Ionisk atmosfære

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ionisk atmosfære er et begrep som anvendes i Debye-Hückel teori som forklarer den elektrolytiske ledningsevne oppførsel av løsninger. Det kan generelt defineres som området hvor en belastet enhet er i stand til å tiltrekke seg en enhet med motsatt ladning.

Asymmetri eller avslapningseffekt[rediger | rediger kilde]

Hvis et elektrisk potensial påføres en elektrolytisk løsning, vil et positivt ion bevege seg mot den negative elektroden og dra med seg et følge av negative ioner. Jo mer konsentrert løsningen, desto nærmere er disse negative ionene det positive ionet, og jo større motstand opplever det positive ionet. Denne innflytelsen på hastigheten til et ion er kjent som Asymmetri-effekten fordi den ioniske atmosfæren som beveger seg rundt ionet ikke er symmetrisk; ladetettheten bak er større enn foran, noe som reduserer ionens bevegelse.[1] Tiden som kreves for å danne en ny ionisk atmosfære til høyre eller tiden som kreves for ionisk atmosfære til venstre for å falme bort, er kjent som avslapningstid. Asymmetrisering av ionisk atmosfære forekommer ikke i tilfelle av Debye-Falkenhageneffekten på grunn av høyfrekvent avhengighet av ledningsevne.

Elektroforetisk effekt[rediger | rediger kilde]

Dette er en annen faktor som reduserer bevegelsen til ioner i en løsning. Det er tendensen til det anvendte potensialet til å flytte selve den ioniske atmosfæren. Dette drar løsemiddelmolekylene med på grunn av de attraktive kreftene mellom ioner og løsemiddelmolekyler. Som et resultat blir sentralionen i sentrum av den ioniske atmosfæren påvirket til å bevege seg mot polen motsatt sin ioniske atmosfære. Denne tilbøyeligheten forsinker bevegelsen.[1]

Begrensninger til modellen[rediger | rediger kilde]

Modellen for ionisk atmosfære er mindre tilstrekkelig for konsentrerte ioniske løsninger nær metning. Disse løsningene så vel som smeltede salter eller ioniske væsker har en struktur som ligner på det krystallinske strukturen der vannmolekyler er lokalisert mellom ioner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Laidler, Keith J. (1982). Physical chemistry. Menlo Park, Calif.: Benjamin/Cummings Pub. Co. s. 269. ISBN 0-8053-5682-7. OCLC 8112942.