Humanitær folkerett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Genèvekonvensjonen av 1864.

Humanitær folkerett eller internasjonal humanitær rett (også skrevet internasjonal humanitærrett) er den delen av folkeretten som søker å begrense humanitære lidelser i væpnede konflikter. Den skal beskytte mennesker som ikke (lenger) deltar i stridighetene, og begrense midler og metoder for krigføring. Humanitær folkerett inkluderer Genèvekonvensjonene, som tar sikte på å beskytte krigens ofre, og Haag-konvensjonene, som omhandler selve krigføringen, samt etterfølgende tilleggstraktater og sedvanerett.[1][2]

Grunnregler i humanitær folkerett:[3]

  1. Soldater hors de combat («utenfor kampen»), og personer ​​som ikke deltar i stridighetene, skal beskyttes og behandles humant.
  2. Det er forbudt å drepe eller skade en fiende som overgir seg eller som er hors de combat.
  3. Sårede og syke skal samles og behandles av den parten i konflikten som har dem i sin makt. Bygninger og kjøretøy merket med logoen til Det røde kors, Den røde halvmåne eller Den røde krystall skal beskyttes.
  4. Både krigsfanger og sivile skal beskyttes mot alle former for vold og represalier. De skal ha rett til å kontakte sine familier og motta hjelp.
  5. Grunnleggende rettssikkerhet skal gjelde. Ingen skal holdes ansvarlig for en handling de ikke har utført. Ingen må utsettes for fysisk eller psykisk tortur, kroppslig avstraffelse eller grusom eller nedverdigende behandling.
  6. Partene i en konflikt har ikke et ubegrenset valg av metoder og midler for krigføring. Metoder og midler som fører til overdreven lidelse er forbudt.
  7. Partene i en konflikt skal til enhver tid skille mellom sivilbefolkningen og de stridende. Angrep skal kun rettes mot militære mål.

Proporsjonalitet[rediger | rediger kilde]

Se også: Krigens regler

Prinsippet om proporsjonalitet, en jus in bello norm i krigens regler,[4][5][6] innebærer at skader (på ikke-stridende personer og sivile installasjoner) forårsaket av militære angrep skal stå i forhold til (engelsk: not be excessive in relation to) det militære formålet eller den forventede militære gevinsten ved angrepet. Prinsippet har lenge og bredt vært anerkjent som en grunnleggende norm for krigføring.[7][8] Proporsjonalitet betyr at sivile tap skal begrunnes med antatt militær gevinst, at militære hensyn skal avveies mot humanitære hensyn og at det skal velges metoder for krigføring som ikke gir unødvendig sivile tap.[9]

Prinsippet henger nært sammen med andre prinsipper som militær nødvendighet og skille mellom stridende og ikke-stridende: Dersom et militært angrep ikke skiller mellom militære og sivile mål vil angrepet lett kunne forårsake sivile tap som er ute av proporsjoner med den militære gevinsten. Proporsjonalitet ble berørt Haag konvensjonen om landkrigføring (1907) og konvensjonen av beskyttelse av sivile (den fjerde Genevekonvensjonen, 1949), men ikke eksplisitt innarbeidet i traktaten. Haag-konvensjonen av 1907 omhandler særlig temaet militær nødvendighet som henger nært sammen med proporsjonalitet.[7][8]

Tilleggsprotokollen av 1977 til Geneve-konvensjonen av 1949 definerer et disproporsjonalt som et angrep som "may be expected to cause incidental loss of civilian life, injury to civilians, damage to civilian objects, or a combination thereof, which would be excessive in relation to the concrete and direct military advantage anticipated." Militære kommandanter er i henhold til dette forventet å balansere sivile tap og militær gevinst ut fra en helhetsvurdering av situasjonen basert på tilgjengelig informasjon på planleggingstidspunktet.[10] Kommandanter må ta beslutninger under tidspress og basert ufullstendig eller uklar informasjon. Beslutningen skal ifølge reglene være rimelig under slike betingelser.[11]

Protokollen legger med ord som expected sivile tap og anticipated militære gevinster opp til at denne avveiningen skal gjøres av kommandanter før et angrep og ikke være en rettferdiggjøring i ettertid.[4] Angrep skal rettes mot militære mål og samtidig vil det ofte være en viss risiko for at ikke-stridende og ikke-militære gjenstander skades. Sivile er ikke fullstendig beskyttet mot konsekvensen av krigshandlinger ved at sivile følgeskader til en viss grad er påregnelig. Det er ikke noen enkel regel eller formel for når de sivile tapene er uforholdsmessig store, for eksempel blir ikke militær gevinst nødvendigvis målt i antall uskadeliggjorte soldater som ved bombing av en ammunisjonsfabrikk der de fleste er sivile. Ved gjenerobring av Manila i 1945 var det 7 ganger så mange drepte sivile som soldater. Motpartens handlinger kan ha betydning for omfanget av sivile tap for eksempel ved at man har unnlatt å holde sivile og militære adskilt. Mange land angir i sine militære håndbøker blant annet ved eksempler på hva som er excessiv sivile tap og ute av proporsjoner med de militære målene i konkrete situasjoner. Flere land har i egen lovgivning gjort angrep i strid med proporsjonalitet straffbart.[12][13][11][6] Magasinet Forbes fremholder at proporsjonalitet kan være vanskelig å forstå særlig midt i krigens brutalitet. Et militært angrep kan være lovlig selv om kommandanten er fullt klar over at angrepet vil medføre at antall sivile tap.[11]

Ifølge Arne Willy Dahl gjelder proporsjonalitet bare med hensyn til utilsiktede følgeskader på ikke-stridende og sivil eiendom, ikke overfor den militære motstanderen som skal bekjempes.[14] Proporsjonalitet omhandler ikke militært styrkeforhold mellom partene og heller ikke om de militære tapene på hver side.[15]

Rule 14. Launching an attack which may be expected to cause incidental loss of civilian life, injury to civilians, damage to civilian objects, or a combination thereof, which would be excessive in relation to the concrete and direct military advantage anticipated, is prohibited.

Røde Kors oversikt over internasjonal humanitærrett[15]

Prinsippet ble formulert av den nederlandske filosofen og jurist Hugo Grotius på 1600-tallet. Francis Lieber i 1863 formulerte prinsippet i punkt 22: “… the unarmed citizen is to be spared in person, property, and honor as much as the exigencies of war will admit.” Haag-reglene om luftkrig av 1923 fantes som utkast og ble ikke ratifisert, men bidro til utvikling av regler om proporsjonalitet særlig relatert til vilkårlig bombing fra luften. Undersøkelser etter første verdenskrig viste at pilotene ofte forsøkte å direkte angrep mot sivile samtidig var en del bombing uten skille mellom sivile og militære mål, men det er uklart om proporsjonalitet var etablert som del av krigens regler under første verdenskrig. Geneve-konvensjonen av 1949 om beskyttelse av sivile ble til blant annet på grunn av erfaringene fra andre verdenskrig. På begynnelsen av 1970-tallet tok Det internasjonale Røde Kors initiativ til å utarbeide et tillegg til Geneve-konvensjonen av 1949. Tilleggsprotokollen nr 1 av 1977 skjelner mellom militære angrep som ikke tar hensyn til sivile og militære angrep mot legitime militære mål der angrepet medfører tilfeldige (engelsk: incidental) sivile tap. Tillitsprotokollene slår fast at angrep bare skal være mot militære mål og at angrep skal være forholdsmessige med hensyn til sivile skader og militær gevinst.[4][16][13][15][6]

Før 1900-tallet var proporsjonalitet et mindre viktig tema fordi sivilbefolkningen oftest ikke var direkte berørt av krigshandlinger. Det var særlig bruk av flyvåpen med bombing fra luften som gjorde proporsjonalitet viktig. Eldre traktater (fra 1800-tallet) omhandlet landkrig samt blokader og artilleriangrep fra krigsskip mot havnebyer.[15][6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Humanitær folkerett». FN-sambandet. 22. desember 2010. Arkivert fra originalen 7. september 2011. 
  2. ^ «What is international humanitarian law?]» (engelsk). ICRC. juli 2004. 
  3. ^ «Basic rules of the Geneva Conventions and their Additional Protocols» (engelsk). ICRC. 17. oktober 1988. 
  4. ^ a b c Else, R. C. (2010). Proportionality in the Law of Armed Conflict: The Proper Unit of Analysis for Military Operations. U. St. Thomas JL & Pub. Pol'y, 5, 195.
  5. ^ Nahem, Joachim; Egeland, Kjølv (9. april 2014). «Legalitet og legitimitet: Responsibility to protect i teori og praksis». Internasjonal Politikk. 01: 102–112. ISSN 1891-1757. doi:10.18261/ISSN1891-1757-2014-01-06. Besøkt 3. desember 2023. 
  6. ^ a b c d Gardam, Judith Gail (1993). «Proportionality and Force in International Law». American Journal of International Law (engelsk). 87 (3): 391–413. ISSN 0002-9300. doi:10.2307/2203645. Besøkt 4. desember 2023. «Proportionality is a fundamental component of the law on the use of force and the law of armed conflict—the jus ad bellum and the jus in bello. In the former, it refers to a belligerent’s response to a grievance and, in the latter, to the balance to be struck between the achievement of a military goal and the cost in terms of lives.» 
  7. ^ a b «Proportionality | How does law protect in war? - Online casebook». casebook.icrc.org. Besøkt 3. desember 2023. 
  8. ^ a b Brown, B. L. (1976). The Proportionality Principle in the Humanitarian Law of Warfare: Recent Efforts at Codification. Cornell International Law Journal, 10, 134.
  9. ^ Loe, Isak Løve Pilskog (15. oktober 2023). «Dette er reglene som gjelder i krig». NRK. Besøkt 16. januar 2024. 
  10. ^ «If It Ain’t Broke Don’t Fix It: The Proportionality Principle and the Changing Face of War». Stetson Journal of Advocacy and the Law (engelsk). 14. mars 2022. Besøkt 3. desember 2023. 
  11. ^ a b c Goldenziel, Jill (31. oktober 2023). «Proportionality Doesn’t Mean What You Think It Means In Gaza». Forbes (engelsk). Besøkt 4. desember 2023. «Rarely, if ever, does the calculation boil down to a simple numerical equation. Military commanders, advised by their lawyers, must apply the principle of proportionality to every strike. Proportionality is assessed based on the information a commander has at the time of the attack itself. The principle recognizes that a commander makes decisions with incomplete information, under time and operational pressure, and within the fog of war. It requires that the commander makes a reasonable decision—not one that is always correct.» 
  12. ^ Henckaerts, Jean-Marie; Doswald-Beck, Louise; Alvermann, Carolin; Dörmann, Knut; Rolle, Baptiste (3. mars 2005). Customary International Humanitarian Law (1 utg.). Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-80899-6. doi:10.1017/cbo9780511804700.008. 
  13. ^ a b Dahl, Arne Willy (2003). Håndbok i militær folkerett. Oslo: Cappelen akademisk forl. ISBN 8202231035. 
  14. ^ Willy Dahl, Arne (15. juni 2013). «Humanitærrett i Gaza og andre steder». Kritisk juss. 2 (norsk). 39: 159–160. ISSN 0804-7375. doi:10.18261/ISSN2387-4546-2013-02-07. Besøkt 3. desember 2023. 
  15. ^ a b c d Hensel, Howard M., red. (14. mars 2016). The Legitimate Use of Military Force: The Just War Tradition and the Customary Law of Armed Conflict. London: Routledge. ISBN 978-1-315-55618-5. doi:10.4324/9781315556185. 
  16. ^ Ruud, Morten (1980). Innføring i krigens folkerett. no#: Tanum-Norli. ISBN 8251809606. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Humanitær_folkerett&oldid=24204022»