre asiatiske folkegrupper inkludert tyrkere.[91]

De to største språkene, persisk og aserbajdsjansk, er ikke beslektet. Persisk er det største språket og er beslektet med kurdisk.[92][93][94][95] og noen av mindre språkene i Iran, samt urdu som brukes blant annet i Pakistan og er beslektet med pashto[96][97] som brukes i Afghanistan, og ossetisk som brukes blant annet i Georgia.[98][99]

Religion

[rediger | rediger kilde]

Den persiske religionen var tradisjonelt zoroastrisk frem til 800-tallet, da araberne innførte islam, som siden da ble den styrende religionen. En del zoroastriske prester (mager eller magis) flyktet fra den islamske ekspansjonen til India. Disse kalles parser og lever et isolert liv i en del av Bombay.

De fleste iranere er i dag muslimer og 89-90 % tilhører den sjiaislamske grenen av islam, den offisielle statsreligionen. Rundt 8 % hører til den sunniislamske grenen, som dominerer ellers i den muslimske verden, det er særlig kurdere, etniske arabere og etniske turkmenere som er sunnimuslimer. Ikke-muslimske religiøse minoriteter i Iran inkluderer bahai, zoroastrisme, jødedom og armenske kristne. Kristendom, jødedom og zoroastrismen (til sammen 0,2 % av befolkningen) er etter grunnlovens paragraf 13 offisielt anerkjent som minoritetsreligioner, har reserverte seter i parlamentet og kan fritt praktisere sin religion. I 1980 var det rundt 40.000 medlemmer av zoroastrismen. Zoroasterne anser seg som bærere av den iranske arven.[100][101][102][103] Bahai er en ikke godkjent minoritetsreligion, blir motarbeidet av myndighetene og har blitt forfulgt i noen perioder. I 1981 var det rundt 80.000 bahaier (300.000 per 1997 ifølge Kari Vogt[104]), 90.000 jøder, 280.000 armenere og 45.000 i andre kristne retninger.[101] Sufisme blir kritisert av myndighetene som en forvansking av islam. Innenfor sjia er erfan en godt utviklet mystisk tradisjon.[104]

Araberne bor tradisjonelt i Khuzestan og langs gulfen og er hovedsakelig sjiamuslimer. Perserne bor tradisjonelt på den sentrale høysletten og er hovedsakelig sjiamuslimer. Gilaker og mazandaraner er hovedsakelig sjiamuslimer. Balutsjerne er hovedsakelig sunnimuslimer. Turkmenerne er hovedsakelig sunnimuslimer.[85][86][87][81]

Mashhad, med den åttende imams grav, mottar et stort antall pilegrimer hvert år. Fātimah bint Mūsā' al-Kādhims grav i Qom regnes som en av helligste stedene i sjiaislam. Qom er også et viktig teologisk lærested.[105]

Geografisk fordeling

[rediger | rediger kilde]

Bosettingen er svært ujevnt fordelt. Ørkenene og de massive fjellene er svært tynt befolket og til dels ubebodd. Størst folketett er i Teheran med omland, i det nordvestlige hjørnet, lans grensen mot Irak og i Shiraz med omland. I det indre og nær grensen mot Pakistan og Afghanistan er det tynt befolket og del ubebodd. Langs Zagros-fjellene ligger en rekke gamle byer, særlig Isfahan, Hamadan og Shiraz. Tradisjonelt hadde iranske byer et befestet citadell, en basar og et herberge for karavaner. Personer av ulikt etnisk bakgrunn har bodd i forskjellige bydeler. De større byene er til dels anlagt etter vestlig mønster.[106] Tidlig på 1800-tallet var omtrent halvparten av befolkningen nomader. Rundt år 1900 var 20–30 % nomadiske og ved folketellingen i 1976 var 6 % (2 millioner) klassifisert som ikke-bofaste.[107]

Fra 1930 økte byenes andel av befolkningen fra 20 % til nær 50 % i 1976. Teheran er den suverent største byen med nær fem ganger så stor befolkning i byområdet som den nest største.[107] Mashhad er nest største by. Andre store byer er Isfahan, Karaj, Shiraz, Tabriz og Qom.[108]

Teheran med omland har 18 % av landets befolkning, 30 % av industrisysselsettingen, 30 % av engros- og detaljhandelen, 44 % av finansbransjen og 50 % av alle statstjenestemenn. Befolkningstettheten i Teheran-provinsen er på over 500 innbyggere/km2. Teheran med omland har vokst fra rundt 1,5 millioner innbyggere i 1959 til over 12 millioner.[109][110][111]

Provinser etter innbyggertall og etnisiteter

[rediger | rediger kilde]
Nr. Provinser Innbyggertall (2016) Etniske grupper
1 Teheran 13 267 637[112][113] persere, aserbajdsjanere, kurdere, mazandarani, gilak, armenere, lurere, tati, bakhtiari[114]
2 Razavi Khorasan 6 434 501[113] persere, kurdere, afshar, turkmenere, tati, domari, aserbajdsjanere,
3 Isfahan 5 120 850[113][115] persere, bakhtiari, armenere, georgere, qashqai, aserbajdsjanere
4 Fars 4 851 274[113] persere, lurere, qashqai, arabere, lari, kurdere
5 Khuzestan 4 710 509[113][115] persere, arabere, bakhtiarere, lurere, kurdere, qashqai, mandeere
6 Øst-Aserbajdsjan 3 909 652[112][113] aserbajdsjanere, tati, persere, kurdere, gilakere, armenere
7 Mazandaran 3 283 582[113][115] mazandarani, gilaki, persere, aserbajdsjanere, kurdere, lak, turkmenere
8 Vest-Aserbajdsjan 3 265 219[113][112] kurdere, aserbajdsjanere, assyrere, armenere, lak, persere
9 Kerman 3 164 718[113] persere, balutsjer, aserbajdsjanere, lak, kurdere, gabri, afshar
10 Gilan 2 530 696[113][115] gilaki, aserbajdsjanere, talysh, tati, persere, kurdere, lurere
11 Sistan og Balutsjistan 2 775 014[113] balutsjer, sistanere, persere, brahui, domari
12 Kermanshah 1 952 434[113] kurdere, persere, lurere, aserbajdsjanere, lak, armenere, assyrere
13 Luristan 1 760 649[113][115] lurere, kurdere, persere, bakhtiari, lak, armenere
14 Hamadan 1 738 234[113] persere, lurere, kurdere, aserbajdsjanere, lak, armenere, tati
15 Golestan 1 868 819[113][115] persere, turkmenere, mazandarani, kurdere, balutsjer, sistanere
16 Kurdistan 1 603 011[113] kurdere, persere, aserbajdsjanere, lurere, lak, armenere, assyrere
17 Hormozgan 1 776 415[113][115] persere, arabere, balutsjer, lurere, larestani
18 Markazi 1 429 475[113][115] persere, aserbajdsjanere, tati, lurere, kurdere, armenere, georgere
19 Ardabil 1 270 420[113][112] aserbajdsjanere, talysh, tati, kurdere
20 Qazvin 1 273 761[112] persere, tati, aserbajdsjanere, lak, gilakere, kurdere, domari [114]
21 Qom 1 292 283[112] persere, aserbajdsjanere, arabere, tati, kurdere, lurere
22 Yazd 1 138 533[112][113] persere (Yazd er den eneste ensartede regionen i Iran)
23 Zanjan 1 057 461[112][113] aserbajdsjanere, kurdere, tati, persere, gilakere
24 Bushehr 1 163 400[113][112] persere, lurere, arabere, qashqai
25 Chahar Mahaal og Bakhtiari 947 763[113] bakhtiarere, persere, kurdere, qashqai, lurere, armenere
26 Nord Khorasan 863 092[113] kurdere, persere, tati, afshar, turkmenere
27 Kohkiluyeh og Buyer Ahmad 713 052[113] lurere, qashqai, afshar, persere
28 Sør-Khorasan 768 898[113] persere, balutsjer
29 Semnan 702 360[113] semnani, persere, gilaki, lurere, kurdere, aserbajdsjanere (Semnan er kjent i Iran under kallenavnet Jazireye aghvam, eller stammenes øy) på grunn av dens sterke uensarthet i et tett område)
30 Ilam 580 158[113] kurdere
lurere, arabere, persere, lak
31 Alborz 2 712 400[113][112] persere

Befolkningsutvikling

[rediger | rediger kilde]
Befolkningsutviklingen i Iran 1880–2016

I 1900 hadde landet knapt 9 millioner innbyggere hvorav 27 % bodde i byer og landbruket utgjorde 65 % av landets økonomi. Mindre enn 5 % kunne lese og skrive i 1900.[116] Irans befolkning økte mye i siste halvdel av det 20. århundre, fra 17 millioner i 1950 til 66 millioner i 2000. Den naturlige folkeveksten har vært uvanlig stor med for eksempel 3,7 % i 1985-1990 og skyldes høye fødselstall og liten dødelighet. Dette har gitt landet en ung befolkning, i 1986 var 45 % av innbyggerne under 15 år.[117] I 2006 bodde 64 % av befolkningen i byer.[116] Den kraftige veksten avtok fra 1990-årene av.

Befolkningsveksten nådde et høydepunkt i 1986 da den var på 3,4 %, men etter det har den falt vesentlig. I 2001 var den årlige veksten på 1,2 % og i 2008 var den sunket til 0,8 %. Tallet for barn per kvinne (bpk) sank i perioden 1986 til 2001 fra 7 til under 3, og i 2008 var det ifølge CIA World Factbook sunket til 1,7 bpk (lavere enn for eksempel Norge, Danmark, Australia og USA).[118] I perioden 2010-2015 var det folkevekst i byene (nær 2 % vekst årlig) og nedgang på landsbygda (nær 1 % fall årlig).[119]

Det store fallet henger sammen med flere familieplanleggingsprogram fra slutten av 1980-tallet, som har fått sterk støtte fra de religiøse lederne. Kvinner ble blant annet oppfordret til å vente tre år mellom hver fødsel og å føde maksimalt tre barn. I 1993 vedtok regjeringen å trekke deler av den økonomiske støtten fra ektepar som fikk mer enn tre barn. Befolkningen har også siden 1990-tallet hatt forholdsvis god tilgang på prevensjon, og både menn og kvinner må gjennomgå kurs/veiledning om prevensjon før de får tillatelse til å gifte seg. En kraftig nedgang i analfabetismen er også en medvirkende årsak. Fra 1970 og til 2000 økte antallet lesedyktige menn fra 48 % til 84 %, og antallet lesedyktige kvinner økte fra 25 % til 70 % i den samme perioden.[120]

Utviklingen fra år 1880 til år 2050

[rediger | rediger kilde]

1880–2010

[rediger | rediger kilde]
År Antall

(i millioner)

Andre

opplysninger

Andel i byene
1880 9 ca.
1900 9,9[121] ca.
1920 10 ca. 20 %
1940 14,5[121] ca.
1950 16,9
1956 18,9[122]-20,4[121] første folketelling[121] 31 %[121]
1960 21,7
1966 25,8[122]-27,1[121] 39 %[121]
1970 28,8
1976 33,6[121][122] 47 %[121]
1980 39,3
1990 56,7
2000 66,1
2010 74,7
2021 85,8 [123] [124]

Prognose 2020–2050

[rediger | rediger kilde]
År Antall

(i millioner)

Andre

opplysninger

2020 84,2 Prognose
2030 91,1 Prognose
2040 96,7 Prognose
2050 100,1 Prognose
  • tall fra og med 2020 er basert på prognoser fra FN (medium variant).[125]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Tallene er hentet fra 2004-utgaven av CIAs The World Factbook, som kan være mer nøytral enn andre kilder. Forskjellige kilder antyder høyere tall for persere og tilsvarende lavere tall for tyrkiske folkeslag eller et høyere tall for tyrkiskspråklige. Noen i den første gruppen hevder at CIA sin statistikk er basert på gjetninger rundt 1964, mens CIA hevder at utgaven er basert på informasjon fra januar 2004.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Iran». The World Factbook (på engelsk). Central Intelligence Agency. 16. januar 2025. Besøkt 1. februar 2025. 
  2. ^ a b Esfahani, Hadi Salehi; Pesaran, M. Hashem (april 2009). «The Iranian Economy in the Twentieth Century: A Global Perspective». Iranian Studies. 2 (på engelsk). 42: 177–211. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210860902764896. Besøkt 1. februar 2025. 
  3. ^ a b Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  4. ^ Halliday, Fred (1979). Iran - diktatur og revolusjon. Oslo: Pax. ISBN 8253010486. 
  5. ^ «Iran - Languages». www.britannica.com (på engelsk). Encyclopaedia Britannica. Besøkt 20. april 2022. 
  6. ^ «Iran». The World Factbook (på engelsk). Central Intelligence Agency. 15. november 2022. Besøkt 19. november 2022. 
  7. ^ Rante, Rocco (14. desember 2020). «KHORASAN». Encyclopaedia Iranica Online (på engelsk). Brill. Besøkt 19. november 2022. 
  8. ^ «Welcome to Encyclopaedia Iranica». iranicaonline.org (på engelsk). Encyclopaedia Iranica Foundation. Besøkt 19. november 2022. 
  9. ^ Madih, 'Abbas-'Ali (2007). «The Kurds of Khorasan». Iran & the Caucasus. 1. 11: 11–31. ISSN 1609-8498. Besøkt 20. april 2022. 
  10. ^ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499. 
  11. ^ Halliday, Fred (1979). Iran - diktatur og revolusjon. Oslo: Pax. ISBN 8253010486. 
  12. ^ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702. 
  13. ^ «Simply Sorani: A Brief Introduction to the Sorani Kurdish of Northern Iraq and Western Iran (Paperback)». www.mysterylovescompany.com (på engelsk). Mystery Loves Company Booksellers. Besøkt 19. november 2022. 
  14. ^ «Kurdish Sorani». farsiglobal.com. Besøkt 19. november 2022. 
  15. ^ www.sirang.com, Sirang Rasaneh. «Iranian People & Tribes - Article and Research - ITTO». itto.org | Iran Tourism & Touring. Besøkt 19. november 2022. 
  16. ^ «Erdogan's Remarks In Baku Provoke Strong Reaction From Iran». Iran International (på engelsk). 11. desember 2020. Besøkt 19. november 2022. 
  17. ^ «Language and literature». arasbaran.org. Besøkt 19. november 2022. 
  18. ^ «Language and literature - درگاه ملی خدمات الکترونیکی ایران». en.iran.ir. Besøkt 19. november 2022. 
  19. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. november 2021. Besøkt 25. november 2021. 
  20. ^ Halliday, Fred (1979). Iran - diktatur og revolusjon. Oslo: Pax. ISBN 8253010486. 
  21. ^ a b c Gheissari, A. (Ed.). (2009). Contemporary Iran: economy, society, politics. Oxford University Press.
  22. ^ Amanolahi, Sekandar (2005). «A Note on Ethnicity and Ethnic Groups in Iran». Iran & the Caucasus. 1. 9: 37–41. ISSN 1609-8498. Besøkt 31. januar 2025. 
  23. ^ Aghajanian A. Ethnic Ineqality in Iran: An Overview. International Journal of Middle East Studies. 1983;15(2):211-224. doi:10.1017/S0020743800052284
  24. ^ Elling RC, Saleh A. Ethnic Minorities and the Politics of Identity in Iran. Iranian Studies. 2016;49(1):159-171. doi:10.1080/00210862.2016.1118949
  25. ^ Ashraf, Ahmad (1. januar 2022). «The Crisis of National and Ethnic Identities in Contemporary Iran». Iranian Studies. 1-2 (på engelsk). 26: 159–164. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210869308701795. Besøkt 31. januar 2025. 
  26. ^ Mohebbi, M., Mohebbi, Z. (2015). Demography of Race and Ethnicity in Iran. In: Sáenz, R., Embrick, D., Rodríguez, N. (eds) The International Handbook of the Demography of Race and Ethnicity. International Handbooks of Population, vol 4. Springer, Dordrecht. https://doi.org/10.1007/978-90-481-8891-8_18
  27. ^ Jaffer Sheyholislami (13. september 2012). «Kurdish in Iran: A case of restricted and controlled tolerance». International Journal of the Sociology of Language. 217 (på engelsk). 2012: 19–47. ISSN 1613-3668. doi:10.1515/ijsl-2012-0048. Besøkt 1. februar 2025. 
  28. ^ Vogt, Kari (1997). Reise i Iran. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202162343. 
  29. ^ Akbarzadeh, Shahram; Ahmed, Zahid Shahab; Laoutides, Costas; Gourlay, William (3. juni 2019). «The Kurds in Iran: balancing national and ethnic identity in a securitised environment». Third World Quarterly. 6. 40: 1145–1162. ISSN 0143-6597. doi:10.1080/01436597.2019.1592671. Besøkt 1. februar 2025. 
  30. ^ Jaffer Sheyholislami (13. september 2012). «Kurdish in Iran: A case of restricted and controlled tolerance». International Journal of the Sociology of Language. 217 (på engelsk). 2012: 19–47. ISSN 1613-3668. doi:10.1515/ijsl-2012-0048. Besøkt 1. februar 2025. 
  31. ^ Mohebbi, M., Mohebbi, Z. (2015). Demography of Race and Ethnicity in Iran. In: Sáenz, R., Embrick, D., Rodríguez, N. (eds) The International Handbook of the Demography of Race and Ethnicity. International Handbooks of Population, vol 4. Springer, Dordrecht. https://doi.org/10.1007/978-90-481-8891-8_18
  32. ^ Hosseini, S. Behnaz, red. (2023). «Ethnic Religious Minorities in Iran». Ethnic Religious Minorities in Iran (på engelsk). Springer. doi:10.1007/978-981-19-1633-5. Besøkt 1. februar 2025. 
  33. ^ «Iran executes six more Kurds without fair trial (Arkivert kopi)». International Organisation To Preserve Human Rights In Iran. 11. august 2016. Arkivert fra originalen 2. februar 2017. Besøkt 25. januar 2017. 
  34. ^ The Turkey, Russia, Iran Nexus: Evolving Power Dynamics in the Middle East ...
  35. ^ «The World Factbook: Iran». CIA. 2012. People and Society. Arkivert fra originalen 19. november 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. februar 2012. Besøkt 20. juli 2008. 
  36. ^ Shaffer, Brenda (2000). «The Formation of Azerbaijani Collective Identity in Iran». Nationalities Papers. 3 (på engelsk). 28: 449–477. ISSN 0090-5992. doi:10.1080/713687484. Besøkt 29. juni 2020. «Iran is a multi-ethnic society in which approximately 50% of its citizens are of non-Persian origin, yet researchers commonly use the terms Persians and Iranians interchangeably, neglecting the supra-ethnic meaning of the term Iranian for many of the non-Persians in Iran. The largest minority ethnic group in Iran is the Azerbaijanis (comprising approximately a third of the population) and other major groups include the Kurds, Arabs, Baluchis and Turkmen. Iran's ethnic groups are particularly susceptible to external manipulation and considerably subject to influence from events taking place outside its borders, since most of the non-Persians are concentrated in the frontier areas and have ties to co-ethnics in adjoining states, such as Azerbaijan, Turkmenistan, Pakistan and Iraq.» 
  37. ^ Amanolahi, Sekandar (2005). «A Note on Ethnicity and Ethnic Groups in Iran». Iran & the Caucasus. 1. 9: 37–41. ISSN 1609-8498. Besøkt 31. januar 2025. 
  38. ^ a b c Aghajanian A. Ethnic Ineqality in Iran: An Overview. International Journal of Middle East Studies. 1983;15(2):211-224. doi:10.1017/S0020743800052284
  39. ^ Elling RC, Saleh A. Ethnic Minorities and the Politics of Identity in Iran. Iranian Studies. 2016;49(1):159-171. doi:10.1080/00210862.2016.1118949
  40. ^ Ashraf, Ahmad (1. januar 2022). «The Crisis of National and Ethnic Identities in Contemporary Iran». Iranian Studies. 1-2 (på engelsk). 26: 159–164. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210869308701795. Besøkt 31. januar 2025. 
  41. ^ Mohebbi, M., Mohebbi, Z. (2015). Demography of Race and Ethnicity in Iran. In: Sáenz, R., Embrick, D., Rodríguez, N. (eds) The International Handbook of the Demography of Race and Ethnicity. International Handbooks of Population, vol 4. Springer, Dordrecht. https://doi.org/10.1007/978-90-481-8891-8_18
  42. ^ Bozorgmehr, Mehdi (1. september 1997). «Internal Ethnicity: Iranians in Los Angeles». Sociological Perspectives. 3 (på engelsk). 40: 387–408. ISSN 0731-1214. doi:10.2307/1389449. Besøkt 31. januar 2025. 
  43. ^ Vogt, Kari (1997). Reise i Iran. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202162343. 
  44. ^ https://www.britannica.com/place/Khuzestan
  45. ^ «One Ahwazi man’s mission to preserve Arab cultural identity in Iran». Middle East Eye (på engelsk). Besøkt 19. november 2022. 
  46. ^ Batmanglij, Najmieh (6. juli 2022). Cooking in Iran: Regional Recipes & Kitchen Secrets (på engelsk). Mage Publishers, Inc. ISBN 978-1-949445-35-0. 
  47. ^ Shaffer, Brenda (2000). «The Formation of Azerbaijani Collective Identity in Iran». Nationalities Papers. 3 (på engelsk). 28: 449–477. ISSN 0090-5992. doi:10.1080/713687484. Besøkt 29. juni 2020. «Iran is a multi-ethnic society in which approximately 50% of its citizens are of non-Persian origin, yet researchers commonly use the terms Persians and Iranians interchangeably, neglecting the supra-ethnic meaning of the term Iranian for many of the non-Persians in Iran. The largest minority ethnic group in Iran is the Azerbaijanis (comprising approximately a third of the population) and other major groups include the Kurds, Arabs, Baluchis and Turkmen. Iran's ethnic groups are particularly susceptible to external manipulation and considerably subject to influence from events taking place outside its borders, since most of the non-Persians are concentrated in the frontier areas and have ties to co-ethnics in adjoining states, such as Azerbaijan, Turkmenistan, Pakistan and Iraq.» 
  48. ^ Floor, Willem; Javadi, Hasan (1. juli 2013). «The Role of Azerbaijani Turkish in Safavid Iran». Iranian Studies. 4. 46: 569–581. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210862.2013.784516. Besøkt 29. juni 2020. «Turkic languages and dialects played a much more important role in Safavid Iran than is generally thought, while Azerbaijani Turkish in particular was widely spoken and written in Safavid Iran. It was not only the language of the court and the army, but it was also used in poetry, even by renowned poets who usually wrote in Persian. The Safavid shahs, many of whom wrote poetry in Turkish themselves, promoted its literary use. Also, Turkish was used in the court's official correspondence, for both internal and external affairs.» 
  49. ^ Aghajanian, Akbar (1983). «Ethnic Inequality in Iran: An Overview». International Journal of Middle East Studies. 2. 15: 211–224. ISSN 0020-7438. Besøkt 28. juni 2020. 
  50. ^ Amanolahi, S. (2005). A note on ethnicity and ethnic groups in Iran. Iran and the Caucasus, 9(1), 37-42.
  51. ^ Kilic, Dogan (1979). Kurdarane - et folk i Midt-Austen. Oslo: Dreyer. ISBN 8209031317. 
  52. ^ Mohebbi, M., Mohebbi, Z. (2015). Demography of Race and Ethnicity in Iran. In: Sáenz, R., Embrick, D., Rodríguez, N. (eds) The International Handbook of the Demography of Race and Ethnicity. International Handbooks of Population, vol 4. Springer, Dordrecht. https://doi.org/10.1007/978-90-481-8891-8_18
  53. ^ a b Entessar, Nader (1984). «The Kurds in Post-Revolutionary Iran and Iraq». Third World Quarterly. 4. 6: 911–933. ISSN 0143-6597. Besøkt 1. februar 2025. 
  54. ^ Poulsen, L.; Farzad, M. Sharafi; Børsting, C.; Tomas, C.; Pereira, V.; Morling, N. (2015). «Population and forensic data for three sets of forensic genetic markers in four ethnic groups from Iran: Persians, Lurs, Kurds and Azeris». Forensic Science International: Genetics. 17: 43–46. ISSN 1872-4973. doi:10.1016/j.fsigen.2015.03.010. Besøkt 28. juni 2020. 
  55. ^ Botnen, Ingvar (red.) (1983). Fakta om krig og fred. Oslo: Pax. ISBN 8253012942. 
  56. ^ a b Jaffer Sheyholislami (13. september 2012). «Kurdish in Iran: A case of restricted and controlled tolerance». International Journal of the Sociology of Language. 217 (på engelsk). 2012: 19–47. ISSN 1613-3668. doi:10.1515/ijsl-2012-0048. Besøkt 1. februar 2025. 
  57. ^ Aghajanian, Akbar (1983). «Ethnic Inequality in Iran: An Overview». International Journal of Middle East Studies. 2. 15: 211–224. ISSN 0020-7438. Besøkt 28. juni 2020. 
  58. ^ Amanolahi, S. (2005). A note on ethnicity and ethnic groups in Iran. Iran and the Caucasus, 9(1), 37-42.
  59. ^ Kilic, Dogan (1979). Kurdarane - et folk i Midt-Austen. Oslo: Dreyer. ISBN 8209031317. 
  60. ^ Hosseini, S. Behnaz, red. (2023). «Ethnic Religious Minorities in Iran». Ethnic Religious Minorities in Iran (på engelsk). Springer. doi:10.1007/978-981-19-1633-5. Besøkt 1. februar 2025. 
  61. ^ Amanolahi, Sekandar (2005). «A Note on Ethnicity and Ethnic Groups in Iran». Iran & the Caucasus. 1. 9: 37–41. ISSN 1609-8498. Besøkt 31. januar 2025. 
  62. ^ Aghajanian A. Ethnic Ineqality in Iran: An Overview. International Journal of Middle East Studies. 1983;15(2):211-224. doi:10.1017/S0020743800052284
  63. ^ Elling RC, Saleh A. Ethnic Minorities and the Politics of Identity in Iran. Iranian Studies. 2016;49(1):159-171. doi:10.1080/00210862.2016.1118949
  64. ^ Ashraf, Ahmad (1. januar 2022). «The Crisis of National and Ethnic Identities in Contemporary Iran». Iranian Studies. 1-2 (på engelsk). 26: 159–164. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210869308701795. Besøkt 31. januar 2025. 
  65. ^ Mohebbi, M., Mohebbi, Z. (2015). Demography of Race and Ethnicity in Iran. In: Sáenz, R., Embrick, D., Rodríguez, N. (eds) The International Handbook of the Demography of Race and Ethnicity. International Handbooks of Population, vol 4. Springer, Dordrecht. https://doi.org/10.1007/978-90-481-8891-8_18
  66. ^ Gheissari, A. (Ed.). (2009). Contemporary Iran: economy, society, politics. Oxford University Press.
  67. ^ Elling, R. (2013). Minorities in Iran: Nationalism and ethnicity after Khomeini. Springer.
  68. ^ «Iran's proud but discreet Jews» (på engelsk). 22. september 2006. Besøkt 10. november 2024. 
  69. ^ Fischel, Walter J. (1950). «The Jews of Persia, 1795-1940». Jewish Social Studies. 2. 12: 119–160. ISSN 0021-6704. Besøkt 2. november 2024. 
  70. ^ Shahvar, Soli (mars 2009). «The Islamic Regime in Iran and Its Attitude towards the Jews: The Religious and Political Dimensions». Immigrants & Minorities. 1 (på engelsk). 27: 82–117. ISSN 0261-9288. doi:10.1080/02619280902895835. Besøkt 10. november 2024. 
  71. ^ Neusner, Jacob (1975). «How Much Iranian in Jewish Babylonia?». Journal of the American Oriental Society. 2. 95: 184–190. ISSN 0003-0279. doi:10.2307/600315. Besøkt 10. november 2024. 
  72. ^ Bozorgmehr, Mehdi (1. september 1997). «Internal Ethnicity: Iranians in Los Angeles». Sociological Perspectives. 3 (på engelsk). 40: 387–408. ISSN 0731-1214. doi:10.2307/1389449. Besøkt 31. januar 2025. 
  73. ^ Hosseini, S. Behnaz, red. (2023). «Ethnic Religious Minorities in Iran». Ethnic Religious Minorities in Iran (på engelsk). Springer. doi:10.1007/978-981-19-1633-5. Besøkt 1. februar 2025. 
  74. ^ Mohebbi, M., Mohebbi, Z. (2015). Demography of Race and Ethnicity in Iran. In: Sáenz, R., Embrick, D., Rodríguez, N. (eds) The International Handbook of the Demography of Race and Ethnicity. International Handbooks of Population, vol 4. Springer, Dordrecht. https://doi.org/10.1007/978-90-481-8891-8_18
  75. ^ a b Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499. 
  76. ^ a b c d e Shaffer, Brenda (2000). «The Formation of Azerbaijani Collective Identity in Iran». Nationalities Papers. 3 (på engelsk). 28: 449–477. ISSN 0090-5992. doi:10.1080/713687484. Besøkt 29. juni 2020. «Iran is a multi-ethnic society in which approximately 50% of its citizens are of non-Persian origin, yet researchers commonly use the terms Persians and Iranians interchangeably, neglecting the supra-ethnic meaning of the term Iranian for many of the non-Persians in Iran. The largest minority ethnic group in Iran is the Azerbaijanis (comprising approximately a third of the population) and other major groups include the Kurds, Arabs, Baluchis and Turkmen. Iran's ethnic groups are particularly susceptible to external manipulation and considerably subject to influence from events taking place outside its borders, since most of the non-Persians are concentrated in the frontier areas and have ties to co-ethnics in adjoining states, such as Azerbaijan, Turkmenistan, Pakistan and Iraq.» 
  77. ^ Akbarzadeh, Shahram; Ahmed, Zahid Shahab; Laoutides, Costas; Gourlay, William (3. juni 2019). «The Kurds in Iran: balancing national and ethnic identity in a securitised environment». Third World Quarterly. 6. 40: 1145–1162. ISSN 0143-6597. doi:10.1080/01436597.2019.1592671. Besøkt 1. februar 2025. 
  78. ^ Thiesen, Finn (20. oktober 2016). «kurdisk». Store norske leksikon. Besøkt 21. juni 2020. 
  79. ^ Mejdell, Gunvor (27. februar 2020). «arabisk». Store norske leksikon. Besøkt 21. juni 2020. 
  80. ^ Damms store leksikon. Oslo: Damm. 1988. ISBN 8251772583. 
  81. ^ a b c d Aghajanian, Akbar (1983). «Ethnic Inequality in Iran: An Overview». International Journal of Middle East Studies. 2. 15: 211–224. ISSN 0020-7438. Besøkt 28. juni 2020. 
  82. ^ a b Katzner, K., & Miller, K. (2002). The languages of the world. Routledge.
  83. ^ Mokari, Payam Ghaffarvand; Werner, Stefan (2017). «Azerbaijani». Journal of the International Phonetic Association. 2 (på engelsk). 47: 207–212. ISSN 0025-1003. doi:10.1017/S0025100317000184. Besøkt 29. juni 2020. «The Azerbaijani, Azerbaijanian or Azeri language belongs to the western group of the southwestern, or Oghuz, branch of the Turkic language family and is mainly spoken in Azerbaijan and Iran. Azerbaijani is the official language of the Republic of Azerbaijan and over 80% of its population use it as their first language (Johanson 2010). Among non-Persian languages in Iran, Azerbaijani, with approximately 15–20 million native speakers, has the largest number of speakers (Crystal 2010). In total, more than 50 million people speak Azerbaijani (Khalilzadeh 2013).» 
  84. ^ Brendemoen, Bernt (20. januar 2014). «tyrkiske språk». Store norske leksikon. Besøkt 21. juni 2020. 
  85. ^ a b Comrie, B. (Ed.). (2003). The Major Languages of South Asia, the Middle East and Africa. Routledge.
  86. ^ a b Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  87. ^ a b c Amanolahi, S. (2005). A note on ethnicity and ethnic groups in Iran. Iran and the Caucasus, 9(1), 37-42.
  88. ^ «The Gypsies of Iran (A Brief Introduction) on JSTOR». www.jstor.org (på engelsk). Besøkt 28. juni 2020. 
  89. ^ Windfuhr, G. (Ed.). (2009). The Iranian Languages. Psychology Press/Routledge.
  90. ^ Korangy, A., & Mahmoodi-Bakhtiari, B. (Eds.). (2019). Essays on Typology of Iranian Languages (Vol. 328). Walter de Gruyter.
  91. ^ Farjadian, Shirin; Ota, Massao; Inoko, Hidetoshi; Ghaderi, Abbas (2. november 2008). «The genetic relationship among Iranian ethnic groups: an anthropological view based on HLA class II gene polymorphism». Molecular Biology Reports. 7 (på engelsk). 36: 1943. ISSN 1573-4978. doi:10.1007/s11033-008-9403-4. Besøkt 28. juni 2020. «Highly polymorphic human leukocyte antigen (HLA) genes are considered as useful markers by molecular anthropologists to determine genetic relationship among populations. This review summarizes the results of molecular analyses of HLA class II gene polymorphism in 816 DNA samples from 11 Iranian ethnic groups. The genetic relationship of Iranians to Asians and Europeans has also been reported here. The results of this study revealed a close genetic relationship among Iranian subpopulations which were well separated from other Asian and European populations, however, a genetic similarity was observed among Iranians, Macedonians, Greeks, and Italians.» 
  92. ^ «Kurdish Computing Information (Penn State)». www.personal.psu.edu. Arkivert fra originalen 13. april 2021. Besøkt 18. februar 2021. 
  93. ^ «Linguistics». Ancient history of Indo-Europeans. Arkivert fra originalen 5. mars 2021. Besøkt 18. februar 2021. 
  94. ^ Hamilton, A. m (1958). Road Through Kurdistan. 
  95. ^ Campbell, George L.; King, Gareth (1. juli 2020). Compendium of the World's Languages (på engelsk). Routledge. ISBN 978-1-136-25845-9. 
  96. ^ «Learn to speak Pashto in Los Angeles - Language Door». www.languagedoor.com. Arkivert fra originalen 21. april 2021. Besøkt 18. februar 2021. 
  97. ^ «Farsi/Persian Computing Information (Penn State)». www.personal.psu.edu. Arkivert fra originalen 13. april 2021. Besøkt 18. februar 2021. 
  98. ^ «Digor in Russia Profile». joshuaproject.net. Besøkt 18. februar 2021. 
  99. ^ «On the Ossetian language». Languages Of The World (på engelsk). 15. mai 2014. Besøkt 18. februar 2021. 
  100. ^ Hosseini, S. Behnaz, red. (2023). «Ethnic Religious Minorities in Iran». Ethnic Religious Minorities in Iran (på engelsk). Springer. doi:10.1007/978-981-19-1633-5. Besøkt 1. februar 2025. 
  101. ^ a b Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499. 
  102. ^ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702. 
  103. ^ Mohebbi, M., Mohebbi, Z. (2015). Demography of Race and Ethnicity in Iran. In: Sáenz, R., Embrick, D., Rodríguez, N. (eds) The International Handbook of the Demography of Race and Ethnicity. International Handbooks of Population, vol 4. Springer, Dordrecht. https://doi.org/10.1007/978-90-481-8891-8_18
  104. ^ a b Vogt, Kari (1997). Reise i Iran. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202162343. 
  105. ^ Jordens folk. Oslo: Cappelen. 1977. ISBN 8202033438. 
  106. ^ Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499. 
  107. ^ a b Halliday, Fred (1979). Iran - diktatur og revolusjon. Oslo: Pax. ISBN 8253010486. 
  108. ^ CAP leksikon. Oslo: Cappelen. 1975. ISBN 8202031702. 
  109. ^ International Urban Research. (1959). The World's Metropolitan Areas. Univ of California Press.
  110. ^ Emsalem, R. (1962). Sør-Asia og det nære Østen: natur, folk og næringsveier. Oslo: Tiden. 
  111. ^ Madanipour, Ali (1. februar 1999). «City profile: Tehran». Cities. 1 (på engelsk). 16: 57–65. ISSN 0264-2751. doi:10.1016/S0264-2751(98)00045-6. Besøkt 14. juni 2020. 
  112. ^ a b c d e f g h i j «Provinces of Iran» (på engelsk). Statoids. 21. april 2016. Besøkt 27. juni 2020. 
  113. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å Brinkhoff, Thomas. «IRAN: Provincial Division» (på engelsk). citypopulation.de. Besøkt 27.6.2020. 
  114. ^ a b TIMES MAGAZINE: A study of Iran. 03/04/09 Ardeshir Mahlaei
  115. ^ a b c d e f g h Statistical Center of Iran. Census 2016 - General Results. Table 1 Population of the country in urban and rural areas… Besøkt 15. juni 2020. (en)
  116. ^ a b Esfahani, Hadi Salehi; Pesaran, M. Hashem (april 2009). «The Iranian Economy in the Twentieth Century: A Global Perspective». Iranian Studies. 2 (på engelsk). 42: 177–211. ISSN 0021-0862. doi:10.1080/00210860902764896. Besøkt 1. februar 2025. 
  117. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1993. s. 381. ISBN 8257305685. 
  118. ^ «Iran». The World Factbook (på engelsk). Central Intelligence Agency. 15. november 2022. Besøkt 19. november 2022. 
  119. ^ Mohebbi, M., Mohebbi, Z. (2015). Demography of Race and Ethnicity in Iran. In: Sáenz, R., Embrick, D., Rodríguez, N. (eds) The International Handbook of the Demography of Race and Ethnicity. International Handbooks of Population, vol 4. Springer, Dordrecht. https://doi.org/10.1007/978-90-481-8891-8_18
  120. ^ Larsen, Janet (28. desember 2001). «Iran's Birth Rate Plummeting at Record Pace». World policy Institute. Arkivert fra originalen 17. september 2008. Besøkt 21. juli 2008. «both men and women to take a class on modern contraception before receiving a marriage license» 
  121. ^ a b c d e f g h i Halliday, Fred (1979). Iran - diktatur og revolusjon. Oslo: Pax. ISBN 8253010486. 
  122. ^ a b c Kermani, Azadeh Arjomand (1. januar 2020). «Heritage management and urban development in Iran, case study of Shiraz». Journal of Cultural Heritage Management and Sustainable Development. 4. 10: 343–357. ISSN 2044-1266. doi:10.1108/JCHMSD-08-2019-0108. Besøkt 10. november 2024. 
  123. ^ https://www.citypopulation.de/Iran-MajorCities.html
  124. ^ https://www.cia.gov/the-world-factbook/countries/iran/#people-and-society
  125. ^ «Iran (Islamic Republic of)». United Nations World Population Prospects. 2006. Arkivert fra originalen 21. mars 2007. Besøkt 22. juli 2008. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irans_demografi&oldid=25144275»