Inkaveiene
| Qhapaq Ñan | |||
|---|---|---|---|
 Inkaveien mot Machu Picchu | |||
| Land |  [?] | ||
| Areal | 11 406,95 hektar | ||
 Inkaveiene 18°15′00″S 69°35′30″V | |||
Inkarikets veinettverk, Qhapaq Ñan, var det mest omfattende og avanserte transportsystemet i det førkolumbiske Sør-Amerika. Nettverket var basert på to hovedveier fra nord til sør med en rekke forgreninger. Veinettet strekker seg gjennom Argentina, Bolivia, Chile, Colombia, Ecuador og Peru.[1][2][3]
Den totale lengden på veiene er ca. 40 000 km, veinettet gir tilgjengelighet til et territorie på mer enn tre millioner km² og går opp i 5000 m høyde.
Den berømte inkaveien til Machu Picchu, som forbinder byen Cuzco med verdensarvstedet Machu Picchu, er bare en liten og pereferi del av Inkarikets enorme veinettverk.
I 2014 ble veinettet oppført av UNESCO som et kulturelt verdensarvsted.[3]
Hovedveier
[rediger | rediger kilde]Inkaene bygde veier som bandt sammen hele imperiet, på langs og på tvers, det opprinnelige navnet på Inkarikets veinettverk er Qhapaq Ñan. Det tillot inkaene å kontrollere sitt imperium og sende tropper etter behov fra hovedstaden Cuzco. Veinettet bestod av fire hovedgrener. [4][5]
Caminos de la Costa Norte, Caminos de la sierra norte, Caminos de la costa sur og Caminos de la sierra sur
[rediger | rediger kilde]Veier på nordkysten (Caminos de la Costa Norte). Denne grenen av veien startet fra Cuzco og bandt sammen samfunnene Palpa (Ica), Nazca (i sentrum av Peru), Lima, Huarmey, Reino Chimú, Los Tallanes (Piura), Ayabaca, Tumbes (på grensen mellom Peru og Ecuador), Quito og opp til elven Ancasmayo og Pasto.[4]
Veier i fjellene i nord (Caminos de la sierra norte). Denne grenen av veien startet fra Cuzco, og koblet samfunnene Vilcas Huamán, Jauja, Tarma, Huánuco, Maraycalle, Tambo Real de Huancabamba, Cajamarca, Chachapoyas, Tumibamba, Loja, Quito, og opp til elven Ancasmayo og Pasto.[4]
Veier på sørkysten (Caminos de la costa sur). Denne grenen av veien startet fra Cuzco, og koblet sammen byene Pisco, Nazca, Palpa, Ica, Tambo Colorado, Catorpe, Arica og Copiapó, pampaene i Tucumán og Maule-elven i Chile.[4]
Sørlige fjellveier (Caminos de la sierra sur). Denne grenen av veien startet fra Cuzco, og koblet sammen byene Juliaca, Chucuito, Chuquiago, La Paz, pampaene i Tucumán og Santiago.[4]
Den østlige veien gikk høyt oppe i Puna-området og fjelldalene fra Quito i Ecuador til Mendoza i Argentina. Den fulgte kystsletten bortsett fra i kystørkenen hvor den holdt seg i de nedre delene av fjellkjedene. Mer enn 20 hovedveier krysset fjellene i vest, mens andre krysset den østlige cordilleraen og slettene. Noen av veiene når høyder på over 5000 meter over havet. Veiene forbandt regionene i Inkariket fra den nordlige provinshovedstaden Quito i Ecuador ned til Santiago de Chile i sør. Denne monumentale veien, som lå mellom 500 og 800 meter over havet, forbandt befolkede områder, administrative og seremonielle sentre, jordbruksområder, gruver og hellige steder.[1][6]
Veiene ga enkle, pålitelige og raske ruter for imperiets sivile og militære kommunikasjon, personell og logistisk støtte. De primære brukerne var imperiets soldater, bærere og lama-karavaner, samt adelen og andre på offisielle oppdrag. Tillatelser var påkrevd før andre kunne reise langs veiene, spesielt til seremonielle sentre eller militære steder, og bompenger ble innkrevd ved noen bruer. Veiene var et administrativt og militært veinett ikke en offentlig landevei. Vanlige folk brukte stort sett lokale stier og ikke de store inka-veiene, med mindre de hadde en oppgave for staten.[1]
Ved hjelp av veinettet kun man sende en melding 242 km per dag, det foregikk med at chasqui løpere sprang som en stafett. Meldingen ble overlevert ved hjelp av quipu, men muntlige meldinger forekom nok også.
For å gi husly til folk som reiste og for chasquis, fantes det ca. 2000 gjestehus, tamboene, med jevne mellomrom langs veiene. Disse sørget for vann og mat, og her var innhegninger for lamaene. Matvarer man kunne lagre var mais, tørka poteter og tørka lamakjøtt. Gjestehusene kunne også ha frukttrær som ga tilgang på frukt. Det var administrative sentre med lagerbygninger, kalt qullqas, for omfordeling av varer langs veiene. Mot grensene til Inkariket og i nylig erobrede områder var det pukaraer, festninger.[7]
Mye av systemet var et resultat av at inkaene hevdet eksklusive rettigheter over flere tradisjonelle reiseruter, hvorav noen hadde blitt bygget århundrer tidligere, hovedsakelig av Wari-riket. Mange nye seksjoner ble bygget eller betydelig oppgradert, veiene gjennom Atacamaørkenen i Chile og langs vestkysten av Titicacasjøen er to eksempler.[1]
Camino Real og El Camino de la Costa
[rediger | rediger kilde]Conquistadorene, de spanske erobrerne på 1500‑tallet, brukte også også navnet Camino Real, Den kongelige vei, på hovedaksen gjennom Andesfjellene. Dette tilsvarer Caminos de la sierra norte og Caminos de la sierra sur.[5]
Noen av de best bevarte delene av Qhapaq Ñan er i Junín og på en gren av Camino Real finnes det fortsatt en fungerende tau hengebru, Q’iswachaka hengebru. Brua bygges på nytt hvert år av lokalsamfunn ved Apurímac-elven, byggeseremonien er anerkjent av UNESCO som immateriell kulturarv. Før var det en rekke slike bruer som Apurímac-brua, en av de mest berømte bruene på Camino Real, over Apurímac-kløften. Den skal ha vært 45 - 60 meter lang og 30 - 40 meter over elva. En annen var Huaca Huillca-broen over Urubamba og Chuquicahuana-broen i Cusco-regionen, på en gren av Camino Real. På strekningen Cuzco til Ollantaytambo er det flere kilometer med brolagt vei, med trapper og murer bevart. Huánuco Pampa i Peru er et stort administrativt senter med ruiner av opphøyde seremonielle plattformer, Ushnus, og lagerhus, qullqas. I Mendoza-provinsen i Argentina er det bevarte deler av Camino Real i høyfjellsområdene, med steinlagte traseer og ruiner av tambos.
Conquistadorene brukte også navnet El Camino de la Costa, Kystveien, på veistrekningen langs kysten. Dette tilsvarer Caminos de la Costa Norte og Caminos de la costa sur.[5]
Veistrekningene hadde sin egen type infrastruktur, tilpasset ørken, daler og kystlandskap. Selv om den ikke var like dramatisk som Camino Real, var den full av spesielle byggverk og steder som fortsatt kan spores i dag. Tambos og Qullqas er det også rester etter her, og rituelle plattformer, Ushnus, brukt til seremonier og ofringer var ofte plassert ved veikryss eller i oaser i ørkenen. Festningsverk, utkikksposter, vanningsanlegg og kanaler. Kystveien gikk gjennom ørkenområder, og inkaene bygde kanaler og akvedukter for å sikre jordbruk og bosetninger langs ruten.
Inkastien til Machu Picchu
[rediger | rediger kilde]Machu Picchu lå ganske avsides fra hovedveiene, og fungerte som en kongelig residens bebodd av de regjerende inkaene og flere hundre tjenere. Det krevde en regelmessig tilflytting av varer og tjenester fra Cuzco og andre deler av imperiet. Dette fremgår av det faktum at det ikke finnes store lagringsanlegg på stedet. En studie fra 1997 konkluderte med at stedets landbrukspotensial ikke kunne ha vært tilstrekkelig til å tilfredsstille innbyggerne, selv ikke i sesongene. Veien hit er en gren av Camino Real og hadde taubruer som Ollantaytambo-bruen over Urubamba-elven i Den hellige dalen.[8][9]
Veier, trapper, bruer og tunell
[rediger | rediger kilde]Inkaveiene varierte i størrelse, konstruksjonsstil, utseende og var generelt mellom 1 og 4 meter brede. Inkariket utviklet teknikker for å håndtere det vanskelige terrenget i Andesfjellene. I fjellene og de høye skogene ble det brukt nøyaktig arrangerte belegningsstein eller brustein til veiene, plassert med den flate siden av steinen opp, i et forsøk på å få en jevn overflate. Ikke alle veiene var steinsatt, i Andesfjellene og i kystørkenene ble veien vanligvis laget med pakket jord, sand, eller dekket av gressmatter. I bratte skråninger bygde de steintrinn, noe som fikk veien til å lignet gigantiske trapper. I vanskelig terreng forekom det også at stier ble hugget inn i fjellet ved å utvide naturlige fjellhyller. I ørkenen nær kysten bygde de lave murer for å forhindre at sand feide inn på veien.[10][11]
Ulike metoder ble brukt til å krysse elver. Flåter ble brukt til å krysse brede, svingete elver. Bruer av stein eller flytende siv ble brukt i det myrlendte høylandet. Inka-taubruer tillot passasje over smale daler. Kløfter ble noen ganger krysset ved hjelp en form for taubane med hengende kurver, på spansk oroya, som kunne strekke seg over passasjer på over 50 meter. Bruer ble noen ganger bygget parvis.[1]
For å komme til den berømte Apurímac-taubrua var det nødvendig at veien nådde den smaleste delen av juvet. For å oppnå dette ble veien hugget langs en naturlig forkastning inn i den bratte fjellveggen i dalen, og en tunnel ble hugget ut for å lette adkomsten. Tunnelen hadde en rekke sideåpninger som lot lyset komme inn. Det finnes ingen bevis for andre tunneler langs inkaenes veier.[12]
Konsekvensene av erobringen
[rediger | rediger kilde]Den fulle utstrekningen av veinettet er fortsatt ikke fullt ut kjent, ettersom spanjolene etter erobringen enten gravde opp veien fullstendig i noen områder, eller lot den forfalle etter slitasje under metallhjulene til jernskodd hester og oksevogner.[13]
I dag er bare 25 prosent av veinettet synlig, resten har blitt ødelagt av byggingen av moderne infrastruktur. Ulike organisasjoner som UNESCO og IUCN har jobbet for å beskytte stien i samarbeid med myndighetene og kommunene i de seks landene som Qhapaq Ñan går gjennom.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e D'Altroy, Terence N. (2002). The Incas. The peoples of America. Malden (Mass.): Blackwell. ISBN 978-0-631-17677-0.
- ^ Rostworowski de Diez Canseco, María (1999). History of the Inca realm. Cambridge: Cambridge university press. ISBN 978-0-521-63759-6.
- ^ a b Centre, UNESCO World Heritage. «Qhapaq Ñan, Andean Road System». UNESCO World Heritage Centre (på engelsk). Besøkt 26. september 2025.
- ^ a b c d e Cameron, Ian (1990). Kingdom of the Sun God: a history of the Andes and their people. New York: Facts on File. ISBN 978-0-8160-2581-7.
- ^ a b c Centre, UNESCO World Heritage. «Main Andean Road - Qhapaq Ñan». UNESCO World Heritage Centre (på engelsk). Besøkt 26. september 2025.
- ^ Time-Life Books, red. (1992). Incas: lords of gold and glory. Lost Civilizations. Alexandria: Time-Life Books. ISBN 978-0-8094-9870-3.
- ^ «Bekrefter at du ikke er en bot!». revistasinvestigacion.unmsm.edu.pe. Besøkt 26. september 2025.
- ^ «Yale Alumni Magazine: Rediscovering Machu Picchu (Dec 02)». archives.yalealumnimagazine.com. Besøkt 26. september 2025.
- ^ «Wayback Machine» (PDF). www.peabody.yale.edu. Besøkt 26. september 2025.
- ^ D'Altroy, Terence N. (2002). The Incas. The peoples of America. Malden (Mass.): Blackwell. ISBN 978-0-631-17677-0.
- ^ Flere bidragsytere (2000). Historia del Peru, Tahuantinsuyu. Lexus Editores. ISBN 9972-625-35-4.
- ^ D'Altroy, Terence N. (2002). The Incas. The peoples of America. Malden (Mass.): Blackwell. ISBN 978-0-631-17677-0.
- ^ «A Short History Of The Inca Trail - A Fascinating Tale». www.machupicchutrek.net (på engelsk). 1. september 2022. Besøkt 26. september 2025.