Inge Storheill
| Inge Storheill | |||
|---|---|---|---|
| Født | 26. feb. 1921 | ||
| Død | 26. apr. 1992 (71 år) | ||
| Beskjeftigelse | Flyger | ||
| Søsken | Skule Storheill | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Deltagermedaljen Krigsmedaljen | ||
Inge Holck Storheill (født 26. februar 1921, død 26. april 1992) var norsk sjømilitær offiser og pilot under andre verdenskrig. Han var den eneste norske pilot i kamp mot Japan under krigen.
Han var bror til Skule Storheill.[1]
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Ved krigsutbruddet var Storheill til sjøs. Da skipet MS «Tudor» ble torpedert i 1940 ble Storheill reddet av en engelsk korvett og ført til England. Storheill gikk da inn i Marinen og startet utdanning for å bli flyger.[1]
Fra august 1940 til mars 1941 fikk han flygeropplæring ved Little Norway i Canada,[1] før han fra april 1941 til januar 1942 tjenestegjorde ved 330 skvadron på Island.[1]
Storheill gikk den britiske sjøkrigsskolen i Darthmouth fra januar 1942 til august 1942 før han i perioden september 1942 til mai 1943 var katapultflyger og kadett på HMS «Anscon».[1]
Fra juni til oktober 1943 tok Storheill nye kurs før han i perioden oktober 1943 til februar 1944 var kadett og torpedooffiser på HMS «Onslow».[1]
Storheill tok avsluttende kurs ved sjøkrigsskolen i Darmouth fra februar til august 1944 før han fra september til november gikk Spitfirekurs og dekklandingstrening i London.[1]
Kamp mot Japan[rediger | rediger kilde]
Fra februar 1945 og fram til Japan kapitulerte var Storheill involvert i kampen mot Japan som jagerflyger ved 1849 skvadron på hangarskipet HMS «Formidable».[1]
Tjenesten i kampen mot Japan vakte oppsikt blant norske offiserer ettersom Norge ikke formelt var i krig med Japan. Dette ble løst ved at han ved kongelig resolusjon fikk permisjon fra norsk tjeneste og gikk inn i britiske Fleet Air Arm. Storheill ble på denne måten eneste norske pilot i kamp mot Japan.[1]
Under angrep mot japanske handelsskip ved nordkysten av Honshu 9. august 1945 ble Storheill beskutt og måtte nødlande på vannet på vei tilbake til hangarskipet, men ble plukket opp av en amerikansk destroyer samme dag.[1]
Etter krigen[rediger | rediger kilde]
Storheill var flyger ved 333 skvadron i Luftforsvaret et år etter krigen før han gikk over i sivil luftfart.[1]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
Storheill ble for sin krigsinnsats tildelt Krigsmedaljen, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Britene hedret han med Mentioned in Despatches, 1939–1945 Star, Atlantic Star, Pacific Star og War Medal.[2]
Utmerkelser
|
